Aktuelt

Obamas Afrika

Latteren runget i Mandela-salen i Den afrikanske unionens (AU) hovedkvarter i Addis Abeba tirsdag denne uken. For første gang besøkte en amerikansk president AU, og Barack Obama brukte talerstolen til å latterliggjøre en vane blant kontinentets ledere: Å klamre seg til makten. «Jeg forstår ikke hvorfor noen ønsker å sitte så lenge. Særlig når de har mye penger», sa han etter å ha fleipet med hvor lett han selv ville blitt gjenvalgt, om han kunne stilt som kandidat neste år. Dermed greide Obama på sitt sedvanlige, velformulerte vis å fordømme både korrupsjon og maktkorrumperte ledere i Afrika.

Det er vel og bra, og med sitt kenyanske opphav er han den eneste vestlige lederen som kan tillatte seg å være så åpenhjertig kritisk overfor hårsåre afrikanske ledere. Men det var lite selvransakelse å spore i Obamas taler og uttalelser i Kenya og Etiopia. USAs allianser, bistand og overdrevne tro på egen innflytelse i flere afrikanske land har bidratt til mange av problemene han pekte på.

Rwandas president Paul Kagame har gjennom mange år mottatt store mengder bistand og militær assistanse fra USA. Knappe to uker før Obama drev gjøn med presidentskap på livstid, vedtok parlamentet i Rwanda å endre grunnloven, slik at Kagame kan stille til gjenvalg som president i 2017. Han har i realiteten ledet Rwanda siden folkemordet i 1994, i 15 år som president.

Obamas kritikk faller på stengrunn i Rwanda, men det vil neppe føre til at USA kvitter seg med en nyttig alliert dersom Kagame blir sittende etter 2017. Han er tross alt en stabil klippe i en urolig region, og han skaper økonomisk vekst. Da er det, når det kommer til stykket, ikke så viktig med respekt for demokratiske spilleregler.

Afrikas aller verste krise nå pågår i Sør-Sudan, der en grotesk maktkamp mellom to tidligere krigsherrer, Salva Kiir og Riek Machar, driver hundretusener på flukt i et lovløst og vanstyrt land. To av Obamas nærmeste medarbeidere, sikkerhetspolitisk rådgiver Susan Rice og FN-ambassadør Samantha Power, har i mange år vært dypt engasjert i Sudan, som for fire år siden ble delt i to land. Ved Sør-Sudans uavhengighet var USA, med Rice og Power som premissleverandører, åpenbart mest redd for hva lederen i nord, president Omar al-Bashir, kunne finne på for å destabilisere det nye landet. Bashir er tross alt ettersøkt av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for krigsforbrytelser, og av USA betegnet som en farlig støttespiller for islamske terrorister. USA, og Norge for den del, pøste så bistandspenger over Sør-Sudan. Håpet var å bygge opp et nytt demokrati og at president Salva Kiir brukte bistanden til folkets beste.

Det har ikke skjedd, og Sør-Sudan er, fire år etter uavhengigheten, et land i total oppløsning. Lederne i Øst-Afrika har i lang tid forsøkt å få Salva Kiir og hans tidligere visepresident Machar til å inngå våpenhvile, og på sin Afrika-reise la Obama ny vekt på presset mot partene, som nå har fått frist til 17. august med å bli enige. Dessverre er det trolig for sent. Salva Kiir og Riek Machar har for lengst bevist at de ikke kan være del av løsningen for et fredelig Sør-Sudan.

TG

Mer fra Aktuelt