Annonse

Annonse

00:11 - 31. juli 2015

Menneskene i maskinen

Hundretusenvis av kontraktløse digitale arbeidere rydder og steller slik at internettet ditt skal være fint. Nå begynner de å bli gretne.

Digitale algoritmer

 Et dataprogrammer som utfører automatikse oppgaver, for eksempel nettsøk eller organisering av bilder og meldinger.

De fleste av oss tror Internett drives av automatiserte programmer, algoritmer som sørger for at du får riktig svar når du taster inn et Google-søk, som anbefaler deg andre produkter du kanskje kan ha lyst på når du har kjøpt noe på Amazon og som bestemmer hvilke bilder du får se på Instagram.

Sannheten er at i tillegg til nettalgoritmene finnes det hundretusenvis av arbeidere – levende mennesker – som gjør enkle, repetitive oppgaver som maskinenes kunstige intelligens ennå ikke makter. Det er disse menneskene som i det stille rydder opp på Facebook-siden din, som påser at nettkartene dine viser riktige bilder og som fjerner porno og overgrepsbilder fra sjekke-appene du bruker.

De store nettselskapene er helt avhengige av disse nye «digitale» samlebåndsarbeiderne. Men akkurat som sine heldigitale kolleger, altså maskinene, har disse dataprogrammene av kjøtt og blod hverken kontrakter med arbeidsgiver eller arbeidsrettigheter. De kan bli betalt så lite som fem kroner timen. Og nå begynner de å bli gretne.

 

Hordearbeiderne. En novemberdag i 2005 klikket Kristy Milland seg rundt på nettet. Hun var en 27 år gammel selvstendig næringsdrivende i Ontario, Canada. Om ikke så altfor lenge skulle hun også bli et levende dataprogram. For tappingen på musen ledet henne frem til en nettside som fikk pekefingeren hennes til å stanse: Mechanical Turk. Der inne kunne hvem som helst logge seg på, gjøre noen små oppgaver og få noen cent eller dollar tilbake. Oppgavene virket nesten som små spill. Kult! tenkte Milland. Hun klikket seg inn.

Arbeidsgiverne tenker på oss som dataprogrammer som du ikke kan kommunisere med.

Kristy Milliand, talsperson for arbeidere på Mechanical turk

Arbeidet gikk ut på å assistere et dataprogram. Hun skulle se på bilder av forskjellige byggfasader og kontrollere om dataprogrammet hadde greid å knytte dem til rett gateadresse.

– Vi lærte nye, spennende ting, forteller hun til Morgenbladet.

De små klikke-spillene var starten på noe som siden den gang har vokst seg til en stor industri. Nå, ti år senere, er Mechanical Turk den mest kjente av en type nettjeneste som benytter seg av det kontraktløse arbeidet til hundretusenvis av såkalte crowd workers, det vi her skal kalle «hordearbeidere».

Enkelte tror dette nye, digitale proletariatet er nok et endetidstegn for den ansatte arbeideren. Hordearbeiderne har hverken kontrakt eller kontakt med sine arbeidsgivere. Som førsteamanuensis ved The New School i New York, Trebor Scholz, sier det:

– De har mistet alle rettighetene som arbeiderbevegelsen har kjempet frem i løpet av de siste 100 årene.

Samtidig mener Scholz at den kontraktløse nettarbeideren, med sine uoffisielle og digitale sosiale forbindelser, kan redde en flik av den gamle typen arbeider.

 

Om vi gir riktige instruksjoner til hundre horde­arbeidere, så kan vi gjennomføre en undersøkelse på en time i stedet for en uke.

Michael Lombardo, ansatt i Google

En maskins jobb. Men før vi snakker om slutten, og en eventuell, ny vår for proletaren, la oss se på hvordan the mechanical Turk, eller «den mekaniske tyrkeren», ble født.

I 1770 presenterte Wolfgang von Kempelen en fantastisk oppfinnelse for keiserinne Maria Theresa på hennes sommerslott i Wien. Oppfinnelsen var en maskin som besto av et lite skap med et sjakkbrett og en mekanisk dukke som så ut som overkroppen til en noe karikert, tyrkisk mann, med turban og flagrende gevanter. Ikke bare kunne denne figuren bevege armene, den kunne spille sjakk, og den slo så godt som alle den spilte mot.

Da keiser Napoleon jukset i sitt forsøk på å utkonkurrere maskinen, slo tyrkeren alle brikkene av brettet, tilsynelatende i sinne. Napoleon ble fortryllet. Andre ble så redde at de gjemte seg bak gardiner i vinduskarmer når maskinen skulle spille.

En av maskinens senere eiere utvidet dens repertoar ved å installere en stemmeboks, slik at den kunne si «sjakk!» på fransk –«échec!» – når den hadde trengt sin motstander opp i et hjørne.

Da maskinen i 1854 forsvant i en brann, var det fortsatt ingen som offentlig hadde forklart hvordan den fungerte. Sannheten var at inni boksen, under sjakkbrettet, satt en sjakkmester som kunne styre brikkene ved hjelp av magneter og et taljesystem. I all hemmelighet var han der inne: Et menneske som gjorde en maskins jobb.

 

Tyrkerne kommer. Det var grunnleggeren av nettbutikken Amazon, Jeff Bezos, som i 2005 opprettet en nettside han kalte opp etter den mekaniske tyrkeren: Mechanical Turk, eller Mturk. Det var denne tjenesten Kristy Milland hadde begynt å leke seg med den høstdagen hun satt og klikket seg rundt på nettet.

Bezos hadde merket seg at det var visse oppgaver de ikke klarte å lære dataprogrammene, men som mennesker kunne fikse på et blunk – slik som å se om fasaden på et bilde var fra en butikk, eller om lister med anbefalte produkter faktisk sto i stil med kundenes tidligere kjøp.

Gjennom tjenesten Mturk skulle de som ville, få småpenger for å gjøre disse repetitive oppgavene. Arbeiderne, slike som Milland, var frilansere som kunne velge fra nær sagt uendelige lister med oppdrag. Turkers, som de raskt ble kalt, utførte jobben, fikk betalt – og det var det.

Gjennom nettsiden tok Amazon betalt for å la andre bedrifter, organisasjoner, forskere eller enkeltpersoner få tilgang til arbeiderne «sine». Og slik fungerer det den dag i dag.

– Vi ser gjennom skannede sider fra gjeldsdokumenter for å plukke ut konkrete data. Vi sier hva slags farge det er på bilder av sko. Det er kjedelig big data-innsamling, sier Milland.

I 2010 fikk hun en endret livssituasjon. Mannen mistet jobben, og hun hadde nettopp stengt dagmammabedriften hun hadde drevet på deltid. Dermed ble nettarbeidet en fulltidsjobb. Fire år senere var hun blitt en av de tydeligste stemmene som talte for at «de mekaniske tyrkere» skulle forene seg.

 

Drømmemaskiner. Hordearbeiderne kan sammen utføre langt mer komplekse oppgaver enn å klikke på bilder i en bildestrøm, som Milland startet med. Og dette er det mange som finner interessant.

– Det er mange forskjellige datasystemer vi har lyst til å skape, men som vi mangler den kunstige intelligensen til å bygge, sier Jeffrey P. Bigham.

Han er førsteamanuensis ved Carnegie Mellon University i Pittsburgh i USA, hvor han forsøker å utvikle nye tjenester som bruker turkers som arbeidskraft. På universitetets nettside beskriver han målet for arbeidet: «Ved å skape og sette ut i livet systemene vi drømmer om, kan vi lære å bygge maskiner som en dag vil virkeliggjøre dem.»

Disse drømmene er lettere å nå, mener han, om vi tar mennesket med inn i maskinen, i alle fall i første omgang.

– Vi kan lage systemer som bruker menneskelig intelligens. På den måten kan vi få systemer til å fungere selv før vi har den kunstige intelligensen klar.

Bigham og hans kolleger lager tjenester for å gjøre hverdagen lettere for mange, blant annet har de skapt flere digitale tjenester for å hjelpe svaksynte og hørselshemmede (les mer om dette i egen undersak). Alle disse hjelpemidlene er helt avhengige av den flyktige, flytende og usynlige arbeidskraften til folk som Milland.

Men når hordearbeiderne gjør disse oppgavene, jobber de samtidig med å gjøre seg selv overflødige. For algoritmene kan se på arbeidet som menneskene gjør og kopiere det. Dermed kan man etter hvert fase ut menneskekomponenten. De kan for eksempel bli bedt om å evaluere et stort utvalg twittermeldinger som en bank mottar, for å si om det er ris eller ros.

– Dermed trener vi bankens algoritme til å se hva som er hva, slik at de kan sende ut en automatisk melding med «takk!» eller «hvordan kan jeg hjelpe deg?», sier Milland.

Bigham forteller at de på hans universitet betaler arbeiderne godt, men de gir dem ikke arbeidsavtaler.

– Ideen om langtidskontrakten er jo god, men om arbeiderne hver gang de skulle svare på et spørsmål for en av våre tjenester, skulle bedt om en kontrakt, ville de begrenset det som er unikt med denne typen markedsplass, sier Bigham.

 

Medarbeidersamtaler. Arbeiderne som jobber gjennom tjenester som Mturk, mangler ikke bare kontrakter, de har heller ikke noen direkte kommunikasjon med selskapene eller organisasjonene de settes i forbindelse med.

– De skjuler identiteten sin. Vi gjør oppgaver for Flickr, Facebook og en masse forskjellige dating-sider, men vi vet ikke hvem vi jobber for, forteller Milland.

Twitter brukte for eksempel i lang tid kallenavnet Jack Stone, en kombinasjon av navnene til to av grunnleggerne, Jack Dorsey og Biz Stone, når de fikk mekaniske tyrkere til å gjøre arbeid for seg, ifølge Milland.

I tillegg har hordearbeiderne et ujevnt jobbtilfang.

– Det kan være uker med 17-timersdager, andre ganger er det mulig å jobbe én uke og ta resten av måneden fri, sier hun.

– Men for det meste jobbet jeg tolv timer hver dag, fem dager i uken, sier hun.

Arbeidere kan få så lite som én cent per minutt, tilsvarende fem kroner i timen. En del universiteter som har regler for bruk av denne type arbeid, har definert et sted mellom 15 til 25 kroner i timenlønn som et minimum. Mange arbeidere på Mturk ønsker en grense ved 50 kroner.

Fordi hun er engelskspråklig, kunne Milland ta en del oppgaver som var komplekse og lukrative. Arbeidere som ikke kan engelsk, må ta til takke med jobber som er mindre komfortable.

– Vi ser mange forferdelige, forferdelige ting, sier Milland.

 

Storindustri. Det er hordearbeidere fra Mechanical Turk og lignende tjenester som rydder bort upassende bilder fra nettet. På Filippinene og i India finnes bedrifter bestående av store, åpne kontorlandskaper hvor mennesker hele dagen sitter og blar seg gjennom bilder fra forskjellige bildesider for å se om de finner overgrepsbilder og barneporno.

Men om arbeidere har klager på arbeidet de utfører og forsøker å kontakte arbeidsgiverne eller Amazon, møter de en vegg, ifølge Milland.

– Det føles litt som om det er trollmannen fra Oz som stå bak forhenget. Vi får bare automatiske svar når vi sender meldinger til dem. Akkurat nå er det ingen kommunikasjon, sier hun.

I 2014 bestemte hun seg for å prøve å endre systemet. Hun sendte en e-post rett til sjefen selv, Jeff Bezos. Hun fikk et personlig svar og løfte om hjelp. Deretter startet hun en brevskrivekampanje hvor andre turkers kunne skrive inn sine spørsmål og tanker. Kampanjen fikk en del oppmerksomhet, men den førte ikke til store endringer. I dag er hun fortsatt frustrert over situasjonen for hordearbeiderne.

– Arbeidsgiverne tenker på oss som dataprogrammer som du ikke kan kommunisere med, sier Milland.

Selv om de ikke har klart å forene seg, har det etter hvert dukket opp tjenester som gjør hverdagen enklere for de nye arbeideren. Og som kanskje kan gi dem litt mer makt.

Fagforening for algoritmer. Inntil videre har den nye typen digitalt arbeid gjort at horde­arbeiderne er prisgitt nettselskapenes velvilje: «Det er ingen grunn til å tro at selskapene ser på sitt forhold til arbeiderne på noe annen måte enn som et rovdyr som jakter sitt bytte», skriver Trebor Scholz fra the New School i New York. Han er forfatter og redaktør av flere bøker om nettarbeid, blant annet Digital Labor – The Internet as Playground and Factory.

Scholz forteller til Morgenbladet om selskaper som har egne klausuler om at de forskjellige hordearbeiderne de benytter seg av, ikke har lov til å snakke med hverandre. Arbeiderbevegelsens kamp ser ut til å være nullstilt på nettet.

Den store endringen som nå er på gang, ser Scholz som en overgang fra en økonomi der arbeidere er ansatte med kontrakter til et marked basert på frilansere som lever i en usikker situasjon uten faste avtaler med arbeidsgivere. Denne voksende gruppen arbeidere blir ofte kalt prekariatet.

Scholz mener vi må finne nye metoder for å sikre arbeidere rettigheter i denne økonomien. Da kan nettet være en del av løsningen. Han foreslår å gjenopplive tanken om arbeiderdrevene bedrifter, bare denne gangen digitalt.

– Hvordan kan du ta forretningsmodellen til disse selskapene og plassere en fagforening eller et arbeiderkooperativ i midten, spør han.

Han ser for seg at i alle fall en del av den digitale arbeidskraften kan være drevet av arbeiderstyrte jobbkollektiver.

– Til slutt kan deler av nettøkonomien være bygd opp rundt arbeiderkooperativer, sier han.

Helt konkret tror han tjenester som ligner på Mturk kan drives på denne måten. Men også arbeid utenfor nettet, som barnevakt-tjenester eller vaskebedrifter, kan organiseres på denne måten. Det første en må gjøre, er å la arbeiderne snakke sammen.

– Frilansere og hordearbeidere er isolerte. Men samtidig har de mange usynlige forbindelser. Her finnes sterke vennskapsnettverk, der man for eksempel gir hverandre anbefalinger om arbeidsgivere som betaler godt.

– Men hvordan kan man gå fra disse uformelle nettverkene til noe håndfast?

– Du må være åpen for å ta imot solidariteten hvor enn du kan få den. Det finnes designløsninger, blant annet programmer du kan bruke i nettleseren Firefox, som tillater arbeidere å rangere arbeidsgivere.

I tillegg mener Scholz at vi må endre definisjonen av hva det vil si å være en arbeidstaker:

– En tilnærming vil være å skape en tredje type arbeider. Noe som står i mellom den fast ansatte og frilanseren, sier han.

Det kan bety at en arbeider har rett på visse goder uavhengig av om de har en kontrakt med en bedrift. I Europa er dette ikke spesielt radikalt, men det bryter med det amerikanske systemet, hvor det følger mange rettigheter med det å være ansatt i en bedrift.

Det kan virke urealistisk at denne type grep kan gjennomføres for hordearbeidere. Men Scholz tror likevel bedriftene som tjener på de mekaniske tyrkerne, har interesse av å gi dem noen rettigheter.

– De må gi noe til arbeiderne sine, noen sosiale goder. Forsikringer av en eller annen type. Ikke fordi de bryr seg om arbeiderne i siste instans, men fordi de vil ha sosial ro, sier han.

 

Bak forhenget. Enkelte ting kan vitne om at han er inne på noe. Bedrifter forsøker å nærme seg arbeiderne, og å snakke med dem.

– Man begynner å tenke på hvordan arbeideren selv opplever arbeidet, sier Michael Lombardo via Skype fra San Francisco.

Han er en av de mange unge ansatte i Google. Jobben hans er å teste selskapets digitale tjenester. Hver dag bruker han hordearbeidere til å prøve nye funksjoner og oppsett, blant annet for tjenesten Google News.

– Om vi gir riktige instruksjoner til hundre hordearbeidere, så kan vi gjennomføre en undersøkelse på en time i stedet for en uke, sier han.

Han ønsker gjerne å få nærmere kontakt med de tusenvis av arbeiderne han bruker. Men det er ikke lett.

– Vi har forsøkt å komme i kontakt med arbeiderne og kommunisere direkte, selv om Amazon Mechanical Turk ikke oppfordrer til dette.

Lombardo tror at om en får opprettet denne type kontakt, kan det å jobbe som hordearbeider bli starten på en karrierevei.

– Tenk deg en arbeider som jobber med å moderere eller redigere bilder, eller som kanskje velger ut noen bilder fra et gitt utvalg. Hvis vedkommende gjør en veldig god jobb, kan han eller hun kanskje ende opp med å bli praktikant i en bedrift, noe som kan gli over i en fast ansettelse.

 

Den digitale revolusjonen. Kristy Milland er ikke like optimistisk. Hun peker på at arbeiderne som utfører oppgaver gjennom Mechanical Turk ikke har noe eierskap til det de gjør.

– I det øyeblikket du gir oppdragsgiveren arbeidet du har gjort, eier de det. De kan dermed velge å forkaste det og ikke betale. Da har du ingen rettigheter, og Amazon er ikke villig til å mekle, sier hun.

– For meg ser det ut som om de bare er ute etter å ta penger.

I sommer hevet Amazon prisen de tar for å formidle kontakt mellom arbeidere og oppdragsgivere på Mturk. Kristy mener dette kommer til å gå ut over dem som jobber. Hun har derfor på ny forsøkt å starte en kampanje. Men det er vanskelig å holde en bevegelse samlet. Selv om det har dukket opp flere sider hvor turkers og andre hordearbeidere kan snakke direkte sammen, er det få som organiserer seg.

– En prosent av alle på MTurk er aktive på forumene. De fleste vet ikke hvordan de skal være aktive, sier hun.

– Det er fordi Amazon ikke forteller dem hvordan de kan snakke samme. Og fordi den gjennomsnittlige hordearbeider er så kort tid i arbeid.

70 prosent av alle nye arbeidere forsvinner fra Mturk innen et halvt år. Hordearbeid ser rett og slett ikke ut til å være attraktivt nok for dem. Selskapene kan dermed bli tvunget til å gi flere rettigheter til arbeiderne sine, noe Scholz argumenterer for. I det siste har Amazon også gjort noen ting enklere for arbeiderne. Hordearbeidere i India får nå betaling digitalt i stedet for med sjekker, som ofte forsvant i posten.

Milland selv har klart å tjene opp nok penger til begynne å studere psykologi. Men hun mener hordearbeidet ikke er et gode for jobbmarkedet:

– Denne typen arbeid kommer til å ta over for bibliotekarer, dommerassistenter. Deretter kommer det til å gå videre til å ta mer komplekse jobber, sier hun.

– Om jobben din kan bli delt opp i mange små deler og spredd utover, kan den bli gitt til hordenarbeidere på en av disse plattformene.

 

Sjakk matt. I 1838 hadde den mekaniske tyrkeren reist rundt hele verden. Benjamin Franklin hadde spilt mot den, også Edgar Allan Poe hadde sett en av dens forestillinger. Men nå var det slutt. For det er tydeligvis ikke sunt for et menneske å sitte inne i en liten boks. Under en turné på Cuba døde sjakkmesteren William Schlumberger av gulfeber. Den daværende eieren, Johann Nepomuk Mälzel, sto igjen uten et menneske til å drive maskinen. Han reiste slagen fra øya. På overfarten døde han like så godt selv også, så den mekaniske tyrkeren skal ha kommet i land i USA alene. Den havnet på et museum i Baltimore. Et tiår etter, i 1854, brant bygget.

Tilskuere til brannen kunne, gjennom flammene, visstnok høre de siste, svake utropene fra den brennende, mekaniske mannen:

«Échec! Échec!»

 

Amazon har ikke svart på Morgenbladets intervjuforespørsel til denne saken.

Annonse