Annonse
00:04 - 31. juli 2015

Klaveret i evigheten

Selvbevisst, men alltid lyttende treffer Ivo Pogorelich tangentene med suveren presisjon. Det åpner for en uendelig frihet.

Musikken først: Ivo Pogorelich, her avbildet i 1987, fremstår som en poserende dandy med en nær sagt uutholdelig hang til selvfremstilling, men det er ikke så farlig. ⇥Foto: Ullstein Bild/Getty Images
Annonse

Hvilke muligheter gir den klassiske musikktradisjonen for eksentriske løsninger og ekstreme ideer? Hvor fri kan en tolkning være før musikken forsvinner bak utøverens brysomme ego? Med tanke på den subtile balansen mellom subjektiv fortolkning og objektivt verk kunne man tenke seg at mulighetene for eksesser i utgangspunktet var nokså begrenset. Heller enn risikable eksperimenter er det først og fremst presisjonen og nettopp den fint beregnede balansen som gjelder. Og dermed er ytterpunktene utelukket – kunne man tro.

Men bildet er mer nyansert. Ikke bare kan den klassiske musikksfæren vise til særinger på rekke og rad. Enkelte av dem har sågar utviklet sin personlighet som perfeksjonens mestere. Et kjent eksempel er naturligvis Glenn Gould, pianisten som tidlig trakk seg tilbake fra ordinær konsertvirksomhet for slik virkelig å kunne dyrke sin egenartede fintfølelse i platestudioets beskyttede atmosfære.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse