00:10 - 19. juni 2015

Pornografiens utopi

Vi trenger en diskusjon om porno som ikke skiller mellom de rene og de urene, skriver Toril Moi.

I USA har filosofen Nancy Bauer nylig gitt ut en bok med tittelen How To Do Things With Pornography (Hvordan gjøre ting med pornografi).

Om vi tenner på slike forestillinger, gjør det oss ikke til dårlige mennesker. Det gjør oss bare til mennesker.

Dette er faktisk ikke et forsøk på å vinne prisen for verdens mest unødvendige håndbok. Tittelen henspiller på den britiske filosofen J. L. Austins klassiske How To Do Things With Words (Hvordan gjøre ting med ord). Bauer, som skriver fra et feministisk og dagligspråkfilosofisk ståsted, forsøker å vise hvordan filosofien hittil har kommet til kort når det gjelder å forstå et så utbredt fenomen som pornografi. Hun viser også at tidligere feministiske forsøk på å forstå pornografi som handling bygger på misforståtte lesninger av Austin. Dette er altså en akademisk bok som fortjener en seriøs akademisk anmeldelse. Men fordi jeg ofte har samarbeidet med Nancy Bauer, er jeg ikke den rette til å ta på meg den oppgaven.

 

For en videre leserkrets er det mest spennende med boken Bauers tankevekkende forsøk på å forstå pornografiens makt både til å skape intens lyst og til å farge vår dagligdagse forståelse av verden. Pornografien tilbyr oss et utopisk univers, en parallell verden Bauer kaller Pornutopia. På norsk skal jeg kalle den «pornotopien».

I pornotopiens univers kan ingen bli misbrukt, for der finnes ikke begrepet «objektifisering»: «Verden slik pornografien beskriver den», skriver Bauer, «er en utopi der konflikten mellom fornuften og seksuelt begjær ikke eksisterer. I dette universet er det å bruke en annen person utelukkende som et middel til å tilfredsstille sitt eget begjær det samme som å respektere denne personens menneskelighet, og til og med menneskeheten som sådan.» I pornotopien finnes ikke konflikten mellom sivilisasjon og begjær, mellom realitetsprinsippet og lystprinsippet. Her må begjæret aldri sublimeres. Posten kommer frem, og produksjonen går som vanlig, selv om alle konstant har sex, på skolen, sykehuset, kontoret, fabrikken, bondegården og alle andre steder.

I pornotopien finnes heller ikke de vanlige farene og ulempene forbundet med våre mer eller mindre tafatte forsøk på å opprette seksuelle forbindelser med andre. Vårt eget begjær er aldri skamfullt, og det blir alltid gjengjeldt. I pornotopien blir ingen avvist, for her blir alle begjært av alle. I pornotopien er det aldri noen som er uinteresserte i sex eller som har problemer som ikke kan kureres gjennom en god omgang sex.

 

Det er soleklart at det kan være noe fantastisk tiltrekkende ved en slik fantasi, også for kvinner. Bauer avviser tanken på at «skikkelige» mennesker overhodet ikke er interessert i porno, for den skaper bare et falsk skille mellom de «rene og de «urene» blant oss. Det er naturlig for mennesker av alle kjønn og seksuelle legninger å føle en viss grad av opphisselse når vi ser eller leser fremstillinger av seksuelle handlinger som appellerer til oss.

Altfor mange feministiske kritikker av porno går ut på å forsøke å få pornobrukere til å hate seg selv, skriver Bauer. Men vi kan ikke begynne å hate oss selv bare fordi vi har seksuelle følelser som kan vekkes til live av pornografi. Det er sant at pornografi objektifiserer andre mennesker. Det er også sant at slik objektifisering kan få noen hver til å føle seg opphisset. Dette gjelder slett ikke bare menn. Tenk på alle de kvinnene som kastet seg over Fifty Shades of Grey. Om vi tenner på slike forestillinger, gjør det oss ikke til dårlige mennesker. Det gjør oss bare til mennesker.

Vi lever ikke i pornotopiens verden. I vår verden utsettes ikke bare kvinner og menn, men også barn for objektifisering, misbruk og tvang. Mange menn finner utvilsomt glede i kvinnehatende og kvinnefornedrende porno. Hvordan farger det deres forståelse av kvinner i vår verden? Men feminister har påpekt pornoens kvinnefiendtlighet i snart femti år, uten at det har gjort noen forskjell. Bauer ønsker seg derfor en ny form for pornokritikk, en som ikke bare harper på objektifiseringstemaet, men virkelig forsøker å forstå hvorvidt og hvordan pornotopien fungerer i samfunnet, og hvordan og hvorvidt den farger vår forståelse av virkeligheten.

 

Bauer begynner med å påpeke at pornografi ikke er et enhetlig fenomen, noe som lar seg definere en gang for alle. Det går ikke an å være for eller mot all pornografi, uten videre diskusjon. Noen former for pornografi er så grusom at ingen som er ved sine fulle fem, vil være for den (jeg tenker for eksempel på tortur, «snuff movies», barne- og spedbarnsporno). Slik porno trenger en ikke være feminist for å være mot. Men hva med Fifty Shades? Eller porno som viser ganske vanlige seksuelle handlinger og like vanlige seksuelle fantasier? Bauer har rett når hun ønsker seg en mer nyansert og mer ærlig diskusjon av konkrete former for pornografi. Men dessverre sier hun ikke noe om hva dette vil innebære i praksis.

 

La meg derfor gjøre et forsøk selv. Som materiale velger jeg pornosketsjene vist i tv-programmet Trygdekontoret. Som de fleste nå vet, bestilte programlederen Thomas Seltzer to pornofilmer fra et selskap som filmer pornomanus på bestilling. Den første var et bidrag til et program med pornografi som tema. Jeg fikk inntrykk av at den var ment som et innlegg i dagens pornografidebatt. I bølgen av kritikk som fulgte, var Kari Jaquesson, som hadde gått skarpt ut mot pornografi noen måneder før programmet ble sendt, en ledende stemme. Film nummer to var et svar på kritikken. Men svaret ble nærgående personlig, for i denne sketsjen heter kvinnen Kari Jack-off-son. Film nummer to ble tolket som sjikane og «hevnporno», noe som førte til enda flere klager. Kringkastingsrådet har nettopp beklaget innslaget, fordi det kan gjøre det vanskeligere for kvinner å ytre seg i offentligheten.

Mannen har yrke, prestisje og mot, kvinnen har bare begjær.

Selv om debatten omkring disse filmene har rast, har ingen påpekt at de faktisk er svært forskjellige. I den første befinner vi oss helt og fullt i pornotopiens verden. En kvinne uten navn tropper opp på Thomas Seltzers kontor fordi hun vil ha jobb i Trygdekontoret. Hun synes Seltzer er utrolig sexy og river av seg klærne. Den sparsomme dialogen er klart parodisk. På tv ser vi kvinnens nakne kropp usensurert, mens mannens kjønnsorganer sladdes. I sluttscenen renner sæden, pornografiens ultimate bevis på ekthet, nedover kvinnens ansikt.

I film nummer to kommer en kvinne i trenings-bh inn i dusjen, oppdager at Thomas Seltzer er der, og river av seg klærne. «Hevnfilmen» er ikke hard-core: Her filmes det stort sett over beltestedet, sexen simuleres, skuespillerne prater hele tiden, og ekthetsbeviset uteblir. Dessuten inkluderer filmen klipp og gjenopptak, snubling i manus, samt den kvinnelige regissørens stemme. Seltzer har altså bevisst valgt soft-core (selve innbegrepet av simulasjon) og understreker filmens parodiske – amatørmessige – metafilmatiske selvbevissthet. Slik tones pornotopien ned til fordel for parodien. Filmens form virker for meg som et bevisst forsøk på å gjøre den vanskelig å kritisere som porno. Dermed avslører filmen en viss underliggende usikkerhet, en viss bekymring, en gnagende følelse av at denne filmen nok er i ferd med å overskride en grense – om ikke for sex på tv, så for personhets.

 

Som feminist merker jeg meg at filmene viser mer av kvinnens kropp enn mannens. Det er irriterende. Men det samme skjer overalt på tv. Filmene viser kvinner som ønsker seg sex. Det er helt ok for meg. Men mannen har yrke, prestisje og mot, kvinnen har bare begjær. Siden vi befinner oss i pornotopiens verden, finnes det ingen komplikasjoner. (Det er derfor porno er så kjedelig. Filmene anlegger eksplisitt mannens synsvinkel. Men dette er ikke særegent for pornofilmer. De samme premissene finnes i tusen andre filmer og tv-serier, der det nesten ikke finnes roller for kvinner over førti, mens gamle menn med status stadig parer seg med unge og vakre kvinner.)

Etter å ha fulgt Bauers råd om å la være å generalisere om porno, la være å diskutere som om all porno alltid gjør samme arbeid, på samme måte, og heller se ordentlig på spesifikke tilfeller, oppdager jeg altså at mine innvendinger mot Seltzers filmer har svært lite med pornografi – eksplisitt visning av seksuelle handlinger – å gjøre. Ideologisk sett er Seltzers pornofilmer hverken verre eller bedre enn store deler av kulturen som omgir oss. (Artistisk sett er de selvsagt undermåls.) For meg handler dette altså ikke først og fremst om porno, men om noe annet.

 

Det mest irriterende ved Seltzers filmer er nemlig ikke innholdet, men den type talehandling de utgjør (for nå å komme tilbake til Austin). For å finne «talehandlingen», må vi spørre hvilket arbeid utsagnet gjør, hva slags intervensjon det er. Svaret vil alltid avhenge av den helt spesifikke situasjonen. Om jeg sier: «Der er en okse!» kan dette for eksempel være en beskrivelse av en naturscene, en triumferende konklusjon (du har nettopp hevdet at det ikke finnes okser her, men nå kan du selv se!), eller en advarsel (løp så fort du kan!).

Trygdekontorets første film henvender seg til pornomotstandere generelt. Sketsjens intervensjon i debatten er både å vise hvor frilynt og overskridende Seltzer og hans meningsfeller er, og å lage en sketsj som er så latterlig at enhver som protesterer mot den, bare vil se dum ut. Sketsjen er altså en provokasjon. Den ønsker å provosere frem en viss type forutsigelig pornokritikk, noe den også klarte. Den andre filmen latterliggjør Kari Jaquesson personlig, og implisitt alle som er enige med henne.

Disse to filmene utgjør altså en provokasjon fulgt av latterliggjøring. Latterliggjøring er en velkjent hersketeknikk, som har til formål å sette kvinner generelt og feminister spesielt i en situasjon der de virker dumme uansett hva de gjør. Kvinner som ikke synes disse sketsjene er morsomme, vil bli anklaget for å mangle humoristisk sans.

 

Kort sagt: Seltzers filmer er nye eksempler på noen menns stadige forsøk på å fremstille seg selv som radikale og undergravende på feministers bekostning. Intensjonen er å undergrave alle forsøk på pornografikritikk uten selv å måtte produsere skikkelige argumenter. Sketsjene gjeninnfører de enkle og forenklende skillelinjene (vi må enten være for eller mot all porno, uten videre diskusjon) som sperrer for genuin debatt, slik Bauers bok viser. Går det virkelig ikke an å ta kvinners og feministers skepsis til pornografi litt mer seriøst?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse