04:00 - 21. august 2009

Dere kan bli fri alle sammen, skriver Thomas Seltzer.

Dere kan bli fri alle sammen, skriver Thomas Seltzer.

Kommentarsamfunnet: Thomas Seltzer minner om at en hel generasjon mennesker på 00-tallet lærte at det er enklere å leve av å kommentere det andre produserer enn å produsere noe selv. Foto: Siv Dolmen

«Hva har 00-tallet betydd for deg?» står det i en sms jeg får fra kulturredaktøren. Hvordan har hun fått tak i nummeret mitt? Hvor kjenner jeg henne fra? Er hun (gulp!) en av de stygge Underskog-jentene jeg traff på den dritkjedelige festen på Grønland? Er hun på Facebook? Gikk hun den klassestatiske ruta fra Follo til NRK-kantina via Blitz og Oslo katedralskole sammen med meg? Ikke godt å si. Men ok, la gå, hun vil ha meg til å kommentere 00-tallet. To minus blir ikke pluss og det samme gjelder tydeligvis to nuller. Dobbelt-nihils tiår ble tilsynelatende det første tiåret der det ikke skjedde noe som helst (bortsett fra valget av Obama, men han opptar neppe Morgenbladets lesere med mindre han søker stillingen som daglig leder for Norsk Form eller ytrer seg om høyskolereformen og/eller No Wave-antologien til Thurston Moore og Byron Coley). Men det stemmer ikke. The end of history, ifølge en konservativ, snatrende diminutiv brilleasiat i USA. Haha. Dust. Feil. For det skjedde mye på 00-tallet.

Blant annet dette: Den totale infantiliseringen av venstretenkning var komplett i det en liten klikk av introspektivt mumlende litteraturvitenskapsfikserte drittunger først utropte seg selv til venstresidas redningsmenn for så å bygge seg en trehytte, klatre opp i, trekke opp taustigen og finne frem world music-leflende kanadisk indie på vinyl mens de ventet på revolusjonen (les: de riktig fete forlagsjobbene). Kunst ble den nye rocken mens design og gourmanderi ble overtatt av kommuneansatte ingeniører, helsearbeidere i distriktene og svartmetallere med selvbilde-issues. Og anmelderen krevde å bli Den nye gitarhelten. En hel generasjon smarte og mindre smarte kids lærte at det er langt smoothere å leve av å kommentere det andre produserer enn å produsere noe selv. Og hvem kan egentlig klandre dem, med alt snakket om tidsklemme, som sammen med terror, kleptokrati og queefing ble tiårets buzzord? Å lage en plate eller skrive en bok kan ta flere år, å anmelde plata eller boken tar et sted mellom fem og syv minutter. Der 90-tallet nesten var 60-tallet på nytt hva gjaldt ideer og festligheter, lærte de unge på 00-tallet at det enkleste og mest innbringende var å ikle seg gamlis-hatt og gamlis-sko, sette seg i baksetet og slenge smånervøse, negative kommentarer om oss i førersetet. Istedenfor å ta oss med til kule, nye steder («de unges jobb», ifølge meg og mange med meg) slapp de ballen og lot oss halvgamle fortsette å styre skuta. Således kommer de frem uten å måtte ta lappen selv. Er liksom ikke med å forurense engang. Fags.

Annonse