Annonse
00:25 - 31. juli 2015

Om forskning, falsifisering og keiserens nye klær

Faarlund har brutt forskningens første bud: Du skal bare uttale deg om det du har greie på.

Jan Terje Faarlund. Foto: Herman Dreyer
Annonse

Professor Jan Terje Faarlund har nylig utgitt bok hvor han og Joseph Emonds fremlegger hypotesen om at engelsk er nordgermansk. Han virker overrasket over kritikken fra min kollega Kristin Bech, enda han har møtt sterk motstand fra anglisister og germanister ved Universitetet i Oslo, og fra forskere fra blant annet England, Skottland, USA og Nederland. Jeg var til stede da Faarlund lanserte sin hypotese ved UiO, og stilte da direkte spørsmål til Faarlund om han kan gammelengelsk eller middelengelsk. Han måtte svare avkreftende på begge. Han har derfor brutt forskningens første bud: Du skal bare uttale deg om det du har greie på. Jeg har studert og undervist i gammelengelsk, middelengelsk og engelsk språkhistorie ved UiO i en årrekke, og kan bare fastslå at Faarlund og Emonds tar feil, og at det er fatale svakheter i deres faktagrunnlag, metode og rammeverk.

Faarlund etterlyser konkrete eksempler i kritikken av boken. Han må ha glemt at jeg for nesten to år siden skrev to debattinnlegg i Apollons nettutgave, som han leste og kommenterte. Der tar jeg for meg omlag ti av de språklige trekkene han anfører som «faktagrunnlag» for hypotesen, og jeg viser at langt de fleste trekkene i virkeligheten er godt belagt i gammelengelsk, og derfor ikke kan være et resultat av språkkontakt eller språkdød. Årsakssammenhenger har å gjøre med kronologi og logikk, noe som er fraværende i forfatternes bok – det er ikke gjort forsøk på å angi en kronologi i forfatternes visjon av engelsk språkhistorie, jf. Myrvolls bokomtale i Dag og Tid.

Det er frustrerende å oppleve at vi engelsklingvister må påpeke gang på gang at de språklige trekkene Faarlund og Emonds viser til beviselig opptrer i gammelengelsk, og derfor falsifiserer hypotesen.

Hvis x skal forårsake y, må x forekomme før y, og selv da er det ingen logisk nødvendighet at x har forårsaket y. Hvis y derimot forekommer før, eller samtidig med, x, kan ikke x ha forårsaket y. Forfatterne hevder at siden visse språklige trekk (y) ikke forekommer i gammelengelsk, men finnes i middel- og moderne engelsk, samt i skandinaviske språk, må de komme fra norrønt (x) og engelsk er derfor nordgermansk. Dette er ikke en logisk gyldig konklusjon, og når da de fleste språklige trekkene faktisk beviselig forekommer i gammelengelsk, faller hele hypotesen. Dette er den fatale svakheten i forfatternes datagrunnlag. Jeg konkluderte med dette allerede i 2013, men Faarlund har valgt å ignorere det helt, og henviser i det hele tatt ikke til denne diskursen i boken. Det grenser til akademisk uredelighet.

De fleste av forfatternes ca. 25 språklige trekk er enten (a) belagt i både gammelengelsk og moderne engelsk, (b) opptrer i alle germanske språk, eller (c) opptrer for sent i engelsk og nordgermanske språk til at norrønt i det hele tatt kan ha spilt noen rolle – igjen dreier det seg om kronologi og logikk. Under (a) kommer f.eks. verbets plassering, preposisjonsstranding, bortfall av kasus i pronomen, perifrastisk bøyning av lange adjektiver, palatalisering av velare konsonanter, at prefikser blir til partikler som plasseres etter verbet, sammensatte konjunksjoner, verbfraser med hjelpeverb, og mangel på refleksive pronomener. Under (b) sorterer endringer i stavelsesstruktur og kvantitative lydendringer. Under (c) kommer gruppegenitiver, splittede infinitiver, plasseringen av indirekte objekter, konjunktiv i indirekte tale, relativpronomeners utvikling, og tap av korrelative konjunksjoner.

Man kan ikke hoppe bukk over den komparative metode og dens funn over omlag 200 år: Det er grundig bevist at fonologiske trekk og endringer er de mest pålitelige mht genetisk klassifisering av språk. Men det velger forfatterne å overse nesten totalt. En annen viktig metodologisk svakhet er måten forfatterne har samlet materialet på: De bruker i liten grad store tekstkorpuser med gammel- og middelengelske tekster, men tar eksempler fra lærebøker og fra noen få primærtekster, men ikke systematisk – her er det brukt 1500-talls norske tekster (som om de har noe med saken å gjøre), 1200-talls engelske tekster og Wikipedia-eksempler i skjønn forening.

Det er frustrerende å oppleve at vi engelsklingvister må påpeke gang på gang at de språklige trekkene Faarlund og Emonds viser til beviselig opptrer i gammelengelsk, og derfor falsifiserer hypotesen. Det virker som om Faarlund tror at en usannhet blir sann hvis den sies mange nok ganger – nesten som i eventyret om keiserens nye klær. Keiseren var avkledd uansett hvor mange ganger lurendreierne hevdet det motsatte; lurendreierne benyttet seg også av det vi nå ville kalt «hersketeknikker»: de som var uenige med dem ble kalt dumme. Detaljerte fagartikler og bokomtaler som motbeviser Faarlunds hypotese er under vurdering og vil publiseres i seriøse, fagfellevurderte tidsskrifter i nær fremtid. Da vil hypotesen bli avkledd én gang for alle. Engelsk er ikke et skandinavisk språk; engelsk er engelsk.

Gjertrud F. Stenbrenden,
Førsteamanuensis i engelsk språkvitenskap

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt