Annonse
09:05 - 10. juli 2015

Gjødsel og kultur

Yara-skandalen utfordrer statens passive eierskap, mener historiker Einar Lie.

Foto: Wikipedia Commons
Annonse

– Jeg var usikker på utfallet og  veldig spent på dommen. Nå har jeg lest den, og det er en grundig og detaljert dom, et fascinerende prisme for å se hvordan ledelsen i store selskaper opptrer.

Einar Lie er professor i historie ved Universitetet i Oslo og kjenner Yara godt fra den tiden selskapet var kunstgjødsel-delen av Norsk Hydro. Han er forfatter av siste bind av Hydros historie, som utkom ved selsapets hundreårsjubileum i 2005. Historien føres frem til 2005 og overlapper dermed med de tidligste forholdene som tre personer fra den daværende konsernledelsen, nå er dømt for i Oslo Tingrett.

– Kommer vi tettere på gjennom å lese en slik dom enn vi gjør gjennom å lese en bedriftshistorie?

– En interessant likhet er hvordan dommen struktureres for å gi en overbevisende forklaring på hva man har kommet frem til, men ellers er sjangrene temmelig ulike.

– Slik dommen skildrer forholdene i Yaras ledelse, er selskapet knapt til å kjenne igjen fra din bok?

– Jeg beskriver Hydrokulturen som hederlig og ærlig. Men samtidig peker jeg på at gjødselområdet, altså dagens Yara, var mest skeptiske til etiske regler. De ønsket å stå friere i sin forretningsdrift. Midt på nittitallet kom det et utkast til etisk regelverk fra en konsernstab. Der het det at det å motta penger som gjenytelse ikke var tillatt for Hydro-ansatte. Tilsvarende var det galt å gi noen penger for gjenytelser. Men dette ble kritisert som for strengt, og man beholdt i første omgang bare at det var uetisk å bli bestukket. Den gangen var forøvrig ikke smøring, eller altså korrupsjon, forbudt – forutsatt at det ikke skjedde i Norge. Utgifter til bestikkelser kunne lenge trekkes fra på skatten på linje med andre kostnader.

Faren for å bli oppfattet som uhederlig og ufyselig er mye større for et lite, styrtrikt land som kjøper opp andres næringsliv og eiendommer.

– Er det noe med produktet gjødsel som gjør et stort selskap i den bransjen særlig utsatt for korrupsjon?

– Ja, det er en sterk blanding av landbrukspolitikk og kommers. Man har kunder som kan være stater, eller kooperativer, ofte med sterkt innslag av det offentlige. Dermed er det i noen grad politiske beslutninger bak forretningene. Går man tilbake i kunstgjødselhistorien, har de store produsentene gjerne delt markedet mellom seg og avtalt priser. Dette har på mange måter vært en vanskelig bransje å operere i for produsenter uten politsk teft og kontakter.

– Hydro var lenge også et oljeselskap, men det var gjødseldivisjonen som ikke ønsket det strenge etiske regelverket. Vi er vant til å tenke at olje er verst?

– Ja, men det er mye oppmerksomhet omkring olje, og det er så tydelig at det er politiske beslutninger som ligger bak når noen får tilgang til eierandeler i en blokk eller får operatøransvarer. Gjødsel har vært forretning med de offentlige i en mer uklar rolle som eier eller på kundesiden.

–Tidligere konsernsjef Thorleif Enger fikk den strengeste straffen, 3 års fengsel. Tror du Enger i det hele tatt synes han har gjort noe galt?

– Nå er han jo uenig i dommen, og anker. Men man kan ikke komme forbi at Yara har havnet i et juridisk og omdømmemessig klister under hans ledelse. Slik sett må han altså ha gjort galt – som øverste ansvarlig for selskapet.

Enger var ansett som et vidunderbarn innen Hydro fra tidlig på åttitallet av, påpeker Lie.

– Det er klart at denne rettsaken, uansett hva dommen til slutt blir, er en forferdelig måte å avslutte karrieren på. Mye virvles opp, og det virker lite tvilsomt at det har skjedd ting i og omkring konsernledelsen som er lite bra. Og som vellykket toppsjef kan Enger vanskelig unnskylde seg ved å hevde at han ikke visste fordi han ikke fulgte så godt med eller hadde kontroll med sine nærmeste.

– Er korrupsjon mer eller mindre sannsynlig i selskaper som er statseid, slik som Yara?

– Det vet jeg ikke, men virkningene vil få mer vidtrekkende konsekvenser når det skjer i statlige selskaper, mener jeg. Eierskapsmodellen til staten handler om å holde seg på armlengdes avstand, man griper ikke direkte inn i styringen av selskapene. Men skandaler som gjør krav på handling, utfordrer det passive eierskapet. Denne modellen kom nettopp fra Hydro og ble etablert fra 1947 og fremover, sier Lie.

Han mener en sak som dette er spesielt alvorlig for Norge, som jo eier ekstremt mye rundt i verden gjennom norske selskaper og oljefondet.

–  Faren for å bli oppfattet som uhederlig og ufyselig er mye større for et lite, styrtrikt land som kjøper opp andres næringsliv og eiendommer. Vi ønsker ikke å bli oppfattet slik. Antakelig lønner det seg heller ikke.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Aktuelt