Annonse
00:58 - 31. juli 2015

Nordisk gjesp

Hvordan kan det ha seg at flertallet av de nominerte bøkene til Nordens gjeveste litteraturpris ikke evner å begeistre?

Annonse

Naiv. Klisjéfylt. Middelmådig. Gammeldags og støvete. Dette er noen av adjektivene som tas i bruk for å beskrive kandidatene til Nordisk råds litteraturpris, Nordens mest prestisjefylte litterære pris. Morgenbladet har anmeldt 13 av de 14 nominerte bøkene fra de nordiske landene. Bortsett fra et par begeistrede unntak, er anmeldelsene stort sett lunkne.

– Listen skaper ikke den helt store nysgjerrigheten hos meg heller, det må jeg ærlig innrømme. Men det dreier seg tross alt om kun to bøker fra hvert språk – langt fra mange nok til å danne seg et helhetsbilde av den litterære situasjonen i Norden, sier Vagants redaktør Audun Lindholm.

Nordisk råd spesial

  • Hovedsaken:

Er de nominerte til Nordisk råds litteraturpris en elite «helt på det jevne»? Les hva litteraturkritikerne mener: Nordisk gjesp.

 

 

  • Anmeldelsene:

Morgenbladet har anmeldt de nominerte til årets pris. Klikk på lenkene for å lese anmeldelsene.

 

Pia Juul: Avuncular. Onkelagtige tekster

Helle Helle: Hvis det er

Peter Sandström: Transparente Blanche

Hannu Raittila: Terminaali

Sólrún Michelsen: På den andre side er mars

Niviaq Korneliussen: HOMO sapienne

Jón Kalman Stefánsson: Fiskarnir hafa enga fætur

Þorsteinn frá Hamri: Skessukatlar (Jettegryter)

Jon Fosse: Trilogien: Andvake. Olavs draumar. Kveldsvævd

Kristine Næss: Bare et menneske

Therese Bohman: Den andra kvinnan

Bruno K. Öijer: Och natten viskade Annabel Lee

Karin Erlandsson: Minkriket

 

En av nomineringene ble ikke oversatt tidsnok til å komme med i Morgenbladets spesialutgave, men omtales her:

Niillas Holmberg: amas amas amasmuvvat

 

 

  • Fakta:

Les også Morgenbladets faktasak om Nordisk råds litteraturpris 2015.

Fra Norge er Jon Fosse nominert for Trilogien: Andvake. Olavs draumar. Kveldsvævd – en av få som evner å begeistre Morgenbladets kritiker. I tillegg er Kristine Næss nominert for romanen Bare et menneske. I anmeldelsen av sistnevnte er ikke kritiker Margunn Vikingstad overbevist. Hun skriver blant annet at «dei potensielt interessante eksistensielle refleksjonarne over kva ein må føle for å vere menneske nok, dyppar i overflata i staden for å røre botnen.»

Jeg kan vanskelig forestille meg at årets kandidater kan være blekere og tristere enn bunnoteringene fra mine år i komiteen.

Pia Ingström, tidligere bedømmingskomitémedlem i Nordisk råds litteraturpris

Lindholm mener likevel den norske juryen har kommet frem til verdige kandidater.

– Kristine Næss har bygd opp forfatterskapet sitt i årevis og har skrevet flere viktige bøker. Jon Fosse er nominert for en høyst særegen romantrilogi. Samtidig må Nordisk Råds litteraturpris for all del ikke bli en ærespris for lang og tro tjeneste; enkeltbøkene må leve opp til nominasjonen.

Han trekker frem svenskene, som de seneste årene har nominert unge og relativt ukjente forfattere som Sara Stridsberg og Andrej Tichzy.

– Slik arbeider en oppmerksom jury, en jury som ikke lener seg på konsensus eller prestisje.

 

Blekt. Litteraturansvarlig i finske Hufvudstadsbladet, Pia Ingström, satt som medlem av bedømmingskomiteen for prisen fra 2008 og frem til i fjor. Hun mener kvaliteten på bøkene generelt sett har vært varierende.

– Noen år har det ikke vært en eneste virkelig transformativ og omskakende bok blant kandidatene. Og iblant har vi selv blitt overrasket over vinneren. Valgprosessen er faktisk sånn at man ikke kan forutsi utfallet med sikkerhet; en favoritt kan bli overkjørt av en blek kompromisskandidat i den siste stemmerunden.

– Men så et år blir det en jublende fulltreffer, eller spennende stemmegiving og flere jevngode og lysende kandidater. Jeg kan vanskelig forestille meg at årets kandidater kan være blekere og tristere enn bunnoteringene fra mine år i komiteen, men kanskje de heller ikke er like inspirerende som alle de bøkene jeg har vært veldig glad over å få være med på å bedømme.

 

God praksis. – Jeg tror nok at noen av prisvinnerne kan ses som eksempler på at man ender opp med «minste felles multiplum»-litteratur i stedet for verker som flytter på litterære merkesteiner, sier litteraturkritiker i Klassekampen, Tom Egil Hverven.

Han ønsker ikke å navngi noen av prisvinnerne han sikter til, men mener at prisen jevnt over holder god kvalitet.

– Jeg har lagt merke til at den norske komiteen har brukt prisen til å få frem forfatterskap som ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet. De har ofte nominert en relativt kjent forfatter – og en relativt ukjent. Også i år. Dette er en god praksis.

Hverven hevder prisen fungerer best når den gis til forfattere som er i begynnelsen av noe stort, og ikke på tampen av sin karriere.

– De siste årene har listen virket variert og prisene har gått til yngre forfattere, blant dem et relativt høyt antall kvinner. Den er ikke som Nobelprisen, som av og til gis til forfattere som opplagt burde fått prisen tidligere. Gjennomsnittsalderen er ikke like faretruende høy for dem som vinner Nordisk råds litteraturpris.

 

«Støvete.» Likevel: flere av de nominerte har et langt forfatterskap med mange utgivelser bak seg. «Det peneste man kan si om Jättegrytor, er at den er tradisjonell, men ord som gammeldags og støvete synes dessverre mer treffende for samlingens naturdyrkelse,» skriver Carina Beddari i anmeldelsen av den islandske poeten Þorsteinn frá Hamri, nominert for diktsamlingen Jättegrytor. Han debuterte i 1938 og har gitt ut mer enn 30 bøker, hvorav 25 diktsamlinger.

– Mye litteratur fra Island bekrefter i første omgang forestillingene våre om landet: et forblåst landskap med historiefortellere som sitter i små hus og skriver om ætten og primærnæringene, sier Audun Lindholm.

I en lederartikkel i Vagant fra tidligere i sommer oppfordrer han til debatt om nordisk fellesskap. Lindholm ønsker seg «en felles kulturpolitisk satsning hvor man dyrker den tverrnordiske debattkulturen».

– Hadde vi hatt hyppigere og mer vedvarende kontakt over landegrensene, ville vi blitt varere for nyanser og satt større pris på det som ved første øyekast fremstår typisk, tror han.

Mye litteratur fra Island bekrefter forestillingene våre om landet: et forblåst landskap med historiefortellere som sitter i små hus og skriver om ætten og primærnæringene.

Audun Lindholm, Redaktør i Vagant

Hensikten med Nordisk råds litteraturpris er å «øke interessen for nabolandenes litteratur og språk, samt for det nordiske kulturfellesskapet», leser vi på prisens hjemmeside. Men er den i ferd med å miste sin betydning? Nei, mener Lindholm.

– Litteraturen er selve grunnlaget for kulturfellesskapet i Norden, så prisens betydning kan vanskelig overvurderes. Men kanskje burde man tenke nytt. Nå som så mange priser deles ut for bøker – hva med de andre bidragene til å styrke den litterære kulturen i Norden? Litteraturen består langt fra bare av verk mellom to permer og fjes vi kjenner fra mediene. Hvorfor ikke nominere en institusjon som Forfatterskolen i København, en nordisk allroundlitterat som Ingmar Lemhagen eller et nytenkende tidsskrift som svenske OEI? Disse er vel så viktige for den skandinaviske litteraturen som de fleste nominerte forfatterne på nominasjonslista.

 

Skuffet. «Ikke en eneste gang overrasker denne romanen sin leser, hverken språklig eller i fortellingen som sådan», skriver Bernhard Ellefsen om Karin Erlandssons Minkriket, Ålands nominerte. Her er Pia Ingström uenig.

Minkriket er en utmerket debutroman, men hadde ikke Åland hatt sin egen kvote å fylle, ville den neppe ha blitt valgt, tror hun.

Hun er derimot usikker på gjennomslagskraften til de nominerte fra sitt eget hjemland.

– Peter Sandström (nominert for romanen Transparente Blanche, red. anm.) er en av de beste svenskfinske prosaforfatterne vi har akkurat nå, men det kreves en veldig god språkfølelse for å forstå stilen hans, og kanskje en relasjon til Österbotten, i Vest-Finland, der han skriver fra.

Selv har hun nettopp lest ut en av Sveriges to nominerte, Therese Bohmans Den andra kvinnan.

Morgenbladets kritiker Margunn Vikingstad mener romanen ender «meir som ein småromantiserande flørt med litterær elitisme enn ein interessant samtidsroman om kjønn, kvinnelege flanørar og seksualisert makt.»

– Jeg ble nok litt skuffet over den, ja, sier Ingström.

– Romanen er ikke veldig sofistikert, men klasseperspektivet hun skriver om, er fascinerende.

Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg er på sin side mer overrasket over at Bohmans roman ikke evnet å vekke debatt i hjemlandet.

– Det er en idéroman om den elitistiske middelklassefeminismen, som sirkulerer rundt klasse og kjønn på en interessant måte. Til tross for at Sverige har så mange feministiske kulturskribenter, har boken blitt møtt med liten interesse. Det er helt ubegripelig for meg. Jeg liker boken, men jeg tror kanskje ikke den er god nok til å vinne Nordisk råds litteraturpris.

 

Tenåringsarbeid. Bruno K. Öijers diktsamling Och natten viskade Annabel Lee er en av få nominerte bøker som blir møtt med begeistring hos Morgenbladets anmelder. Linderborg er derimot skeptisk til den svenske poetens utgivelse.

– Öijer burde jo få prisen engang, men dette er ikke hans beste diktsamling. Den er veldig ujevn, særlig ett av diktene minner om et tenåringsarbeid funnet i en eske med bortgjemte papirer.

Islandske Jón Kalman Stefánsson er fantastisk bra, han er en av Nordens største nålevende forfattere. Vinner han, blir jeg lykkelig.

Åsa Linderborg, kulturredaktør i Aftonbladet

Hun sliter med å komme på andre mulige kandidater.

– Så blek er svensk litteratur akkurat nå. Den svenske romankunsten befinner seg i en nedgangstid. Vi kan slite hverandre i stykker rundt spørsmål om Kulturmannen og hvorvidt man bør utlevere andre mennesker, men ingen romantittel i seg selv skaper debatt, forteller Linderborg.

Likevel klarer hun til slutt å trekke frem tre kandidater:

– Kristina Sandberg, Klas Östergren, Tony Samuelsson er alle tre verdt en nominasjon. Jeg skulle gjerne også ha sett danske Asta Olivia Nordenhof på lista. Sånne dikt skrives ikke i Sverige.

Det er likevel ikke bare trauste nomineringer til årets Nordiske råd, skal vi tro Linderborg.

– Islandske Jón Kalman Stefánsson er fantastisk bra, han er en av Nordens største nålevende forfattere. Vinner han, blir jeg lykkelig.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse