Annonse
00:00 - 17. juli 2015

Idiotisk diskusjon for eller imot LCP

Annonse
Med lav grunnbemanning og utstrakt bruk av deltidsstillinger, vil enhver tiltaksplan kunne påføre gamle skrøpelige «merlidelse», det gjelder også LCP.

Alle gamle og skrøpelige på sykehjem vet at de befinner seg i den siste fasen i livet. Hadde det vært mange nok ansatte med høy nok kompetanse, og med en grunnholdning i samsvar med gamle skrøpeliges egen visshet, at de befinner seg i overgangen mellom liv og død, hadde ikke artikkelen Omsorg oppnådd (Morgenbladet 10. juli), blitt skrevet.

Artikkelforfatteren Elida Høeg konsentrerer hva artikkelen dreier seg om i ingressen: «En tiltaksplan som skal sikre omsorg på dødsleiet fases ut i Storbritannia, men er på fremmarsj i Norge. Forskere er bekymret for at skjemaet fører til at eldre blir erklært døende for tidlig». Høeg diskuterer tiltaksplanen LCP (Liverpool Care Pathway for Dying Patient) ved hjelp av blant annet kritiske synspunkter fra Bettina Husebø og professor Dagny Faksvåg Haugen, som ikke finner tiltaksplanen i seg selv problematisk.

Det er to forhold i artikkelen det er verdt å rette oppmerksomheten mot. For det første den kompetanse- og kapasitetskritiske situasjonen som spesielt gjør seg gjeldende i kommunale omsorgstjenester til gamle hjelpetrengende, og for det andre det ikke-erkjente forhold at gamle skrøpelige som er blitt ensidig avhengig av helsepersonell, befinner seg i en overgang mellom liv og død.

Vedrørende det første: kompetanseprofilen i de kommunale omsorgstjenester er cirka den samme som for flere tiår siden. 30 prosent høgskoleutdannet personell (sykepleiere og vernepleiere), 40 prosent helse- og omsorgsfaglige ansatte og 30 prosent ufaglærte. I helger, og på helligdager spesielt, dominerer de ufaglærte. Dette forholdet er veldokumentert, og sammen med lav grunnbemanning og utstrakt bruk av deltidsstillinger, vil enhver tiltaksplan kunne påføre gamle skrøpelige «merlidelse», det gjelder også LCP.

Diskusjonen for og imot LCP har fått Helse- og omsorgsdepartementet til å utlyse midler for å få evaluert hvordan LCP praktiseres ved norske sykehjem. Det problematiske ved diskusjonen er at alle hjelpetrengende, gamle skrøpelige i prinsippet befinner seg i overgangen mellom liv og død. LCP, sjekklisten helsepersonell bruker for både å avgjøre om pasienter er døende, og for å gi omsorgsfull tilstedeværelse og best lindring av smerter og plager, burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.

Uttrykt på en annen måte: Hvis en hadde omsatt erkjennelsen av at gamle, skrøpelige mennesker lever i overgangen mellom liv og død, til en grunnforståelse og en grunnholdning at alle burde blitt møtt med lindrende pleie, ville LCP vært overflødig. Spør man gamle skrøpelige, så ønsker de fleste å overlate den skrantende kroppen til dyktige fagfolk, slik at de, når liv og mening er truet, kan bruke noen av sine krefter til noe de finner meningsfylt. Men når 30 prosent av dem som arbeider i sektoren utfører arbeid de hverken har kompetanse til eller i juridisk forstand har lov til å utføre, kan gamle skrøpelige ikke legge sitt liv i helsepersonells hender for å motta lindrende pleie. Derfor får vi – i ordets opprinnelige betydning – en idiotisk diskusjon om for eller imot LCP.

 

Runar Bakken
Dosent ved Høgskolen i Telemark

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt