Annonse
04:00 - 11. april 2008

All kunst i dette hus!

Var det lurt å slå sammen kunstutdannelsene? Arkitekten bak fusjonen spør, og svarer selv.

Vind i sei­le­ne: Hvil­ke spe­si­fikt gode in­ten­sjo­ner var det som også den­ne gan­gen brola vei­en til hel­ve­te? Foto: Thomas Brun
Annonse

Det hadde vært diskutert før, men egentlig begynte det på side 117 i en NOU: Nr. 28, 1988, «Med viten og vilje», innstillingen fra Universitets- og høyskoleutvalget, som jeg ledet i 1987-88 – altså for 20 år siden. I kapittel 9, «Arbeidsdeling og samarbeid: Norgesnettet», ble det fremmet en rekke forslag til sammenslåing av læresteder. Et av dem lød: «Sammenslåing til en høyskole for utøvende kunster av Statens teaterhøgskole, Statens balletthøgskole, Statens operahøgskole».

Senere, da jeg kom til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet som statsråd, åpnet det seg en ny mulighet: til ikke bare å sammenføye utdannelser, men også å finne et felles sted, en arena, en scene med slående beliggenhet og særpreget arkitektur for å realisere prosjektet: På den gamle Seilduksfabrikkens tomt ved Akerselva i Oslo, der de gamle bygninger hadde karakter og elven kunne gi gjenlyd i sinnet. Et annet, tilsvarende prosjekt kom i gang noe tidligere, da Høgskolen i Oslo ble lokalisert til gamle Frydenlunds bryggeri. Men mer enn dét: Seilduken åpnet også for muligheten til et enda større grep: å samle utdannelsene for alle de skapende kunster i én enhet, slik at både arkitektur, billedkunst, design og kunsthåndverk også ble forenet i den samme institusjon, slik det nå vil bli.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse