Annonse
00:41 - 17. juli 2015

Monsterlaksen og monstermaisen

I Norge brukes skillet mellom krysning og genmodifisering på en slapp, ureflektert måte for å skille det presumptivt gode fra det dårlige. Det gir dårlige biopolitiske løsninger, skriver Lars Risan.

Lakseoppdrett: Det hjelper ikke at laks blir avlet frem i et «robust» krysningsprogram, når næringen er blitt en økologisk katastrofe, skriver Lars Risan. Foto: Per Eide Studio/NORSK Sjømatråd
Annonse
I ly av at man vant en seier over «monsterlaksen», kan vi ha fått en «monsternæring»

Biopolitikk er vanskelig. Svært kompliserte faglige spørsmål kobles til store tekno-industrielle virksomheter i landbruk og matproduksjon, og disse virksomhetene har kraft til å forandre jordens overflate. Lenge trodde vi at skillet mellom organismer som var avlet frem gjennom tradisjonell krysning og de som var skapt gjennom genmodifisering ga oss et politisk kompass: Krysning er nærmere naturens egen seksuelle reproduksjon, og mer robust. Genmodifisering er et teknisk inngrep i genene til en art, og mye mer risikofylt. Så sats på krysning og forby genmodifisering.

Sånn er det dessverre ikke. Det er mer komplisert, og selv om krysning og genmodifisering er forskjellige teknikker, så er ikke dette skillet egnet til å styre biopolitiske valg. Det er snarere slik at i Norge brukes skillet på en slapp, ureflektert måte for å skille det presumptivt gode fra det dårlige, og bidrar derved til å produsere dårlige biopolitiske løsninger.

Forrige uke intervjuet Morgenbladet direktøren i Bioteknologirådet, Sissel Rogne, som ikke deler mitt tidligere forsvar av genmodifiserte organismer (GMO), og som synes jeg anvender en «merkelig terminologi» når jeg skriver om «rene» versus «urene» organismer. Jeg skal illustrere mitt forsvar for GMO ved å holde meg til konkrete eksempler; og det er viktig å være konkret, fordi det å snakke generelt om «vanlig krysning» versus «GMO» er en del av problemet. De to eksemplene er norsk oppdrettslaks og den genmanipulerte Roundup Ready-maisen.

På 1970-tallet begynte forskningsmiljøet rundt landbruksgenetikeren Harald Skjervold å avle frem en ny oppdrettslaks. Skjervold hadde ledet den faglige delen av krysningsprogrammet til Norsk Rødt Fe (NRF) siden 1950-tallet, og han hadde vært med å revolusjonere den norske kua. Skjervold og NRF var et produkt av Gerhardsen-periodens store teknologi- og fremtidsoptimisme, de brukte de til enhver tid mest effektive bioteknologiene og avlsmetodene. NRF-kua er blitt en veldig sunn ku fordi man avler den på mange egenskaper og unngår ekstreme spesialiseringer. På 1970-tallet begynte så Skjervold å anvende dette unike systemet for å avle storfe på oppdrettslaks.

I 1977 klarte imidlertid amerikanske forskere for første gang å overføre gener mellom ulike arter. For Skjervold var det en selvfølgelighet at han tok den nye teknologien i bruk, og i 1984 innkalte han stolt til pressekonferanse: De hadde produsert den første GMO-laksen, som raskt vokste seg kjempestor, fordi den hadde et ekstra gen for produksjon av veksthormoner. Pressen spurte hvor de hadde hentet genet fra, og Skjervold svarte «fra mennesket». Et «menneskelig» gen i en laks! Oppstandelsen i norske medier var stor. Frankenstein-monsteret hadde nådd norsk landbruk, og Skjervold opplevde med et slag at hans teknologioptimisme møtte en hittil ukjent motstand. Noen få år etter sluttet Forskningsrådet å finansiere prosjektet, og i 1990 ble de siste restene av GMO-laks destruert.

Avlen fortsatte imidlertid, og oppdrettsnæringen er nå i ferd med å etablere Norges største økologiske katastrofe. Mediene er i disse dager fulle av kritikk mot næringen, og jeg skal nøye meg med å nevne fosforet. Fosfor er en nødvendig del av all kunstgjødsel, og helt vitalt for muligheten for å produsere mat til jordens snart 10 milliarder mennesker. Men fosfor utvinnes kun fra noen få gruver i verden, som kan gå tomme i løpet av 80 år. Mange forskningsmiljøer jobber derfor med å finne løsninger på problemet, og det å gjenvinne fosfor fra kloakk vil bli viktig.

I Norge slapp vi i 2012 ut 13 000 tonn fosfor i havet, fra all menneskelig aktivitet, inklusiv jordbruket. Mer enn 70 prosent av dette utslippet stammet fra oppdrettsnæringen alene. Fosforutslippene fra næringen går rett i taket, og tallene for 2015 vil antakelig bli mye verre. Dette er ikke bare forurensing, det er en livsviktig ressurs på avveie. Fosformangel kan snart komme til å bli et tema for internasjonal politikk, med krav om global resirkulering av den knappe ressursen. Da vil reformene i oppdrettsnæringen bli dyre.

Bioteknologirådet skriver på sine nettsider om avlen av oppdrettslaksen som en ren tekno-optimistisk glad-historie («Korleis laksen vart husdyr»). Det hjalp dessverre ikke, Rogne, at laksen ble avlet frem i et «robust» krysningsprogram; næringen er blitt en økologisk katastrofe.

Poenget mitt er ikke at laksenæringen ville sett bedre ut med Skjervolds GMO-laks. Det kan godt hende at katastrofen hadde vært større. Hovedsaken er at hverken den totale avvisningen av GMO-laksen eller den ukritiske aksepten for den kryssede oppdrettslaksen var basert på den «økosystemtilnærmingen» som Rogne så riktig etterlyser. Asymmetrien var basert på en rent kulturell fordom om hva vi tenker på som «rent» og «urent», og i ly av at man vant en seier over «monsterlaksen», kan vi ha fått en «monsternæring».

Så var det genmanipulert Roundup Ready-mais (RR-mais), da. Det er ikke riktig, slik Rogne antyder, at de som i USA bruker, tester og regulerer den, tenker som om de driver en «spikerfabrikk», og at de ikke har «erfaringer med bruk av GMO i matproduksjonen». Amerikanske helsemyndigheter har gjennomført grundige tester av dens virkning på mennesker og funnet den ufarlig å spise. Naturvernmyndigheter har lett etter RR-mais og glysofat (virkemiddelet i Roundup) på avveie og kun funnet små mengder utenfor de åkrene der de dyrkes. Rogne påstår at pløyefritt jordbruk ikke trenger GMO. Det er så godt som feil. Hvis man ikke dreper ugresset ved å pløye jorden før man sår, må man drepe det etter at det vokser opp sammen med kulturplanten. Den nesten enerådende måten å gjøre dette på, er ved å bruke en kulturplante som tåler sprøytegiften, slik RR-mais tåler glysofat.

En aksept for godt testede genmodifserte organismer er ikke et totalt knefall for «storindustrien». Rogne mener man må satse på småbønder heller enn store. Jeg tror heller vi kan og må ha både små og store bønder i verden, og vi trenger ikke sette opp noen konflikt mellom dem. I den grad USAs maisbønder er et problem for, la oss si, afrikanske småbønder, så er dette problemet knyttet til en kombinasjon av korrupsjon, feilslåtte bistandprosjekter og handelsavtaler som favoriserer USA. Det er irrelevant hvorvidt maisen har et horisontalt overført gen i seg eller ikke.

Når Bioteknologirådet hyller avlen av den økologisk problematiske oppdrettslaksen mens de finner opp stråmennargumenter mot RR-maisen, så lar de kulturelle fordommer om «rene» krysningsprogrammer versus «urene» GMO-programmer styre sine råd, heller enn den «økosystemtilnærmingen» de selv argumenterer for. Den norske oppdrettslaksen er ikke blitt en bærekraftig næring selv om laksen er avlet frem gjennom tradisjonell krysning, og RR-mais er ikke blitt en farlig plante selv om den er genmodifisert. Det er ikke skillet mellom disse to typene genmodifisering som avgjør deres økonomiske, sosiale og økologiske bærekraft. Et antropologisk blikk på renhet og urenhet lar oss se det biopolitisk slappe i et slikt skille.

 

Lars Risan

Antropolog og forfatter

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Fremmaningen av Sejersteds ånd blir enda vanskeligere å forstå sett i lys av Lindgrens tidligere kritikk.»
«Det er lett å tenke seg eksempler på at en bok tråkker feil i et slikt landskap.»
«Slikt gir anledning til å prøve om også stråmenn kan vende det andre kinnet til.»
«Har vi egentlig råd til å la en stor del av elektoratet seile sin egen sjø?»