Annonse
04:00 - 12. november 2010

Pels så hvit som sne i skjært måneskinn i en mørk skog

For den som går i tan­ker om pels­far­ming, brin­ger vi her litt av hvert fra året 1930.  

Sølvrevhann: «Mørk sølv. Utmerket rasedyr.» Foto fra boken Pelsdyravl som næringsvei i fremtiden (1930)
Annonse

Bokutdrag

Frank G. Ashbrook

Pelsdyravl som næringsvei i fremtiden (1930)

Oversatt og tilpasset norske forhold av Andr. A. Stadheim 

Landbruks- og matdepartementet (LMD) har i dag lagt frem forslag til en ny lov om forbud mot hold av pelsdyr. I den anledning tar vi en avstikker innom Morgenbladets arkiv og en bok fra 1930.

Artikkelen er mer enn et år gammel.
 

Blant de driftige menn som innførte pelsdyrnæringen i Norge, var Andr. A. Stadheim fra Ålesund-kanten en av de førende. Mangfold i næringen, det var Andr. A. Stadheims program. «Hvis vi i Norge ikke oppdretter alle pelsdyr som er å oppdrette, så vil vi komme til kort.» Denne sin overbevisning hentet han fra en britisk autoritet: «Mr. Fraser, en av de eldste pelseksperter hos Lampson & Co., London, uttalte til mig», forteller Stadheim og siterer Mr. Fraser: «If the Norwegian fur farmers in the future will be breeding only one species, they will come to grief.»

Selv hadde Stadheim studert pelsfarming i Canada, USA og Mellom-Europa, og han ønsket å gi råd til den som gikk i tanker om å starte oppdrett i Norge, og da ikke kun oppdrett av mink og rev, men også av bever, pungrotte (opossum), stinkdyr (skunk), grevling (badger) og vaskebjørn (raccoon). Stadheim drev selv med vaskebjørn i Ålesund. Han hadde kontakt med Frank G. Ashbrook, sjef for det amerikanske landbruksdepartementets byrå for biologiske undersøkelser av pelsdyr. I 1930 oversatte og tilpasset Stadheim til norske forhold Ashbrooks Pelsdyravl som næringsvei i fremtiden, hvorfra vi her bringer utdrag, til opplysning og glede eller gremmelse:
 

Kort utdrag av pelsdyroppdrettens historie

Pelsverk har så langt tilbake som vi kjenner til vært en av de fornemste artikler i alle land, det har vært verdimåleren, byttemiddelet. Pelsdyroppdrett er en direkte frukt av indianernes og pelsjegernes tidlige forsøk på å holde pelsdyr i fangenskap til pelsen ble helt utpelset. Den febrile iver hvormed man eftersøkte rever og grov revehvalper ut av deres huler, må tilskrives de enorme priser som forlangtes for sortrev og sølvrevskinn. Vi har hørt gamle folk fortelle at her fantes sortrev og en og annen sølvrev i Norge i gamle dager. Men nu finnes knapt flere igjen, i noe land. Det er ennu ikke noget stort antall sølvrev som opdrettes i farmer. Norge har alene 34 000 stk. Men man må huske at vi har hele verden til marked og at i mange land er sølvrevskinn ennu ukjent.
 

Pels av viltfangede dyr

Jeg hadde i fjor anledning til hos Hudson Bay Company i London å se en fangstkolleksjon fra innkjøpsstasjoner i Kanada. De skinn som skulle være av viltfangst, for det meste fra indianerjegeres fangst, var gjennomgående av meget dårlig kvalitet, det var for det meste sekunda, 3dje og 4de klasses skinn, overveiende skinn som var brunet, hvilket ble påstått kom av at dyrene hadde ligget for meget i solsteken. Skinnene var dertil meget flenget og dårlig flådd og for det meste var de blå innvendig hvilket beviste at dyrene var drept i en tid hvor pelsen var overpelset eller lenge før den var fullpelset. Den rette farve når pelsen er tatt i riktig tid er en crèmegul hvit.
 

Et middel til skjønnhet

Kvinnene skal alltid ha det vakreste i pelsverk, likesom de vakreste juveler reserveres henne. Kvinnen forblir alltid kvinne, hun bestemmer smaksretningen og det som blir eftertraktet av henne, får straks en høi verdi. Sølvrevskinn ansees ikke bare som luksus og er ikke alene vakkert, men er et middel til skjønnhet. Det har sin misjon. Pelseksperter i London mener at det er praktisk talt ubegrenset hvad verden har behov for av 1ste klasses sølvrev til halsskinn. Således står meningen ute i verden. Jeg behandler dette så inngående fordi det er så mange pessimister som kun ser betenkelighetene og derfor danner dødvekten som av all makt søker å hindre utviklingen av denne næring.
 

Bedømmelse av sølvprocenten

Den fineste pels regnes en sølvrev å ha når sølvet begynner like bak skuldrene og gradvis blir mer sølv bakover til lenden. Når det så er en rik metallisk sortglinsende dekkpels som dekker vel over sølvet, ja så kunne man fristes til å sammenligne sølvet i pelsen med glitrende hvit sne i skjært måneskinn i en mørk skog!
 

Haletippen

Halens tipp skal være skinnende hvit, fra 2 til 5 tommer. Mange damer foretrekker sølvrevskinn med liten, fin tipp i stedenfor de store, og mange vil ha dem uten hvit tipp. Så det blir en smakssak.
 

Samson-rever

«Fig. 40. En samsonrev. Det lønner sig ikke å huse og føde denslags.» Bilde og tekst fra boken.

Benevnelsen «samson» anvendes på rever som mangler dekkhår og har meget dårlig underpels. Det forekommer sjelden blandt ville, men er almindelig blant farmoppdrettede rever. Årsaken er tilskrevet avlsmetoder, fôring og sykdommer. Hvis rever som er friske blir riktig fôret og der utvikles en samson-rev, da må årsaken tilskrives en dårlig stamme. Det beste man kan gjøre er å avpelse samson-rever heller enn å forsøke å parre dem med førsteklasses rever.
 

Pelsningsgård

Dette er ikke noget avlsbur men brukes til å huse rever som skal pelses. Grunnen på hvilken buret bygges bør ha litt underskog. Ved å jage frem og tilbake gjennem krattet kjemmer reven bokstavelig talt av sig den pelsen som skal felles. Hvis for mange rever slippes løs i en innhegning er der fare for at de slåss og dreper hverandre. Ondartede og stridbare rever has ikke i pelsningsgården. Hjørnetennene kuttes av hos alle sterke og mer aktive rever. Man bør bruke 50% flere fôringsfat enn der er rever. Maten bør utdeles så hurtig som mulig.
 

Revens opførsel i fangenskap

Ofte forandrer en rev helt sin opførsel så snart den merker sig iakttatt. Man bør iaktta dem uten at de legger merke til det. I almindelighet lever de fredelig sammen, men deres upålitelige sinnelag kommer tilsyne når de kan overrumple en make eller en naborev i en uheldig stilling. Revens naturlige tilbøyelighet til å grave i jorden later til å ha tatt helt overhånd hos enkelte, og når de blir plutselig skremt forsøker de å undslippe på denne måten. Irritabilitet er en av revens besværligste karaktertrekk. Å studere deres særegne trekk og eiendommeligheter bør være en av de første opgaver røkteren stiller sig. Hvorvidt han vil være heldig eller ikke avhenger av den bruk han gjør av sin klokskap overfor revens sluhet.
 

Mink

Der har i mer enn 20 år vært sterk interesse for minkoppdrett. Men interessen har vært mer rykkvis enn vedvarende. Det er ikke mange som driver med mink enda pelsen er stolgt til høie priser i de siste 10 år. Mink er ikke vanskelig. Den amerikanske mink, Putorius vison, er meget vidt kjent og er en av de verdifulleste produsenter av vesel-slekten.
 

Sølgrevling (Silver badger)

Man må opp i Øst Alberta og Vest Saskatchevan for å få tak i de fineste grevlinger. Den som får seg et slikt par kan være sikker på å ha et dyr som nok vil betale sig. Disse skinn kan der ikke bli for meget av, de er et herlig og kostbart pelsverk, og den som sier noget annet vet ikke hvad han taler om, det er blandt de beste pelsbærende dyr i verden.
 

Fangst av unge bevere

I tidligere tider var beverskinnet verdimåleren hvorefter tuskhandel med allslags varer foregikk. En fanget bever kan bæres et stykke i fellen eller i en solid sekk som trekkes over den, mens den ennu er i fellen. Man må være varsom så den ikke får bite. Det er å anbefale å fange unge bevere, da de lettere finner sig til rette i halv-fangenskap. I juni og juli kan man se dem svømme omkring i vannet nær hytten. Da kan de lett fanges ved at man følger efter dem i en båt og tar dem med håv, i det de kommer op til vannflaten for å puste.
 

Raccoon

Fig. 15: En revefarm i Sveits, med vakttårn i bakgrunnen. Bilde fra boken.

Det er ikke lenger tilbake enn at mange nulevende kan huske at vaskebjørnskinn stod så lavt i pris at de sjelden blev markedsført, ennskjønt de brukes meget til hjemmelagede luer. I sin tid ble vaskebjørnskinn beredt og farvet til å imitere bjørn, oter, mår og gaupe. Men vaskebjørnskinn er steget så meget i det siste at andre skinn nu farves til efterligning av vaskebjørnskinn. Intet pelsdyr efterstrebes mer intenst nu enn raccoon. Den jages for sport med hunder og fakler om natten. Sportsjakten og pelsjakten uttømmer bestanden i mange Amerikanske stater.
 

Fôring av raccoon

Jeg har drevet vaskebjørnopdrett i 2 år og i følge regnskap for vaskebjørnfarmen i Ålesund er fôringsutgiftene for 2 par vaskebjørn 59 kr. for 9 måneder, altså mindre enn for rever. Men raccoon trenger mer mat enn rever, ja de eter godt, men de eter næsten hvad som helst man gir dem. Til en stor herrepels går der 14 skinn, til en damekåpe 10–12. Det er likemeget «style» å bruke en slik pels som de meget kostbarere av minkskinn. Vaskebjørnskinnet står næst oterskinnet i soliditet og varighet.
 

Valg av tomt for en vaskebjørnfarm

En vel drenert mark, eller helst tørre hauger, passer til anlegg av vaskebjørnfarm. Man har hatt dem inhegnet i bakgårder inne i byene, men det er verken ønskelig eller praktisk å søke å bruke en sådan plass til en regulær farm. Meget skygge og noget sollys er nødvendig for deres velbefinnende. Vaskebjørn oppfører sig godt i fangenskap og er lettere å oppdrette enn ethvert annet pelsdyr. Raccoonen graver svært lite. Hvis tregulv brukes behøves ingen nedgravning av nettingen.
 

Å velge plass for en skunkgård

Skunk blir ikke skremt ved nærvær av mennesker, og de behøver ikke den ensomhet som synes nødvendig for mår. Hvilken som helst jordeiendom vil egne sig til en skunkgård.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse