Annonse
15:20 - 15. juli 2015

Det tekstlette teater

SCENEKUNST.NO: Heddaprisen for beste scenetekst gikk i år til en bearbeidelse av Peer Gynt, utført av en regissør. Hva sier dette om rikets tilstand for teaterdramatikken, utover at vi aldri blir ferdig med Ibsen? spør Øystein Stene.

Peer Gynt av Henrik Ibsen på Nationaltheateret (2014), barbeidet av Alexander Mørk-Eidem. Foto: Presse
Annonse

Scenekunst.no

Scenekunst.no er et redaksjonelt uavhengig nettidsskrift om profesjonell scenekunst og kulturpolitikk. Vi publiserer kritikk, debatt, nyheter og kommentarstoff om scenekunst i hele landet. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond.

Kronikken er opprinnelig publisert på Scenekunst.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

KRONIKK: Under Dramatikkfestivalens åpningssamtale slo et bredt panel fast at det er mer futt i norsk dramatikk enn på flere tiår. Det finnes mange måter å være dramatiker på, det finnes et vell av tekster og uttrykk. Men det ser ikke ut som publikum har fått det med seg. Og kanskje enda verre, heller ikke teatrene. Som regissør og dramaturg Kai Johnsen oppsummerte: «Nå må noe skje snart!»

Vi har ikke mange teaterkunstnere i dette landet som har blitt viet internasjonal oppmerksomhet de siste tjue årene. Men de vi har, har ofte vært tekstutviklere: Cecilie Løveid, Jon Fosse, Arne Lygre og Baktruppen. Likevel er det ikke sånn at dramatikere og tekstskapere er særlig sentrale i norsk teaterliv. De blir sjelden teatersjefer, er forholdsvis perifere når det kommer til makten og pengene. Selv hoveddramaturgiatet på Dramatikkens hus består av flere regissører, men ingen dramatikere. Må det være sånn?

 

Teaterets sjette avdeling.  Nytilsatt teatersjef ved Riksteateret Tom Remlov holdt også et innlegg på årets Dramatikkfestival. Han kunne med tyngde og overbevisning fortelle at en dramatiker som vil være med i prosessen fram mot scenen, er dømt til ”teaterets sjette avdeling”. Det fører ugjenkallelig til galskap.
 

Vi sier ofte at vi har et teksttungt teater i Norge, men jeg erfarer det heller som tekstlett.

Dramatikeren må altså holde seg i kulissene. Eller aller helst på kontoret. Vente på å bli satt opp. Tom Remlov har dermed sendt et kobbel av sentrale norske teaterkunstnere til teaterets sjette avdeling, som Goksøyr/Martens, Pia Maria Roll, Kim Atle Hansen, Tore Vagn Lid, Trine Falch. Samt resten av restene fra Baktruppen. Alt sammen folk som utvikler, regisserer og tidvis spiller i egne stykker.

Vi har en struktur hvor det å sende inn et stykke til et teater i håp om å bli satt opp, er fullstendig nytteløst. Teateret er ikke interessert, og har knapt nok ordentlige rutiner for tilbakemeldinger. Teoretisk påberoper institusjonene seg selvsagt interesse, men praksis er en helt annen: Jeg har ikke hørt om ett eneste stykke på denne siden av tusenårsskiftet der en dramatiker har blitt antatt etter å ha sendt inn dramatikk. Uten at det på forhånd forelå klare samarbeidsavtaler. Hadde forlagene oppført seg på samme måte, ville vi stort sett bare hatt krimromaner.
 

Dramatikeren som praktiker. Situasjonen synes altså omtrent motsatt av den Tom Remlov beskriver: hvis du ikke gjør noe for å følge stykket ditt til scenen, er du om ikke dømt til teaterets sjette avdeling, så i alle fall fullstendig taushet. Du trenger nettverk, venner, samarbeidspartnere, langsiktighet, tålmodighet og ikke minst mye praktisk teatererfaring.

 Da vi utviklet masterfordypningen i scenetekst på Teaterhøgskolen, var dette et av grunnpremissene. Vi ønsket at framtidens dramatikere skulle bli utsatt for teatermaskineriet, om enn i en begrenset og langt mer utforskende utgave. Vi ville skape et sted for utprøving og brytning, av og på scenen. Vi ønsket oss dramatikere som ville delta.

Vel vitende om at norsk teater ikke er klar for ny dramatikk. Det sitter ingen teatersjef i dette landet og hungrer etter tekster som etterspør nye lesestrategier. De ber heller en regissør om å bearbeide en klassiker. For er det noe som har fått fotfeste i norsk teater de siste tjue årene, så er det regissøren som premissleverandør. Av tekst, av konsept. To av tre nominerte til prisen for beste scenetekst ved årets Heddapris var regissørers bearbeidelse av klassikere. Heddaprisen gjenspeiler den norske teatervirkeligheten på en utmerket måte.
 

Å sende inn et stykke til et teater i håp om å bli satt opp, er fullstendig nytteløst.


Regissørens tekstforståelse. Kunstnerisk leder for dramatikkfestivalen i år, Victoria Meirik, fortalte ved avslutningen at de hadde lett etter tekster som utfordret en klassisk iscenesettelse. Og ganske riktig: Her var stykker med klare situasjoner og tydelige karakterer i tradisjonell forstand omtrent fraværende. Like ofte snakker figurene en tekst som kommer fra et annet sted, fra språksystemer og maktstrukturer, poetisk og absurd.

Som alltid i historien, krever ny dramatikk nye lesninger, nye former for iscenesettelse. Norske regissører har de siste tiårene i økende grad tatt utgangspunkt i metoden for handlende analyse, først utviklet av Stanislavskij. Tekstens karakterer og situasjoner blir analysert, og så improviseres det med utgangspunkt i denne analysen. Først mot slutten av prøveperioden legges teksten til.

Dette skaper et teater som ser etter utvalgte kvaliteter i teksten. Det som er spillbart på en helt bestemt måte. Karakterer med ”bue”, situasjoner med ”handling”. Alt dette er vel og bra. Men kan det hende perspektivet gjør blind for visse typer tekster og virkeligheter? At den utelukker enkelte former for lesninger og erfaringer?

Vi sier ofte at vi har et teksttungt teater i Norge, men jeg erfarer det heller som tekstlett: En letthet som defineres av at teksten tas for gitt, den behandles på samme måte hver gang, den leses med de samme strategier, passerer de samme metoder, iscenesettes med forbausende like knep fra den ene forestillingen til den neste.

Det var befriende å høre regissør Kjersti Horn på årets festival innrømme teaterets generelle mistillit til ny dramatikk. Vi har importert en russisk og tysk regimodell, der regissørens analyse og arbeidsprosess bestemmer måten det tenkes rundt teatertekst i scenerommet på. Min opplevelse er at dramatikerens tekst og skuespillerens undersøkelse av den er underlagt premisser som ikke er deres.


Teaterets galskap. Dette syntes langt inn i årets dramatikkfestival: Mange av lesningene bar preg av regissører som forsøkte å komme opp med mer eller mindre fikse iscenesettelser. Det blir grelt inntil det pinlige når teksten ikke gir dekning for det, og skuespillerne later som de skjønner hva de holder på med. Både tekst og skuespill synes kidnappet av en regissørs idé.

De visningene som fra mitt perspektiv klarte seg best, var iscenesettelser der skuespillerne undersøkte teksten, der og da, i møte med publikum. Som Sara Li Stensruds Hans og Grete i parterapi, Kari Saanums Sorgsanger og Linda Gabrielsens Slipp kongene løs i hagen. Tekster som har møtt regissører med en oppriktig interesse for dramatikken og for skuespillerne; Jonas Corell Petersen, Mari Vatne Kjeldstadli og Gianluca Iumiento. Alle disse samarbeidene fortjener å fortsette på norske teaterinstitusjoner.

Norske teatersjefer og dramaturger: NÅ MÅ NOE SKJE SNART!



Norske teatersjefer og dramaturger, jeg gjør Kai Johnsens ord til mine: NÅ MÅ NOE SKJE SNART! En vill og frodig underskog av dramatikere og tekstutviklere har vokst fram. Dere kan ikke ta mye av æren for det, men dere kan begynne å høste av det som finnes. Da må dere slippe til dramatikerne, deres tekster, lesninger og perspektiver. Noen av dem til og med opp på scenen. Og la dem utfordre synet deres på hva teater er, heller enn bekrefte det. For når ble galskap et skjellsord i teateret?

 

Kronikken er opprinnelig publisert på Scenekunst.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

ARGUMENT: Når indignasjon fører til hets av menings-motstandere, har vi et problem.

OBJEKTIV: – But maybe bookshops aren’t thinking of new ways engage their audience.

ARGUMENT: Avicii skapte moderne festmusikk, men hva er et musikalsk geni?

MONTAGES: En planløs vandring gjennom filmen L’avventura.

ARGUMENT: Hvorfor er niqab uønsket i undervisningssituasjoner?