Annonse
04:00 - 04. februar 2011

Grå himmel over Universitetet i Oslo

Annonse

Arnved Nedkvitne mangler sosiale antenner. Hadde han manglet føtter hadde vi ikke gått til avskjed, men bygget ramper for ham. Skulle noen institusjon ha evne til å håndtere de monomane fagfolkene og de kvasse meningsbrytingene måtte det være nettopp vår. Universitetet i Oslo (UiO) klarte det før, for mange av de som er våre helter hadde sannelig sine særegenheter, en Odd Hassel, en Trygve Haavelmo, en Ragnar Frisch. I dag ville disse heltene ha blitt kvernet ned av en personalledelse som kaller seg profesjonell.

Det er den profesjonelle ledelsen av det som burde være landets frieste institusjon som roter det så til i Borgarting lagmannsrett. «Det ville være underlig om inngrep i ytringsfrihet, der hensikten er å beskytte enkeltmennesker i arbeidsmiljøet skulle være omfattet av ytringsfrihetsvernet i den europeiske menneskerettighetskonvensjon,» prosederte advokat Stenwig, og universitetsdirektør Bjørneboe gjentok i retten sitt: «Når noen føler seg krenket er det overtrådt en grense.»

Lover om ytringsfrihet har som eneste hensikt å beskytte ytringer som rammer andre mennesker og deres interesser. Hyggelige ytringer har naturligvis ikke behov for noe vern. Juridisk, har ytringsfriheten en slags omvendt allmennpreventiv hensikt. Begynner man først å sanksjonere noen ytringer vil maktpersoner raskt føle seg komfortable med å begrense stadig mer, for ikke å snakke om den selvsensur som oppstår.

Vi ser allerede konturene av dette ved UiO. Professor Kristine Bruland ved Nedkvitnes institutt mente at en støtte til Nedkvitne kunne utfordre maktpersoner og være «farlig», og Finn Fuglestad fikk en arbeidsrettslig advarsel for en svært mildt formulert kritikk av ledelsens faglige vurderinger. Etter ledelseskritiske kronikker i Aftenposten ble Pål Veiden ved Høgskolen i Oslo innkalt på teppet, og jeg ble selv beskyldt for «æreskjelling av 1500 administrativt ansatte på min egen arbeidsplass» av Bjørneboe. Professor Arne Emil Christensen som var ansvarlig for konserveringen av vikingskipene uttalte offentlig at de ikke tåler flytting til Bjørvika. Han gikk dermed imot ledelsens strategi for å sikre seg et nytt museumsbygg og ble straffet av museumsdirektør Egil Mikkelsen. Mikkelsen uttalte til radioprogrammet Detektor at «det må være aksept innad også for at vi kjører en prosess hvor diskusjonen går innad før et styre konkluderer med det de vil konkludere med. Og når et styre også har konkludert så forventer vi også at medarbeiderne følger opp om det vedtaket som da er truffet.» Han fratok så Christensen hans emerituskontor for åpen mikrofon på tross av at han erkjente at Christensen fremdeles var verdifull for museet. Direktøren brøt her utvilsomt Universitetslovens §1-5 om akademisk frihet, men jeg har ikke hørt at han selv er blitt sanksjonert.

Om det virkelig sto om arbeidsmiljøet er det vanskelig å forstå at den kompakte majoritet blant historikerne ikke klarte å håndtere denne ene Nedkvitne og hans kamp mot vindmøller. Det gikk forresten sin skjeve gang lenge, det var først da Nedkvitne etter hvert utfordret ledelsen at ledelsen sa stopp. For universitetsledelsen handler denne saken derfor neppe om arbeidsmiljøet. Da måtte man nemlig ha reagert mange år tidligere mot langt flere enn Nedkvitne, for som Bruland sa under ed, «Nedkvitne er ikke årsaken her, han er symptom». Bjørneboe har flere ganger sagt det i klartekst: Sakens kjerne er at Nedkvitne mangler respekt for ledere. Det skal av allmennpreventive hensyn nå statueres et eksempel for å gjøre universitetene mer styrbare. Man ofrer altså ytringsfrihet for styrbarhet.

De fleste utfordringene for arbeidsmiljøet ved UiO er i dag konflikter mellom ledere og menige professorer. Problemet er at man etter marginaliseringen av universitetsdemokratiet ikke har funnet formen på det som skal komme i stedet. Det er fremdeles uklart hva universitetsledelse er og ikke er. Derfor er ledelsens snakk om stadig mer ledelse som å forskrive stadig høyere doser av medisin til en pasient som lider av bivirkningene. Legene Ottersen og Bjørneboe burde vite at man må skifte medisin under slike omstendigheter.

Siden det åpenbart ikke er noen løsning å gjøre ytringsfrihet til et ensidig ledelsesspørsmål er det lett å fatte sympati for Karin Gundersen og Rune Svarveruds rop om mer «dannelse» blant oss. Men er nå deres egne våpen så blanke? De meldte seg ut av Forskerforbundet i protest mot at Nedkvitne ytes rettshjelp, slik fagforeninger skal gjøre, uansett hvor grovt man har forbrutt seg. For meg er slikt ikke bare mangel på dannelse, det er mangel på humanitet. Kanskje det illustrerer hvor vanskelig ytringsfrihet er?

Kristian Gundersen

Professor i molekylærbiologi, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt