00:00 - 17. juli 2015

Nei til atomvåpen

Det tok nesten to år, men tirsdag denne uken var avtalen signert. USA, Storbritannia, Frankrike, Kina og Russland, samt Tyskland (G5+1), er enige med Iran om en atomavtale. Det kan bli en avgjørende endring i en tid der Midtøsten rives daglig opp av sekteriske borgerkriger.

Hvor mye håp er det lov å knytte til denne historiske avtalen? Akkurat nå utløser den mest bekymring, advarsler og kritikk. Avtalen – hvis den endelig vedtas både i USA og Iran, vel og merke – vil gi internasjonalt innsyn i det iranske atomprogrammet. I bytte skal alle økonomiske sanksjoner oppheves, mens våpenembargoen skal vare i fem år til. Avtalen varer i 15 år. Etter dette har partene ingen forpliktelser. Og dette er det springende punktet. De sunnimuslimske araberstatene ser avtalen som et håndslag til det sjiamuslimske Irans ambisjon å bli regionens dominerende makt. For Saudi-Arabia, som tok rollen som Washingtons allierte etter den iranske revolusjonen i 1979, truer avtalen en maktbalanse som de selv har kommet godt ut av. Landet frykter å bli dyttet ut på sidelinjen. Så er det Israels Benjamin Netanyahu. Ikke overraskende kaller han atomavtalen «galskap», og han hevder at dette er den sikre vei til Iran som atommakt.

Frykten for at Iran skal oppstå som en mektig atom­bevæpnet stat – når landet er fritt fra forpliktelser om 15 år – et utbredt, ikke bare blant naboer i regionen. Og frykten i seg selv kan skape en dominoeffekt. Vi kan se for oss at flere land i regionen begynner å ruste opp. Da har (G5+1)-landene lagt til rette for et våpenkappløp i den mest ustabile regionen i verden.

Dette er det verst tenkelige. Men hvis man ikke lar skremselsbildet ta overhånd, er det ikke nødvendigvis mye som tyder på at et slikt kappløp vil skyte fart. Israel er det eneste landet i Midtøsten som har atomvåpen (og i motsetning til Iran nekter de å signere den internasjonale ikkespredningsavtalen). Som vi vet stemte det ikke at Irak gjemte masseødeleggelsesvåpen, og det er ikke funnet bevis for at Syria ruster opp. Enkelte har spådd at Saudi-Arabia og Tyrkia vil bli de neste på listen over land med atomvåpen, men ingen av dem har den vitenskapelige infrastrukturen som trengs for at slike programmer skal kunne komme på plass i overskuelig fremtid. Altså peker ikke faktaene i seg selv i retning av et kappløp – det er mistillit som er den største fienden. Tiltroen og oppslutningen om atomavtalen er av stor betydning i seg selv, slik at den ikke avler trang til å drive terrorbalanse. Det krever at Iran får tillit – også i Vesten. Landet brøt sine folkerettslige forpliktelser til å rapportere om atomprogrammet og ble sanksjonert av FNs sikkerhetsråd i seks resolusjoner, så det er ikke nødvendigvis lett. Men det er nødvendig. Det optimistiske scenariet er avtalens samfunnsøkonomiske konsekvenser. I Iran, der over 70 prosent av befolkningen er under 30 år og arbeidsledigheten er på rundt 25 prosent, er atomavtalen en seier for befolkningen. Et Iran som er mer integrert i verdensøkonomien kan også bidra til vekst i nabolandene, allerede nå med sin handelsforbindelse til Tyrkia. Det er grunn, i hvert fall en stund, til å håpe at samfunnsbygging kan overta for de sekteriske kreftene og at dette kan stabiliserer større deler av regionen. Spede spira lyt få stå.

LL

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse