Jeg tror min 80 år gamle kone er i ferd med å bli dement. I et tidlig stadium, dog, men jeg frykter at dette ikke er vanlig glemsomhet. Hun vil ikke til legen, og jeg tror hun gjør alt for å dekke over dette, både for seg selv og for meg. Her om dagen kom en venninne av henne innom, hun sa at jeg burde ta min kjære med til legen med en annen unnskyldning, og at legen der kan be henne om en kognitiv test. Det strider mot alt jeg står for, for jeg vil ikke lure henne som alltid har vært så lojal mot meg. Samtidig, som venninnen påpeker, fornektelsen fremstår som en del av sykdomsbildet, og hun kan bli verre hvis vi ikke får hjelp. Kan man lyve til et menneske når målet er å hjelpe det?
Mann fra Ålesund
---
ETIKEREN
Morgenbladets etiker er professor i idéhistorie, Trond Berg Eriksen. I denne spalten svarer han på våre spørsmål om dilemmaer i hverdagen. Alle spørsmål er innsendt av Morgenbladets lesere. Det er imidlertid fullt mulig å være anonym på trykk.
Send ditt spørsmål til etikeren@morgenbladet.no
Les flere spørsmål og svar her.
---
Etikeren: Det er mye som skjer med åttiåringers helse. Ofte er det ikke mulig å gjøre noe særlig med det. Noen av dem går til legekontoret hele tiden med ønske om å reparere litt vondt her og litt vondt der, men like mange resignerer og fraber seg kluss med en prosess som likevel bare går én vei. Når noen av de trassige endelig gir etter og lar seg undersøke, kan det være for sent å gjøre noe.
Jeg har vanskelig for å forstå at det å finne et påskudd for en grundig undersøkelse, er lureri eller løgn i streng forstand. Når lureri og løgn defineres og avvises i moralsystemer, er det fordi aktøren forsøker å selge noe som det er i hans eller hennes interesse å få solgt. Altså der hvor aktøren er ute etter egne fordeler. Å omgå sannheten for den andres egen skyld – særlig når vedkommende ikke er helt på det rene med hva som foregår, er ingen stor forbrytelse. Men man påtar seg et ansvar når man handler på andres vegne ut fra en antatt viten om hva som er det beste for dem.
En slik transaksjon som den du beskriver, hadde kanskje vært lettere å godta om det fantes en reell bedringsmulighet for den som var rammet, og som åttiåringen eventuelt forspilte med sin trass. Her kompliseres din rolle ved at den størst tenkelige gevinsten ved en diagnose er en viten som man kan gjøre lite eller ingenting med – og som den som er rammet, kanskje ikke engang kan dele. Nå finnes det bistand å få som kanskje kan gjøre den dementes liv noe lettere – hvis nå det blir diagnosen. En tilretteleggelse av en ny livsfase, så å si. Derfor kan man anta at du er en større part i saken enn du vil innrømme. En avklaring som gir et klart varsel om det som kan komme, er faktisk noe du trenger bedre enn henne.
I sin alminnelige form er spørsmålet «Kan man lyve til et menneske når målet er å hjelpe det?» ikke helt uskyldig. Fordi vi som regel er altfor flinke til å finne et påskudd når vi trenger det, og en unnskyldning når vi føler at det er nødvendig for å balansere regnskapet. Særlig er gode formål og hensikter sterkt etterspurte. I så måte er du hevet over mistanke. Men legg merke til hvor vanskelig det er å bevege seg på det moralske feltet når vi må regne med begrenset evne til frie og selvstendige avgjørelser hos en eller flere av de involverte! For din fortelling er jo nettopp en fortelling om en frihet og selvstendighet som er i ferd med å forsvinne. Hver gang vi trekker pasientkortet og sier stakkars, havner vi i overveielser som snarere er terapeutiske enn moralske. Legg også merke til hvordan både du og venninnen allerede opptrer i legerollen når dere forutsetter en diagnose som strengt tatt ennå ikke foreligger.
Det er for så vidt riktig, som venninnen sier, at din kone kan bli verre om hun ikke får hjelp. Men det betyr ikke at hun vil bli bedre dersom hun faktisk får hjelp. I alle fall er det farlig å argumentere med at benektelsen er en del av sykdomsbildet. Sier hun nei, betyr det altså ja. Sier hun ja, betyr også det ja. Slik blir din kone umyndiggjort allerede før hun har åpnet munnen. Derfor er det kanskje lurt å vente med diagnosen til dere har hørt hva legen har å si, og ikke forutsette diagnosen for å begrunne legebesøket.