Annonse
00:01 - 31. juli 2015

Lakmustesten

Blått kan være mye. Men det er aldri surt.

Ansiktsløse: Carl von Hanno, De arbeidsløse II, cirka 1934, privat eie. Alle foto: Blaafarveværket
Annonse

Det er noe magisk og uvirkelig ved blått, som samtidig er det mest naturlige av alt. Blått er himmelens og havets, men også blåklokkenes og melankoliens farge. Den er jazzens blåtoner og romantikkens blå blomst, lengselen bort og lengselen hjem. Blått har vært en viktig farge gjennom hele kunsthistorien, og i sommerens utstilling tar Blaafarveværket på Modum for seg dette, med vekt på norsk maleri de siste to hundre årene.

Å stille ut blå malerier på Blaafarveværket kan virke så opplagt at det er merkelig at det ikke er gjort for lenge siden. Her ble det i over 120 år utvunnet koboltmalm, et metall som ble brukt til å fremstille sterk blåfarge, særlig for bruk i porselens-, glass- og papirindustrien. Tidlig på 1800-tallet var kobolt dyrere enn sølv, og Blaafarveværket dekket 80 prosent av behovet for blåfarge på verdensmarkedet. Senere ble det utviklet metoder for å fremstille kobolt kjemisk, noe som også gjaldt en annen dyr blåfarge, ultramarin, som tidligere måtte lages ved å knuse edelstenen lapis lazuli.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse