Annonse
00:00 - 03. juli 2015

Hvem er redd for poesien?

Poesien er en myteomspunnet sjanger. Men vårens diktsamlinger viser en samtidspoesi som hverken er magisk, mystisk eller spesielt utilgjengelig.

I tiden: Døden og hverdagsliv er temaene som går igjen hos flere av årets norske diktsamlinger. Fra venstre: Hildegunn Dale, Hege Woxen og Cecilie Cottis Østreng. Foto: Tove K. Breistein, Andreas E. Nygjerd, Paal Audestad
Annonse

Aktuelle bøker

Ein halv dag. Hildegunn Dale. Samlaget

Endelig står verden på hodet. Hege Woxen. Tiden

Mingvasevann. Cecilie Cottis Østreng. Tiden

Samleanmeldelsens frynsete rykte er ikke ubegrunnet. Da Lars Bukdahl i 2006 skulle anmelde vårens poesidebutanter, ble den gjennomsnittlige diktdebutant oppsummert som «en ung pike med kjæreste, barndom og hjemstavn»; sammenligning av bøker som tilfeldigvis utkommer på samme tid er en øvelse som lett kan friste til generalisering.

Så nylig som forrige helg tok Klassekampens bokmagasin for seg sesongens nykommere, og viste med formuleringer som «det mest påfallende med vårens tre diktdebutanter [er] hvor lite de har til felles» hvor vanskelig det kan være å avdekke mønstre i samtidslitteraturen. Likevel er slike forsøk på å få overblikk velkomne, for idet kritikeren tør å fremme tydelige påstander – og å ta feil – får vi lettere øye på våre egne meninger. Og kanskje er en olympisk utsiktspost særlig tiltrengt for poesien?

 

Under kritikerseminaret ved Norsk litteraturfestival i Lillehammer i år, inviterte poeten Gunnar Wærness publikum til samtale om poesikritikkens fremtid. Kun et fåtall diktsamlinger blir anmeldt i avisene, og antallet anmeldelser bøkene får er synkende. Med andre ord er atter en krise annonsert! Kritiker og bibliotekar Cathrine Strøm oppsummerer Wærness’ seminarbidrag i en kommentar i Bokmagasinet 27. juni, og hevder at det var flaut å være vitne til kritikernes fallitterklæringer under samtalen; flere prominente anmeldere hevdet at de rett og slett ikke tør å anmelde poesi fordi de ikke føler seg kompetente nok.

Da professor Ole Karlsen, mangeårig programansvarlig for Rolf Jacobsen-dagene, ble intervjuet av Dag og Tid tidligere i år, uttalte han at halvparten av de rundt 80 diktsamlingene som utkommer hvert år, er overflødige bøker – samtidig ble han sitert på at norsk poesikritikk er for slapp, uten at pekefingerpåstandene ble nærmere begrunnet. Men dersom det hvert år utkommer 40 «overflødige» diktsamlinger som få eller ingen kritikere tør eller vil anmelde, har vel både kritikken og poesien et problem?

 

Poesien er en myteomspunnet sjanger, og forestillingen om det mystiske, magiske diktet er blant dem som først bør tas av dage.

Med det i mente har jeg lest samtlige av diktsamlingene som har utkommet på Gyldendal, Flamme Forlag, CappelenDamm, Aschehoug, Oktober, Samlaget og Tiden dette vårhalvåret. De 15 samlingene viser bredden i norsk samtidspoesi, kunne man sagt: her finnes dikt som vil være lavkomiske, slentrende, tradisjonsfornyende, språkeksperimentende – og endog sonetter. Den som vil finne likheter mellom utgivelsene, trenger likevel ikke stirre seg blind.

Mange av samlingene handler om død og forgjengelighet. Tematikken gir seg selv i Jan Jakob Tønseths Muntre dødsdikt, som består av sykdomssonetter i tradisjonen etter Wergeland, fulle av vemod og vidd. I Torgeir Rebolledo Pedersens Åstedsblomster står det tragiske tapet av en sønn sentralt, mens farens selvmord er utgangspunktet for Ein halv dag av Hildegunn Dale. Flere av diktene i Annabelle Despards Ved helt riktig måne skildrer livet etter ektemannens bortgang, og også debutanten Anders Brennos Vampire Yeah må sies å fordype seg i døden, selv om alvoret er sugd ut av hans vampyrdikt, som med sin ironiske tone kanskje aller helst skulle stått trykket i Natt og Dag.

 

At diktere har høst i hjertet er gammelt nytt; alt tyder på at døden forblir en gåte også fremtidens poeter får bryne seg på. Mer oppsiktsvekkende enn den sentrallyriske dødstematikken er det – særlig i lys av kritikernes ærefrykt for poesien – at mange av vårens diktere skriver forholdsvis prosaisk.

Med det mener jeg ikke å avkle norske samtidspoeter deres identitet som nettopp poeter; likevel må man kunne si at diktene som i dag skrives her til lands sjelden er vanskelige å følge, så sant leseren er åpen for ujevn høyremarg. En overordnet fortelling er ikke uvanlig, og der det ikke står om livet, handler det gjerne om hverdagen. I Hege Woxens Endelig står verden på hodet får familielivet språk, og Cecilie Cottis Østrengs Ming­vasevann følger en kvinne fra femårsalderens fryktløse barnehagedager til den voksnes livslengsler og begjærserfaringer.

 

De såkalte «nære ting», som så ofte skildres i norske romaner, er like til stede i poesien. Det kan godt være fint! For det går an å dikte i hverdagen òg, ja, også et dikterjeg skal få utbryte «for et apeliv jeg lever!» når hun blir påkjørt på vei til jobb, slik som en av personene i Magnus Søilens familiekollektivsamling Livretter.

Problemene oppstår først når familiediktningen blir like konvensjonell som en søndagsmiddag bestående av kalvekjøtt og glaserte gulrøtter. Det er ikke tematikken, men utformingen av den som er forslitt hos poeter som Østreng og Woxen: selv om samlingene inneholder gode bilder og slående setninger, følger diktene poesiens standardoppskrifter. Hos Østreng kan det lyde slik:

 

Mannen som stopper ser enorm ut, jeg når knapt over /

fortauskanten, han åpner døra, beklager han er sein /

måtte tanke flybensin og feste takgrind, har hender større /

enn åreblader, kan knuse meg om han vil det, men sier /

kvinne min i rustmyk kursiv, som var han Kim Larsen /

fra en ømhet utenfor

forstanden

 

På grunn av linjedelingen holder diktet et raskt tempo frem til siste verselinje, der linjedelingen plutselig retter seg etter den naturlige uttalerytmen. Dermed blir sistelinjen den vektigste i diktet; en klassisk poetisk punchline man kan se hyppig brukt i norsk samtidspoesi, ikke sjelden med mindre heldige utfall. Slike avslutninger kan ende med å lukke diktet inne i seg selv, de kan i for stor grad bli et «svar» som resten av diktet må leses i lys av – som i dette diktet, hvor ømheten i sistelinjen farger de øvrige observasjonene.

 

Også metapoetiske perspektiver serveres for ofte i samtidspoesien. I Woxens samling er havet et bærende bilde i de av diktene som handler om graviditet:

 

Bildet på veven er et hav

i drømmen

fyller trådene rommet

der vi ligger og sover.

 

Jeg husker det de sa

om å drukne

at saltet i lungene

gjør kroppen euforisk.

 

Hva fins, fins hav?

hvis veven rakner

barnet dør

og vi må lære å puste på nytt.

 

Som i de andre diktene i samlingen betegner havet både livmoren der fosteret lever og det faktiske havet, som her er avbildet på en drømt vev, der veven kan være et bilde på teksten selv. Opphavelig betyr «tekst» som kjent «vev». Lest på denne måten kommenterer diktet både engstelsen over graviditeten og den poetiske tilblivelsen. Er det vellykket? Tja. Sammensetningen av en drøm, som jo kan romme alt, et konkret faktum og forestillingen om døden kan synes lettvint; det samme gjelder bilder som «vi må lære å puste på nytt».

 

Som motto for en av avdelingene i Woxens samling står et sitat fra Olav H. Hauge: «Mange hadde måla ei eik fyrr. Likevel måla Munch ei eik». Men hva skiller eikene fra hverandre i norsk poesi?

De to dikteksemplene ovenfor demonstrerer hvordan typisk norsk samtidspoesi kan se ut. Diktene kan ikke kalles direkte dårlige, men de er heller ikke gode. Dersom en bruker vendingen «norsk normalprosa» (87 treff på Google) vet de fleste omtrent hva som menes; kanskje er tiden moden for å innføre «norsk normalpoesi»?

Det er heller ikke bare blant de middelmådige poetene vektige avslutningslinjer, klisjéfulle motiver og uforpliktende metaperspektiver kan spores. Hildegunn Dales Ein halv dag er blant vårhalvårets mest velgjorte diktsamlinger; Dales styrke er hennes helt egne blikk for mennesket i landskapet («Sola går på tvers av landegrensene, opp i ein annan dag. // Ein sjeleleg tilstand slår ut i mils omkrins.») og hennes evne til nøkternt og presist å presentere og utvide sine motiver. Men også Ein halv dag har mange metapoetiske innslag. Her er derimot skriftmotivet i større grad jordet i tematikken, i spørsmålet om hvordan en kan skrive om sin døde far.

 

I diskusjonen på Lillehammer etterlyste Wærness mer vurdering av diktsamlingenes prosjekter i norsk poesikritikk, ikke kun av de språklige bildene; poesikritikken må ikke bli en missekonkurranse.

Det er det vanskelig å si seg uenig i, men samtidig er form og innhold som kjent uløselig forbundet. Mange kan komme på gode metaforer; langt færre behersker den poetiske verdensskapningen som kreves for å gjøre et stoff interessant. Felles for de beste samtidspoetene vi har, som Øyvind Rimbereid, Cecilie Løveid og Steinar Opstad, er det at de både skaper og omskaper verden av i dag – bildene de bruker, har som regel et større spenn i seg, som når vi i Rimbereids Jimmen får hestens blikk på oljeriggen.

 

«Å lese poesi handler alltid om å levendegjøre forestillingene man har om det poetiske», skriver Steinar Opstad i essaysamlingen Himmelretninger. Og før man kan skrive om poesi, må man også ta livet av noen av forestillingene som finnes om det poetiske.

Det sies at Konfucius da han ble spurt om hva han først ville gjort dersom han var hersker, svarte at han ville forbedre språkbruken. Et slikt endemål vil alltid også være gjeldende for poesien, men selv om diktets referanse til virkeligheten gjerne er underordnet dets språkarbeid, er den sjelden fraværende. Derfor er det ingen god strategi å lokke lesere med «poesiens magiske verden», slik bokbloggen Bokmerker gjør i sin omtale av poesiantologien Den engelske kanal; poesien er en myteomspunnet sjanger, og forestillingen om det mystiske, magiske diktet er blant dem som først bør tas av dage.

Store deler av norsk samtidspoesi synes jo snarere å stå under fanen til dette poetikkaktige sitatet fra Terje Thorsens Ned mot null: «det handler ikke om noe magisk/det handler om leilighet og blomster/katter og døden/om å sitte HER». Hva dette kan bety, må norske kritikere i større grad invitere til diskusjon om.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Sadisme, manipulering og overskridelse håndteres nokså oppskriftsmessig i disse novellene.
– Dette er helt i tråd med regjeringens litteraturpolitikk, og ikke overraskende i det hele tatt.