Annonse
00:00 - 10. juli 2015

Min slamp

Jeg er selvfølgelig pornokonsument, skriver Nils August Andresen.

Annonse

I Karl Ove Knausgårds Min kamp beskrives vanskelige sider ved mannen som vi vanligvis prøver å holde skjult, ned til minste detalj. Forfengelighet. Feighet. Hovmodighet. Det seksuelle er intet unntak: Utroskap. Dragning mot yngre piker. For tidlig sædavgang. Bare én ting glimrer ved sitt fravær: Pornofilmer.

Vi hører om Karl Ove som skjærer seg opp i ansiktet, om Karl Ove som triller barnevogn, men ikke et ord om Karl Ove som sitter med datamaskinen på skriveloftet og ser på The Sex Files, Robocock eller Shaving Ryan’s Privates. Tre tusen sider med selvutlevering, og knapt nok en runk.

 

De fleste menn ser jevnlig porno på internett. Ulike studier i ulike aldersgrupper og ulike land finner litt ulike resultater, men et par funn er gjennomgående: Så å si alle menn som er vokst opp med eller etter internettrevolusjonen, har sett porno på internett. To tredjedeler eller mer ser det minst ukentlig eller oftere; og menn ser usammenlignbart mer på dette enn kvinner.

Det gjør pornografi til et av de største populærkulturelle fenomenene vi har, spesielt blant menn. Det gjør det også til et av de mest underdekkede fenomenene i offentligheten. En slik påstand kan virke pussig samme år som norske lisenspenger har gått til innspilling av noen små, sladdede pornosnutter. Og det forgangne år har gitt offentligheten opptil flere pornodebatter, med blant andre Heidi Helene Sveen, Kari Jaquesson og Bente Træen i hovedroller, i tillegg, altså, til Trygdekontorets Thomas Seltzer.

 

Men det som skrives eller sies om porno i den dannede offentligheten, er svært sjelden dekning av porno; det er debatt om porno. Det er forskere og feminister og forholdsterapeuter. Trygdekontoret hadde riktig nok med seg noen andre stemmer: Perspektiver fra mannlige og kvinnelige pornoskuespillere, fra den katolske pater Haavar Simon, og fra musiker og – i denne sammen­heng – kvinnelig pornokonsument Mira Berggrav Refsum.

Det siste – kvinnelig pornokonsument – kan man nemlig være i offentligheten uten blygsel. Men fra mannlige pornokonsumenter har det vært forbløffende tyst. Kjetil Rolness traff et poeng da han tidligere i år sa til Morgenbladet at mens kvinnelig onani i økende grad sees som et eksempel på frigjorthet og nytelse, er mannlig onani – og, i forlengelsen, pornografi – fortsatt skambelagt. I de seriøse mediene glimrer denne stemmen nesten fullstendig med sitt fravær. I litteraturen har det vært lite siden Lars Ramlie kom med Fatso for mer enn et tiår siden. Ikke engang hos Knausgård, altså. Enten er Karl Ove overraskende lite internettkyndig, eller så er det et tabu her et eller annet sted. Et forbløffende antall debatter om pornografi føres i offentligheten mellom kvinner, med spredte mannlige kristenkonservative røster iblant.

 

Poenget er ikke at porno skal dekkes som engelsk fotball eller Game of Thrones, med fyldige anmeldelser av siste ukes utgivelser i VGs helgemagasin. Det finnes sider av menneskelivet som gjør seg best privat, og det er bare unntaksvis at det private er politisk. Men pornografi er et spørsmål av betydelig offentlig interesse. Det gjør det interessant å utfordre eventuelle tabuer.

For å ta det opplagte først. Jeg er selvfølgelig pornokonsument. Og jeg tror jeg kan kjenne meg igjen i skammen Rolness omtaler. For all del, pornografi kan gi en viss glede. Det er rett nok litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hva den består i, for pornografi er for de fleste menn ikke et mål i seg selv; det er et hjelpemiddel. Målet er en utløsning. Når målet er nådd, har middelet ikke lenger noen særlig verdi. Som den lett misantropiske komikeren Louis C. K. sier, runker menn ikke for å oppnå glede, men for å unngå å gå på veggen.

