04:00 - 16. oktober 2009

Hvordan kunne økonomene ta så feil?

Hvor går veien videre for økonomifaget etter finanskrisen? Økonomen Paul Krugman spør, og svarer selv.

Barn av Depresjonen: En stålarbeider tar en hvil i arbeidet med å oppføre Empire State Building i New York, i byggets 86. etasje. Datoen er 24. september 1930, midt under Den store depresjonen. I bakgrunnen sees Chrysler-bygningen. Foto: AP/Scanpix

1. Å forveksle skjønnhet og sannhet

Det er vanskelig å tro nå, men det er ikke lenge siden økonomene gratulerte hverandre med fagets suksess. Denne suksessen – trodde de – var både av teoretisk og praktisk art, og hadde ført til en gylden æra for faget. Når det gjaldt det teoretiske, mente de at de hadde fått slutt på alle interne krangler. Derfor kunne Olivier Blanchard fra MIT, som også er sjeføkonom i Det internasjonale pengefondet (IMF), erklære at «makroen er i fin form» i et arbeidsdokument om makroøkonomi, «The State of Macro», i 2008. Gårsdagens kriger var avsluttet, og visjonene var blitt forent, skrev han. Og i den virkelige verden trodde økonomene at de hadde alt under kontroll: «Det grunnleggende problemet med depresjonsforebygging er løst,» erklærte Robert Lucas ved Universitetet i Chicago i sin tale til direktøren for American Economic Association (forbundet for amerikanske økonomer) i 2003. Året etter lovpriste den tidligere professoren ved Princeton-universitetet, USAs nåværende sentralbanksjef Ben Bernanke, «den store moderasjonen» i økonomisk yteevne de siste to tiårene. Han tilskrev den til dels til forbedringer innen utviklingen av pengepolitikk.

I fjor gikk alt dette i stykker.

Annonse