Annonse
15:36 - 29. juli 2015

Jeg elsker alt, for faen!

FANFARE: Kjære kulturmagasin, kjære redaktør. Du har bedt meg skrive om Guilty Pleasures og på denne måten gjeninnsette kulturhegemoniet jeg en gang var fanebærer for.

UIRONISK: Den kulturelle kompetansen teatersjef Jon Refsdal Moe en gang kunne utvise ved å utøve et dritstrengt smaksregime, må han i dag utvise ved overvettes begeistring for alt, deriblant Katy Perry-låten «Firework». Foto: REUTERS/Mario Anzuoni
Annonse

FANFARE

FANFARE et allsidig kulturtidsskrift med innhold hentet fra alle kulturfelt, der små og store aktører får stå side om side. Utgivelsene er temabaserte, overraskende og visuelt tiltalende – der ulike temaer sees i alle tenkelige relasjoner til kultur. FANFARE løfter frem prosessene, ideene og tankene bak det som i andre enden blir kulturprodukter. 

Artikkelen er hentet fra Fanfare, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN

Kjære Fanfare, kjøre kulturmagasin, kjære redaktør. Du har bedt meg skrive om Guilty Pleasures, tydelig uvitende om at begrepet forlengst har avgått ved døden. Det er ingen som snakker om Guilty Pleasures lenger, kanskje en og annen bakstrever som ikke skjønner greia, og dem er det mange av.  Men selv gjør jeg det ikke, for jeg skjønner greia. Jeg er greia. Og derfor vet jeg ikke hva du har tenkt at jeg skal skrive, jeg vet det ikke selv heller, men det er midt i sommerferien som jeg likevel ikke er i stand til å avvikle på noen tilfredsstillende måte, så da kan vi jo bare begynne.

Det er ingen som snakker om Guilty Pleasures lenger, kanskje en og annen bakstrever som ikke skjønner greia, og dem er det mange av.

Jeg tenkte at jeg burde lese Giorgio Agamben før jeg skrev dette, sitte i sola ute på balkongen, snuse inn angen av friske urter og billige teakmøbler, smile klokt til de forbipasserende og bla i mitt piratkopierte eksemplar av Homo Sacer, som jeg diskret lastet ned under filosofen Catherine Malabous foredrag på Sorbonne den 27. juni i år. Der satt jeg, klemt inn på en trebenk i Amphithéatre Richelieu, et nydelig sted som på alle måter yter respekt til begrepet amfiteater og som bærer vitne om en tid da kunst og vitenskap i hvert fall til en viss grad (det dreier seg om en slags barokk-replika fra 1896, ikke ulikt Nationaltheatret fra 1899) ble ansett som likestilte uttrykk for det samme foretaket – menneskeåndens gradvise revoltering mot lyset og solen, mot fremskritt og rasjonalitet, mot alle disse tingene vi er nødt til  å strekke oss etter for at livet ikke skal bli altfor trist, og som ironisk nok fikk noen solide skudd for baugen akkurat i dette amfiteatret, og i korridorene som kveiler seg rundt det, og i hvert fall denne formiddagen i den solfylte borggården i midten, der tilreisende konferansedeltakere fra gudsjammerlige små colleges i Midtvesten og på New Zealand knipset selfies og sjenert nærmet seg hverandre over plastkrus med dårlig kaffe, og i de omkringliggende smågatene og ikoniske boulevardene utenfor, der filosofer en gang nippet til sin kaffe og mursteiner fløy fra barrikadene, og der unge skinnjakkekledde kvinner nesten fikk hodet knust av politihester i løpet av noen veldokumenterte maidager i 1968.

Dette skuddet for baugen som vi fremdeles flyter rundt i småbølgene etter, og som det nydelige, men kanskje ikke helt autentiske Amphithéâtre Richelieu ligger der som en avfeielse av, til tross for at det nettopp var her det smalt, det er vel dette som kjennetegner en kultur med et visst dannelsesnivå, alt hva du opponerer imot ivaretar du også, du kan nok ri på bølgen, kaste deg inn i stormen og kaste murstein på klassesnuten, men du ser din begrensede betydning i dette, du skjønner at historien har bestemt seg for å oppføre et narrespill, og at du har vært heldig nok til å få deg en statistrolle, dette som du tenker på mens du løper gjennom folkehavet og roper hva som helst og en politihest knuser skallen din og du skynder deg hjem og drikker kaffe med masse sukker før du raser ned trappa og ut på boulevardene igjen for å omstyrte tingenes orden. Ikke som her, her i Norge, der vi tror så fast på tingene, der en skalle knuser helt og holdent når den trampes ned av en politihest, og der det før omtalte skudd for baugen, på skuta der kunst og vitenskap stevner mot kyster fulle av apeskrik og modne frukter, alt skal inn i modernitetens herbarier og dertil egnede apeskrik-kataloger, resulterer i at den faktisk synker: Arkivene går i oppløsning, pergamentblader smuldrer vekk, blekk renner ut i lunkent sjøvann, og styrmann Kunst og styrmann Vitenskap som  sto der på kommandobroa, skulder ved skulder, detter over bord og driver fra hverandre på hver sin tømmerstokk, strekker de vasstrukne nevene ut etter hverandre, men når ikke frem. Og her ligger vi og plasker, her klamrer vi oss til hver vår plankebit og fniser så infamt vi bare kan over vanskjebnen skuta vår ble tildelt, som om vi skulle frigjøres ved at den forliste, som om fraværet av én stor tanke skulle gjøre våre egne større, som om fraværet av en felles kurs skulle gjøre vår egen tilfeldige skvalping mer meningsfull i det lunkne sjøvannet.    

Fuck alle skakkjørte semikunstnere og pseudofilosofer som dekonstruerer kapitalismens maktspråk og jobber med subversive strategier og whatever.

Men i det ærverdige Amphitheatre Richelieu, som altså ligger der som en avfeielse av hele problemstillingen, var det som om skuta ikke ennå var forlist. Vi hadde stimlet sammen under dekk  og vi hørte ikke brenningene som slo mot skroget, vi hørte ikke kanonskuddet som splintra masten, vi hørte ikke at de blæsta kulturkanalen P2 fra jollene sine der ute. Og på min patinerte trebenk lastet jeg ned Homo Sacer, en bok som siteres så hyppig og av så mange at det er lett å tvile på at den har noe særlig for seg, mens filosofen Catherine Malabou foredro om Bios og Zoë og sitt performative rop på katten, og de før omtalte universitetslektorer og hovedfagsstudenter fra Midtvesten og New Zealand nikket engasjert om ikke entusiastisk over plastkrusene. Og trett lot jeg øynene løpe over auditoriet, opp til galleriene der menn med imponerende skjeggpryd sneik seg ut i juniheten, helt opp til Apollon og Musene på Toppen av Parnasset av den ikke spesielt berømte freskomaleren Pascal-Adolphe-Jean Dagnan-Bouveret. Og så tenkte jeg at dette faen ikke kommer til å gå lenger. 

Det var ikke min første tanke, absolutt ikke. Også jeg hadde kommet til Paris med kofferten full av lyse utsikter, også jeg hadde åpnet vogndøren med et kosmopolitisk rykk med underarmen og snust inn den deilige, litt brente duften av parisisk metro. Også jeg hadde tatt inn på et bittelite, overpriset rom i St. Germain, også jeg hadde spasert til selveste Sorbonne og flasha adgangstegnet til en portvakt som blasert vinka meg videre, inn i labyrinten der studiner med smale skinnjakker og tilbakestrøket hår hadde båret ringpermer i århundrer allerede, kokette med armene foldet over brystet og i dype samtaler om litteratur og filosofi, enkelte av dem også om teater, vel å merke i tider da teater betydde noe for dem, når er vanskelig å si, men sannsynligvis ikke senere enn det før omtalte 1968, eller vi kan si 1969 for å være rause.

 

En digresjon: I filmen When Harry Met Sally dukker det opp en intellektuell matskribent ved navn Jess, som ved siden av å være tillagt den langt mer innflytelsesrike replikken ”pesto is the quiche of the 80s” også skal ha skrevet det mindre kjente, men like poengterte ”restaurants are to people in the 80s what theatre was in the 60s”. I hvert fall  føles det poengtert, selv om jeg verken var tilstede i 1960-tallets teatre eller i 1980-tallets restauranter, det siste på et par unntak nær – for historien om teater i det tjuende århundre, eller historien om det tjuende århundre i det hele tatt, er slik den er fortalt meg, og slik jeg her forlenger den med 14 år, historien om et eneste gedigent jævla meningstap. 

Uansett, med et slapt nikk slapp han meg inn i labyrinten, jeg krølla adgangstegnet ned i lomma, og fyra opp på forventninger og trendy flaskekaffe lette jeg frem dette amfiteatret som vi allerede har hørt en hel del om. Her inne skulle jeg finne hjem. Her inne skulle jeg finne mine folk, på konferansen med det klingende navnet: théâtre, performance, philosophie colloque 2014 – croisements et transferts de la pensée anglo-américaine contemporaine.

Det hele gikk i dass og to dager senere sto jeg utenfor turistmaskinen Musée d’Orsay, der Carrie Bradshaw spiste lunsj med kona til Petrovsky, overtrøtt og pissetrengt med en pizzabolle i den ene hånda og en cola i den andre: Jeg var en kvapsete 39-åring blant kvapsete 39-åringer, en kulturhungrig lønnsmottaker blant kulturhungrige lønnsmottakere, vi var turister med hjemlengsel og tapte muligheter. Sammen stimet vi inn under museumshvelvingen. Noe verdighet skulle jeg gjenfinne. Noe måtte den europeiske kulturarv ha å by meg. Noe skulle jeg for faen kunne bidra med jeg også.  

 

Jeg vil elske hele verden uten skam og uten skyld, for jeg har for faen ikke noe valg!

Kjære Fanfare, kjære kulturmagasin, kjære redaktør, du har bedt meg skrive om Guilty Pleasures, men du forstår visst ikke at det er en umulig oppgave. Skammen jeg føler gir meg ingen glede. Jeg flirer ikke henført, liksom mot bedre vitende, når jeg spiller «Baby You’re a Firework» eller «Carry On My Wayward Son», jeg synes begge to er kjempefine sanger, og jeg synes tekstene har viktige budskap. Jeg skal ikke se Hercules i kveld for å le ironisk av kapitalismens hegemoniske underholdningsmaskineri, jeg skal bare se noen barbarer som slåss, og dessuten er folk som flirer ironisk av kapitalismens hegemoniske underholdningsmaskineri stort sett vanvittig dølle. Jeg elsker Lionel Richie, for faen. Jeg var på konserten hans i Oslo Spektrum! Og jeg hater Slavoj Zizek. For en forbanna dust! Fuck Slavoj Zizek! Fuck den der «Fuck Off»-tagen på Volksbühne! Fuck alle skakkjørte semikunstnere og pseudofilosofer som dekonstruerer kapitalismens maktspråk og jobber med subversive strategier og whatever. Fuck Rammstein og alt annet som Slavoj Zizek liker! For alt jeg vil er å omfavne og omfavnes! Jeg vil elske hele verden uten skam og uten skyld, for jeg har for faen ikke noe valg!

Hvordan skal jeg kunne skrive om Guilty Pleasures når det er et så latterlig autoritært begrep? Jeg har ingen rett til å skamme meg over noe som helst! Du har ikke rett til å skamme deg over noe som helst! Skjønner du ikke hvor arrogant det er å skamme seg over noe som helst? Faen, det jeg skulle gjort var jo å skrive en helt streit sak om hvor bra Guilty Pleasures-plata til Barbra Streisand fra 2005 er. Da ville alle ha likt meg!

På Nesoddferja tidligere i sommer møtte jeg en yngre venn, la oss kalle ham Eirik Aimar Engebretsen. Eirik er en pratsom og entusiastisk fyr med skjegg og snapback, glad i musikk og sport og dill og makrell. Nå var han på vei hjem fra et bryllup jeg allerede hadde sett haugevis av bilder av på insta, der bruden hadde svaia rundt i sommernatten og throwa gangsigns til den post-ironiske rapperen Oral Bee. Eirik var fyllesjuk, men ren og pen, flankert av en liten gjeng fyllesjuke og rene og pene tjuefireåringer. Og av en eller annen grunn følte han for å si det til meg nå, i alles påhør: «Da jeg var på disputasen din i høst, og jeg hørte at de legger ned faget ditt,  så tenkte jeg bare YES ass, nå er det  slutt på alle frikerne, nå er hele frikeparadigmet over, ha ha ha ha ha!». Det var lenge siden noen hadde kalt meg friker, jeg følte meg på ingen måte som friker – snarere tvert imot har jeg vært den mest systemtro jævla streitingen i verden siden jeg var 17, og det der har jeg selv fyrt av mot gamlinger omtrent like lenge. Men jeg visste at han hadde et poeng. Det er kanskje en generasjonskløft mellom oss. Jeg så på den lille gjengen rundt meg av rene, pene og fyllesjuke unge voksne. «Hvordan er det med dere da?» spurte jeg. Jeg var blitt Terje Myklebost og dette var mitt Diskuteket (obskur referanse beregnet på folk som er like gamle som meg selv). «Jeg har alltid følt meg frika fordi jeg går på jussen» sa en jente, cocky enough, og kanskje litt irritert over å bli intervjuet som representant for en generasjon. Bunnefjorden lå regntung utenfor. Måker. Så begynte vi å snakke om Wiz Khalifa eller noe.

Det var en trygghet i de obskøne Crass-plakatene med Margaret Thatcher som dro pølser ut av rompa og med politiske slagord vi ikke skjønte noe av.

Å være anti Systemet var alltid noe veldig borgerlig for meg. Det var en trygghet i de obskøne Crass-plakatene med Margaret Thatcher som dro pølser ut av rompa og med politiske slagord vi ikke skjønte noe av. Det var å ligge på et persisk teppe foran peisen, drikke te og prate hele natta på terrassen, bygge gapahuk i Østmarka og få drikke ett glass rødvin til lammesteken hjemme. Det var å kaste tomater på de nybygde Block Watne-kåkene i Solveien og parodiere Rune Rudberg-plata vi fant på fest hjemme hos en oppkomling. Systemet var tippekamp og sydentur, grillfest, gym og matte – alt vi ikke kjente og alt vi ikke likte. Systemet var jentene fra byggefeltet, som var flinkere enn oss på skolen, men som ingen la merke til allikevel. Systemet var de som leste Robert Ludlum i stedet for Camus, spilte bordtennis i midttimen i stedet for å røyke og stemte Høyre ved skolevalget i stedet for Fylkeslista for Miljø og Solidaritet. Systemet var de som likte Orup og ikke Imperiet, Milli Vanilli og ikke Mano Negra, Salt N Pepa og ikke De La Soul. Å være anti systemet var rett og slett en veldig god måte å beherske kulturelle koder på, det var en måte å vise verden hvem vi var og hvor vi kom fra, vi var unge frontsoldater for den kulturelle middelklassen, strenge utøvere av smakshegemoni. Og lærerne elsket oss for det. De gjenkjente seg selv i oss, der de satt krumbøyd for bedritne lønninger og lette etter opprørsgnist i stilbunkene, de smilte lengselsfullt og overbærende når vi rulla sigg og tuppa hardt i veggen, og de tjuvlytta når vi snakket om band fra deres egen ungdom. Vi representerte kontinuitet ved å simulere opprør, vi skulle ta over parnasset og bringe verden videre, og vi trivdes jævla godt med tanken. Greit at vi var de siste som vokste opp under mediemonopolet. Men var vi også de siste som ble sosialisert inn i opposisjon? Var vi de siste som måtte definere oss selv som avstand til borgerskapet vi skulle inn i?
 

Kjære Fanfare, kjære kulturmagasin, kjære redaktør. Du har bedt meg skrive om Guilty Pleasures og på denne måten gjeninnsette kulturhegemoniet jeg en gang var fanebærer for. Og til en viss grad har jeg gjort det allerede, jeg har bekjent at jeg elsker «Baby You’re a Firework». Men det er også i bekjennelsen jeg taper, det er i bekjennelsen jeg innrømmer min avhengighet av et hierarki jeg nekter å ha noe med å gjøre. Hvorfor kan jeg ikke bare holde kjeft og elske «Baby You’re a Firework»? Å snakke om Guilty Pleasures er å anerkjenne eksistensen av et sosialt definert smakshierarki. Og det er derfor jeg ikke kan snakke om det. Det er derfor jeg ikke vil snakke om det. Den kulturelle kompetansen jeg en gang kunne utvise ved å utøve et dritstrengt smaksregime må jeg i dag utvise ved overvettes begeistring for alt mulig. Jeg elsker alt for faen! Jeg elsker absolutt alt i hele verden! Kjenner du noen som ikke elsker alt i hele verden? Hvem faen er det for noen tapere? Kjenner du en bondestudent som sier at «Baby You’re a Firework» er et stupid stykke kulturindustri? Be ham dra til hælvete for meg!

Der vi en gang ble sosialisert inn i opposisjon, sosialiseres vi i dag inn i aksept.

Og det er kanskje her jeg skal komne til poenget mitt, som kanskje ikke er så veldig viktig, men som likevel har kjipe konsekvenser for en fyr som meg.  Der vi en gang ble sosialisert inn i opposisjon, sosialiseres vi i dag inn i aksept. Å være mot noe er tegn på kulturell inkompetanse. Alt er like viktig og intet menneskelig skal være meg fremmed.  Og kommer jentene fra byggefeltet og gir meg rett i at Orup kanskje ikke var så bra likevel, skal jeg rante om hvor bra han er og kalle dem for middelkulturelle søplehuer.  Hvor denne viljen kommer fra vet jeg ikke, denne ukritiske omgangen med alt i hele verden. Men jeg vet at det er den som definerer meg i dag.

Hva var det egentlig som gikk i dass der inne, på den patinerte trebenken i det ærverdige amfiteatret jeg har beskrevet så forblommende? Var det den europeiske dannelseskulturen som med ett spilte falitt? Kanskje ikke noe så voldsomt. Men det var her det gikk opp for meg at jeg har brukt nesten hele livet mitt på å forvalte et kritisk prosjekt som har utspilt sin rolle totalt, eller som i det minste motsier min ambisjon om å elske verden uten skyld og uten skam. Det var ikke lenger plass til noen kritisk diskurs i den omnipotente opplevelsesøkonomien jeg var blitt en del av. De hørtes bare ut som en gjeng med tapere. Og derfor måtte jeg forlate dem. ”Can I help you?” spurte en uhøflig hovedfagsstudent da jeg stakk hodet inn for å si hadet til den eneste jeg kjente. ”No!” hvisket jeg bestemt, og forlot akademia med hevet hode og senket blikk.

Et par timer seinere sto jeg altså på Musée d’Orsay, klemt inn mellom tusenvis av feite  turister i latterlige t-skjorter. Jeg er blitt en av dem nå. Jeg vet ikke om det blir lett. Men jeg skal prøve. 

 

Artikkelen er hentet fra Fanfare, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

ARGUMENTHva kan Euphoria fortelle oss om grunnleggende aspekter ved det å være menneske?

ARGUMENT: Kan en økonomisk teori fra 1870-tallet være løsningen?

I 2019 har det for noen blitt politisk korrekt å avvikle statusen til kunstnere med dokumentert eller antatt forkastelig livsførsel.

MONTAGES: Almodóvars parafraser av et liv: Smerte og ære.

TDNFDet er sosiale forskjeller i tilgangen til spesialisthelsetjenester i Norge.