 

I gamle dager måtte pornografien i hvert fall oppsøkes mer aktivt. I dag tror jeg få menn vil si at de har gjort et valg om å se på porno. Det er bare blitt slik. For i hvert fall noen kvinner er dette kanskje annerledes, og kanskje det derfor i større grad fremstår som bevisste og aktive handlinger, som man med frimodighet kan fortelle om i talkshow på NRK. Jeg tror et første element i en eventuell skam, utover en forståelig motvilje mot å bringe det intime ut i det offentlige, delvis har å gjøre med denne følelsen av noe ikke-valgt.

Derimot er jeg ikke sikker på at det er noen grunn til at det ikke skulle være forbundet med en viss skam. For følelsen av at pornografien ikke er valgt, sameksisterer med en snikende følelse av at det er moralske problemer i både produksjonen av pornografi og av samfunnskonsekvensene av konsumet. Men når noe blir normalisert så til de grader som internettporno er blitt blant menn, blir det krevende å stille spørsmål ved de moralske og politiske spørsmålene som eventuelt omgir feltet, fordi det innebærer en taus fordømmelse av andre – og ofte av seg selv. Og for menn er altså pornotitting noe så nær en universell praksis man kommer.

 

Dette er ikke stedet for å gjennomgå all forskningen som finnes om pornografi, om pornoindustrien, om konsekvenser for menns og kvinners sexliv, fantasier og praksis. Poenget i denne sammenhengen er først og fremst at konsumet av porno kommer forut for en evaluering av disse spørsmålene. Det er ikke unikt for pornografi: De færreste som kjøper joggesko, har gjennomført en analyse av konsekvensene for økonomisk utvikling og barns rettigheter i Asia, og kvinner kjøper sexy bikinier uten fullt ut å ta inn over seg muligheten for å bidra til kroppspress og svekket selvfølelse hos unge jenter. Men pornografi er noe vi alle vet er moralsk omstridt. Vi kan ikke hevde at vi ikke tenkte på det; når tankene ikke oftere slår oss, er det fordi vi slår dem fra oss.

Selv ser jeg åpenbare problemer med deler av pornoindustrien. Jeg er overbevist om at mange av jentene og guttene som prøver seg der, angrer på det i lang tid. Slik er det med mange valg i livet, men det fratar ikke industrien ansvaret for å utnytte mennesker som har utilstrekkelig kunnskap eller som befinner seg i sårbare situasjoner. Jeg ser også problemer i konsumet, i måten det påvirker menns og kvinners seksuelle forventninger på. Jeg er langt fra enig i alt Kari Jaquesson skriver om pornografi, men hun har et poeng når hun trekker frem at pornografien fører til at menn i økende grad fantaserer om og etterspør for eksempel analsex og utløsning i ansiktet på kvinnen. I fravær av god kommunikasjon mellom partnere er det lett å se for seg at det kan føre til uønsket press på mange kvinner. Det er en utfordring vi ikke kommer videre med før menn deltar i samtalen.

 

Jeg ser også positive sider ved pornografi, både som hjelpemiddel til å unngå å gå på den nevnte veggen, og som en inspirasjon. Man skal ikke kimse av hjelpemidler for å unngå å gå på veggen, til syvende og sist er det motivasjonen for mye menneskelig adferd. Da er det ofte ikke bare et spørsmål om «at», men om «hvordan». Det er forskjell på å spise seg mett på vassgraut og på hvitløkssnegler, og det er forskjell på å ta en rask runk på et offentlig toalett og på å gjøre det til siste skrik innenfor kvalitetspornografien. Pornoindustrien har de siste årene blitt mer profesjonell, og mye av det som gjøres, er på mange måter kvalitetsmessig imponerende, innenfor sin genre.

Pornografi blir ikke borte med det første, og så lenge det har konsekvenser i samfunnet, forblir spørsmålet om hvordan man kan minimere de negative og maksimere de positive sidene, relevant. Da må mannens perspektiver med. Har vi litt flaks, så skriver Knausgård boken Min slamp, om sitt forhold til penis og pornografi, før tittelen snappes som en pornoparodi over bøkene hans.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Hver dag kappes det en bit av demokratiet.»