Annonse
00:00 - 03. juli 2015

Hva handler kritikken av barnevernet om?

Annonse
Et tiltak vil som regel bedre forholdene i familien uansett om det var berettiget eller ikke.

Kronikken Barnevernets feil 19. juni har, som forventet, ført til reaksjoner. Det er forståelig at folk kan ha sterke meninger fordi emnet berører vesentlige og vanskelige sider ved den alminnelige rettsoppfatning.

Advokat Fridtjof Piene Gundersen kommer litt galt ut når han setter likhetstegn mellom omsorgsvedtak og omsorgsovertakelse. Jeg hevdet at hvis kravet til evidensbasert omsorgssvikt er noe mindre strengt, vil det øke sannsynligheten for iverksettelse av barnevernstiltak. De fleste tiltak er hjemmebaserte, og det er her barnevernet møter sin største utfordring. Det statlige barnevernet prøver å heve sin kompetanse, gjennom for eksempel programmet «Nurse family partnership», rettet mot unge, enslige mødre i risiko grunnet rus eller psykiatriske vansker. Programmet innebærer ukentlige hjemmebesøk over en ettårsperiode og er ikke basert på omsorgsovertakelse.

Utsagnet om at «det er bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep», er, på samme måte som tilsvarende juridiske prinsipp, ment som en allegorisk spissformulering. Det er neppe noen som vil hevde at barnevernets terskel for iverksettelse av tiltak bør være så lav at man skal ha som målsetting å gjøre uberettiget innsats for ni familier for å beskytte ett barn mot omsorgssvikt. Det er ingen som ønsker å sette søkelyset på omsorgsevnen til så mange som mulig. Men, med analogi til rettspleien, bør tvil alltid komme barnet til gode, og som regel vil et tiltak bedre forholdene i familien uansett om det var berettiget eller ikke. Jeg vil få opplyse om at jeg aldri har hyllet idéen om at samfunnet bør ta seg av barneoppdragelsen.

Til filosof Ragnar Næss: Jeg har ikke hatt tilgang til dokumentet som er oversendt Solveig Horne. Jeg har da heller ikke uttalt at kritikken i bekymringsmeldingen har form av hets, men at det i opinionen lett kan skapes et inntrykk av sjikane rettet mot barnevernet. Næss skriver at det gir liten mening når jeg sier at vi aldri vil oppnå feilfrihet. Men han har mistet poenget når han sier at vi må oppnå et bedre barnevern, der man verken har barn som vokser opp med omsorgssvikt eller foreldre som uriktig fratas sine barn. Det er målet vi strever mot, men feil er noe vi dessverre av og til må tåle av hensyn til den svakeste part.

Stipendiat Line Hjorth gjør heller ingen distinksjon mellom barnevernstiltak og det å fjerne et barn fra sine foreldre. Hun skal vite at jeg slett ikke har glemt muligheten for at det kan begås overgrep mot et barn ved å fjerne det fra sine foreldre. Poenget er at selv om slike overgrep uheldigvis av og til kan finne sted, kan ikke barnevernet av den grunn la være å gripe inn, som regel uten å fjerne barnet, ved begrunnet mistanke om omsorgssvikt.

Selv har jeg aldri hatt noen tilknytning til barnevernet og uttaler meg kun på grunnlag av moderne akademisk utviklingspsykologi. Jeg er ikke edderkoppen som sitter i nettet og trekker i tråder.

Lars Smith
Professor emeritus, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.