Debatt

Feil om genmodifisering

Genmodifisert laks er aldri testet i åpne økosystemer, og vi vet lite om hvilken effekt den ville hatt.

Genmodifisert laks ble jo ikke utviklet og er derfor aldri testet i en produksjons- eller økologisk sammenheng.

I et innlegg i Morgenbladet 17. juli avliver antropolog og forfatter Lars Risan dikotomier om genmodifiserte organismer (GMO) med høy sverdføring. Han tar et oppgjør med at «genmodifisering er et teknisk inngrep i genene til en art, og mye mer risikofylt [enn endring ved krysningsavl]».

Han har helt rett når han sier at det er for enkelt å snakke generelt om vanlig krysning versus GMO. Han uttrykker så flott at andre bruker skillet mellom GMO og vanlig krysning «på en slapp, ureflektert måte for å skille det presumptivt gode fra det dårlige». Enig, vi er nødt til å gå dypere, undersøke spesifikt hva hver enkelt GMO er og kan føre til.


«Monsterlaksen». Genmodifisert laks ble ikke utviklet i Norge. Men Risan ser ut til å bruke denne historiske blindveien til å argumentere for at genmodifisert laks godt kunne vært brukt med hell. Risans problem er at det vet han lite eller ingenting om. Genmodifisert laks ble jo ikke utviklet og er derfor aldri testet i en produksjons- eller økologisk sammenheng.

De interessante forskjellene mellom genmodifisert laks og laks fra krysningsavl ville dreid seg om frekvensen av rømming, overlevelse og tilpasning til økologiske omgivelser, aggresjon og interaksjon med villfisk. Videre ville det være viktig å studere sårbarhet overfor lakselus og annen sykdom, samt levedyktighet til avkommet etter krysning med villfisk. Slike mer nyanserte argumenter mangler hos Risan.

Det er forsket noe på én type genmodifisert laks i Canada (Aquabounty), så noen svar fra begrensede lukkede forsøk, altså ikke i økologiske systemer, finnes. Jeg kunne godt bistått Risan med eksempler som ville favorisert genmodifisert laks, som at de trolig har behov for større tilpasning for å fungere i vill tilstand. Men hovedkonklusjonen står fast, nemlig at en ville introdusert vesentlig ny usikkerhet og uforutsigbarhet ved å satse på genmodifisert laks som har fått veksthormoner fra mennesker eller gener fra andre organismer. Vanlig avl er heller ikke risikofritt, men det er nærmere naturen, det er rettet mot et kompleks av kjente egenskaper, og sannsynligheten for uforutsette endringer er trolig vesentlig mindre.


«Monstermais» eller sprøytemiddelmais?. Kjernen i diskusjonene om risiko ved genmodifiserte planter er at de har «innebygget» toleranse for sprøytemidler, noe som per i dag gjelder over 80 prosent av alle disse plantene som er på markedet,  og hvordan det forandrer dyrkningsmåten. Å dyrke genmodifisert mais forutsetter massiv og økende bruk av sprøytemidler sammenlignet med vanlig mais. Dette er ikke bare et direkte miljøproblem. Ved forskningssenteret GenØk i Tromsø har vi nylig vist at genmodifisert soya produsert på denne måten inneholder høye konsentrasjoner av sprøytemiddelet glyfosat, som dermed introduseres til næringskjeden. Dermed kan man regne med negative helseeffekter.

Ved bruk av genmodifiserte planter vil det økologiske systemet reagere med å utvikle resistens mot sprøytemiddelet som er i bruk. Derfor vil sprøytemiddelbruken tilta med tiden, og det er lite ønskelig. Her kunne den viktige økosystemtilnærmingen, som både Biotekologirådets direktør Sissel Rogne og Lars Risan trekker inn i GMO-debatten, blitt brukt til å slå fast at en slik produksjonsmåte ikke er bærekraftig og at den er milevis unna økologisk tenkemåte.

Risan går god for amerikanske myndigheter konklusjon om at sprøytemiddelmais ikke har negative helseeffekter. Er han klar over at disse vurderingene aldri har målt eller vurdert sprøytemiddelinnholdet i disse plantene?


Gode poenger. Risan har noen gode poenger. Ett av dem er at det ikke hjelper at laks avles frem ved krysning, når oppdrettsnæringen drives i så stor skala at det fører til massiv belastning for de økologiske systemene rundt. Et annet er betydningen av økosystemtilnærmingen, som også bør kobles til bærekraft, for gode biopolitiske beslutninger. Et tredje er at oppdrett og andre aktiviteter fører til massiv fosfor-bruk og forurensning langs kysten. Dette er viktige poenger som Risan illustrerer.

Men det gir oss liten innsikt i debatten om genmodifiserte organismer.

Thomas Bøhn, 
Seniorforsker ved GenØk – Senter for biosikkerhet i Tromsø

Mer fra Debatt