Annonse
13:31 - 16. juni 2015

Metapanikk!

Det er grunn til å så tvil rundt myten om den medieskapte myten om svineinfluensa.

MEXICO CITY, 2009: Innbyggerne frykter svineinfluensa. Foto: Wikipedia commons.
Annonse

«The only reason to panic … is panic itself»
Fritt etter Franklin D. Roosevelt

Nytt Norsk Tidsskrift 

Nytt Norsk Tidsskrift er et flerfaglig tidsskrift om politikk, kultur og vitenskap. Tidsskriftet skal være et forum for kritisk analyse på tvers av etablerte disipliner, bevegelser og politiske retninger. Målet er å bidra med innsikt og profilert argumentasjon i norsk offentlig debatt.

Artikkelen er opprinnelig publisert i Nytt Norsk Tidsskrift 02/2015, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 20 norske tidsskrift i PORTALEN.

Da Verdens Helseorganisasjon (WHO) i april 2009 erklærte at en ny influensatype hadde brutt ut i Mexico, brøt det samtidig ut panikk. Eller gjorde det egentlig det? Spørsmålet er ikke så enkelt å svare på som man kanskje kan tro, ikke minst fordi man må legge til grunn én av flere mulige oppfatninger om hva som kvalifiserer til betegnelsen «panikk». For eksempel: Kan frykt for panikk anses som panikk det også? Eller hva hvis man først og fremst finner en hel masse snakk om panikk – har fenomenet da på sett og vis inntruffet? Noen slik problematisering er ikke en del av den etablerte fortellingen om svineinfluensautbruddet i 2009. Snarere ser det ut til å være bred enighet om at utbruddet i stor grad var en medieskapt affære, der sensasjonskåte nyhetsmedier fôret befolkningen med frykt – uten noe annet mål for øye enn løssalg, seertall og klikkfrekvens. Dette er i beste fall en svært forenklet forklaring på hva som skjedde i månedsskiftet april/mai 2009, som i verste fall kan sabotere en ambisjon vi måtte ha om å lære noe av dette tilfellet. Mer konkret kan den få oss til å tro at vi har lært, der vi strengt tatt bare har forenklet.

Jeg vil ta til orde for at fortellingen om svineinfluensautbruddet i 2009 skrives om, slik at vi får en mer nyansert, eller faktisk, mer kronglete, historie enn den vi nå har. Om man nærleser kommunikasjonen av influensautbruddet, vil man oppdage flere forhold som er egnet til å så tvil om myten om den medieskapte myten svineinfluensa. For det første: Mediene gjorde mye annet enn å mane til panikk, og stundom gjorde de akkurat det motsatte. Videre: I den grad utbruddet ble hausset opp, bidro andre faktorer minst like mye som mediene, deriblant (tilsynelatende) både myndigheter og publikum. Til slutt: På tross av støyen rundt svineinfluensaen, er det høyst uklart om det hele bør betegnes som en panikk, eller om det snarere var snakk om en – mer eller mindre ektefølt – panikk for panikken, en metapanikk.

Myten om en medieskapt myte. Den 25. april 2009 sendte WHO ut en melding om at en ny influensa, type A, hadde brutt ut i Mexico. En ny influensa av denne typen er potensielt pandemisk nettopp fordi den er ny, med andre ord fordi befolkningen bare i liten grad er immun mot den. De første rapportene fra Mexico ble derfor oppfattet som dramatiske, dog samtidig ikke som fullt ut troverdige. Så dukket det opp tilfeller også i USA, og man kunne bekrefte at det var snakk om en mulig pandemisk influensa. I Norge avholdt de sentrale myndighetene en større pressekonferanse mandag 27. april, der de informerte om at det hadde oppstått en potensielt svært alvorlig situasjon, men hvor de også understreket at Norge var godt rustet. Samtidig la de frem et såkalt «verstefallscenario». Der ble svineinfluensaen sammenlignhet med Spanskesyken, og publikum ble forespeilet at 1,2 millioner nordmenn kunne bli smittet og at så mange som 13 000 kunne dø.

Hvordan har man så fortalt historien om disse hendelsene? Jo, ifølge det som kan se ut som en gjengs fortelling, skal mediene ha blåst saken helt ut av proporsjoner – slik de angivelig har en hang til å gjøre – hvorpå det oppstod panikk i befolkningen. Imidlertid var det aldri noen reell grunn til slik panikk, heter det, og dermed bidro mediene til å skape myten om den «farlige svineinfluensaen. Denne fortellingen, som jeg kaller myten om den medieskapte myten svineinfluensa, festet seg svært tidlig. Ikke bare det; den festet seg – paradoksalt nok – ved hjelp av mediene. Hånd-i-hånd med nyheten om den nye influensaen, kom nemlig metanyheten om at mediene skapte panikk med den første nyheten.

Forskere og andre eksperter var blant de første som følte at mediene trengte et korrektiv. Allerede 30. april ble forsker i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger, Ketil Fred Hansen, sitert slik i Dagbladet: «–Mediene skaper moralsk panikk». Avisen fulgte opp med følgende ingress: «Medienes oppslag om svineinfluensa er med på å skape moralsk panikk. Det kan få konsekvenser vi ikke ønsker, mener forsker». Hansen mente medieoppslagene skapte frykt, og blant konsekvensene han så for seg var «rasisme mot mexicanere, … utrolig mange konkurser i Mexico med de følger det får for et fattig land. Det kan også føre til at svineprodusenter går konkurs i Norge».

Det var ikke bare eksperter som ga uttrykk for at mediene hausset opp situasjonen; vanlige nordmenn slapp også til med sin frustrasjon, i leserbrev, intervjuer, og fem-på-gata. Under tittelen «Tabloidinfluensa», skrev en leserbrevskribent for eksempel at det var mediedekningen som var den egentlige trusselen mot folks helse: «Vi rekker jo ikke dø av influensa – vi er jo døde av skrekk før viruset kommer til Norge». Akkurat hvor utbredt slike oppfatninger var, vet vi ikke. En viss indikasjon på at skribenten ikke var helt alene med sine klager, fikk man imidlertid 11. mai 2009, da det populære nettstedet klikk.no, under overskriften «-Smittefrykten er medieskapt», publiserte resultatene av en spørreundersøkelse om svineinfluensaen. Av 1000 nordmenn svarte hele 74,3 prosent bekreftende på spørsmålet: «Mener du at media skaper unødvendig frykt i sin dekning av svineinfluensa-saken?».

Over tid ble denne fortellingen befestet også av medieforskere. Blant dem var først og fremst Harald Hornmoen, førsteamanuensis i journalistikk ved Høyskolen i Oslo, som i sin artikkel «Pandemisk paranoia?» analyserte hvordan fire norske aviser – VG, Dagbladet, Aftenposten og Stavanger Aftenblad – hadde dekket pandemien. Med utgangspunkt i et journalistisk ideal om alternative perspektiver, kritikk og dialog med publikum, og med en antagelse om at han ville finne «en overveiende krisediskurs» i materialet, gikk Hornmoen gjennom dekningen i to kritiske perioder. Han fant sine antagelser bekreftet. Hornmoens studie ble i sin tur ble til nyhetsoppslag, hvor medienes tendens til å skape frykt ble fremhevet på nytt. NRK skrev for eksempel om forskningen under overskriften «-Aviser skapte frykt», i en sak der Hornmoen uttalte at avisene «har vore flinke til å dyrke fram ein ganske skremmande retorikk».

Retoriske forviklinger. Til grunn for klagen jeg nå har forsøkt å beskrive, ligger noen antagelser om retoriske effekter. Påstanden «mediene skaper panikk» forteller oss at én avsender har fremført et(t) budskap som har hatt en konkret virkning på (noen ikke videre identifiserte) mottakere. Fremstilt på denne måten, uttrykker myten om den medieskapte myten svineinfluensa en altfor enkel forståelse av de faktiske retoriske omstendighetene. Her følger et lite forsøk på å gjengi noe av kompleksiteten, slik den fremstår i materialet jeg har studert. Det er imidlertid et poeng at dette kun er en liten flik av de «retoriske forviklingene» rundt svineinfluensautbruddet.

Vi burde altså gi blaffen i å få panikk, men vi burde ikke dermed gi blaffen i hele saken.

Mediene. Aller først bør det sies at det ikke er helt søkt å fortolke deler av mediedekningen som sensasjonalistisk. En vanlig mediebruker ville i disse drøye to ukene i april/mai 2009 måtte høre rystende rapporter fra utenlandskorrespondenter, tolke bilder av helsepersonell i beskyttelsesdrakter og t-bane-pendlere med munnbind, og utstå store, fete typer og overskrifter som «Skrekk-influensa truer», «Frykter at hele verden kan bli RAMMET», «Epidemi truer verden», og «Dødelig influensa sprer frykt». Når det er sagt, begrunner dette ikke uten videre at man tenker på svineinfluensautbruddet som en medieskapt myte. For det første gjorde mediene langt mer – og ofte noe helt annet – enn å bringe sine lesere, lyttere og seere et sensasjonalistisk bilde. Det gjelder ikke minst artikler begått av det såkalte «kommentariatet», hvis bidrag til dekningen i overveldende grad var innrettet mot å dempe tilløp til frykt og panikk.

«Det er ingen grunn til panikk», skrev for eksempel kommentator Andreas Wiese i Dagbladet, 28. april – altså dagen etter myndighetenes pressekonferanse – og la til: «Foreløpig holder det vanlige hysteriet lenge. Og svineinfluensaen vil uansett aldri ramme oss hardest». Fordi det er myndighetenes ansvar å være forberedt på det verst mulige «blir det faglig forsvarlig å rope ulv», mente han, «selv om man ennå ikke vet hvor stor ulveflokken kommer til å bli». Der mange anklaget mediene for kun å ville skape drama, ga kommentatorer som Wiese rom for usikkerhet og balanserte avveininger. I likhet med mange av sine kommentatorkolleger plasserte Wiese saken inn i en større – global – sammenheng. For Norge vil en pandemi antagelig ikke bli en stor trussel, bemerket han, før han forklarte hvorfor det kunne bli langt verre for «den delen av verdens befolkning som lever i tett slum, i overbefolkede byer i den tredje verden eller i flyktningleirer». Vi burde altså gi blaffen i å få panikk, men vi burde ikke dermed gi blaffen i hele saken. Wiese antok ikke dermed at folk rent faktisk tok det med ro, for, som han bemerket, var det mange ulike drivkrefter i spill – hvorav mediene selv var én.

Et annet eksempel på kommentariatets dekning er Anne Hafstads innlegg i Aftenposten, 29. april, under tittelen «Frykt ikke!» (Hafstad 2009). En reflektert helhetsvurdering tilsier at man ikke trenger frykte sykdommen, påpekte hun, men det betyr ikke at hele saken er en bløff. Snarere er det forhold ved utbruddet som innebærer at helsemyndighetene ikke bare bør, men må, varsle relativt kraftig. «Frykten som nå sprer seg, er sannsynligvis ubegrunnet i Norge. Men usikkerheten gjør at trusselen må tas på alvor», lød ingressen. Hafstad fortsatte: «[Myndighetenes] åpenbare dilemma er at de ved å slå alarm kan skape unødig frykt i befolkningen, dersom smitten og pandemien aldri når Norge. Forholder de seg tause om risikoen som truer, og pandemien skulle komme, er det ikke vanskelig å forestille seg den massive kritikken som vil bli rettet mot de ansvarlige. Pressen ville neppe gi seg før hoder ruller».

Om slike innlegg kan stå til medienes forsvar, er det forhold som kompliserer ting ytterligere. Som jeg har antydet, påpekte også flere av kommentatorene at mediene bidro til å skape panikk. Med andre ord var mediene ikke helt på linje med seg selv. Nyhets- og kommentarjournalistikk er ulike mediesjangre, naturligvis, og det er ikke spesielt underlig at de i noen grad gir ulike inntrykk. I dette tilfellet ble det imidlertid spesielt tydelig at avisleserne måtte forholde seg til en mediert «schizofreni».

Konfrontert med dette, gir representanter for mediene ett eller en kombinasjon av de følgende svar (her parafrasert): a) mediene kan ikke alene stå til ansvar for denne schizofrenien, fordi de videreformidlet bare myndighetens budskap; når myndighetene slår slik på stortrommene, har pressen knapt annet valg enn å slå saken stort opp; b) det kan ha vært slik at ulike deler av dekningen ga ulike inntrykk av hva som skjedde, men slik vil det alltid være. Pressen lever (heldigvis) ikke lenger etter et ideal om en avis skal tale med én stemme; c) var det virkelig noen schizofreni?; i så fall var det neppe i vår avis; d) i en slik situasjon har mediene ulike oppgaver, deriblant henholdsvis informasjon/opplysning og fortolkning/analyse, og dette løses best, praktisk sett, ved å fordele de ulike funksjonene på ulike sjangre; resultatet blir hva det blir.

Om dette er medienes svar på anklagene om at de med sin dekning «skapte» svineinfluensafaren, kan man mene at det er mer eller mindre godt. Uansett virker det rimelig å slå fast at impulsen til å legge skylden på mediene ble utløst for raskt og ureflektert. Det dramatiske scenarioet kom jo i utgangspunktet ikke fra mediene, men fra myndighetene. Som daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, uttalte: «Dette er en klassisk situasjon hvor media får ansvaret for det sørgelig budskap».

Myndighetene. Dette gjør det nærliggende å tenke at en del av anklagene som ble rettet mot mediene egentlig burde hatt myndighetene som adressat. Imidlertid har representanter for myndighetene langt på vei forsvart sin bruk av verstefallscenarioet. Bjørn-Inge Larsen, som var helsedirektør under svineinfluensaen, sa at motivasjonen for pressekonferansen var en oppfatning om at det er bedre å «ta informasjonsrommet» før andre gjør det. Folkehelseinstituttets talsperson, Bjørn Iversen, viste til at idealet er å få «mest mulig informasjon ut raskest mulig, kvalitetssikret så godt som det er mulig på den korte tida». Mens ansvarlig statsråd Bjarne Håkon Hanssen sa: «Om vi ikke initielt hadde brukt dem [verstefallstallene på syke og døde] … så ville de uansett ha kommet på bordet». Flere representanter for myndighetene betoner den kommunikasjonsmessige nødvendigheten av å gå relativt hardt ut – i prinsippet det samme catch-22 som Anne Hafstad påpekte. Hanssen sa for eksempel: «Jeg tok veldig klart det valget, at jeg ville heller bli kritisert for å ha overdrevet det, hvis det ikke ble ille, enn for å ha bagatellisert det, hvis det ble ille». Better safe than sorry, så med andre ord ut til å ha vært myndighetenes rasjonale.

Når det gjelder de visuelle elementene av verstefallscenarioet, ikke minst en slide  som viste mennesker i beskyttelsesdrakt og munnbind foran en kiste, med tallene på mulige syke og smittede skrevet på, sier Bjørn-Inge Larsen nå at det var uklokt: «Jeg er enig i at når jeg så hvilken effekt det endte med å ha, så skulle jeg ikke hatt det på tavla. Det ble på en måte noe symbolikk i det som … ikke ble riktig i det lange løp». Det er kanskje fristende å forstå dette som tegn på slette forberedelser eller vurderinger – men i så fall er det etterpåklokskapen som frister. Poenget her er ikke å unnskylde vurderingene som ble gjort, bare å vise at det selv i ettertid er langt fra klart hva som ville vært en «riktig» vurdering. Eller, som Bjarne Håkon Hanssen sa: «Det er lett å sitte i ettertid og si at det der burde ikke vært gjort sånn … men jeg tror … at hvis man … hadde måttet gjøre det en gang til, så hadde man fort havna her, lell».

Helsemyndighetenes fremste oppgave er å beskytte innbyggernes helse, og den aller verste måten de kan mislykkes med den jobben på, er å unnlate å varsle om farer som truer folkehelsen. Når myndighetene i dette tilfellet varslet med ettertrykk, betyr ikke det nødvendigvis at de lykkes med sin kommunikasjon. Snarere kan man mene at kommunikasjonen var bedre enn hva den i verste fall kunne ha vært, fordi den mislykkes på den rette måten.

Publikum. Når man beveger seg fra henholdsvis medier og myndigheter til publikum, blir ting på ingen måte enklere. I et samfunn preget av både sosiologisk og medialt mangfold gir det liten mening å snakke om publikum som en enhetlig størrelse. Og skal man si noe om akkurat hvordan publikum her delte seg inn i ulike responsgrupper, må man innrømme at man nesten ingenting vet. Svært mange har meninger om hvordan svineinfluensaen ble håndtert, men hvordan vet vi at dette ikke bare er etterpåklokskaper? I ettertid har folk et ganske annet grunnlag for å mene noe om denne saken enn hva de hadde på det aktuelle tidspunktet. Spesielt to forhold, som åpenbart er viktig for hvordan man vurderer situasjonen, har blitt godt kjent først i ettertid: Det første, at svineinfluensaen var veldig smittsom, men svært lite dødelig; det andre, at vaksinen har ført til at et antall nordmenn har fått dramatiske bivirkninger.

Om vi skal si noe i det hele tatt, må det være om hva man kunne lese og høre om hvordan publikum etter sigende reagerte. Svaret er langt på vei gitt allerede, i beskrivelsen av myten den medieskapte myten svineinfluensaen. Påfallende mange av rapportene om publikums reaksjoner dreiet rundt en eneste akse, nemlig panikk. Det store spørsmålet synes å være: «Har folk panikk?» NRK Radio sendte for eksempel sin reporter til Oslo Lufthavn, for å spørre tilfeldig reisende hvorvidt de var redde for influensaen. Aviser intervjuet leger om hva slags henvendelser de fikk fra pasienter. Utvekslingsstudenter i Mexico ble naturligvis kontaktet, med ledende spørsmål om hvorvidt de ivret etter å komme hjem. Ett av de første bekreftede tilfellene i Norge ble også intervjuet; fryktet han for livet? En hypokondriekspert ble sågar intervjuet, for å ta rede på akkurat hvor redde vi var (han visste heller ikke helt, men han hadde ikke inntrykk av at det var så ille).

Gjennom alt dette snakket om frykt og redsel og panikk, var det bemerkelsesverdig hvor få som uttalte at de var redde. Det folk hadde var altså ikke panikk, men en oppfatning om at andre folk hadde panikk. Det kan dermed se ut som om mediene, om de nå skapte noe som helst, skapte en metapanikk – en frykt for at folk skulle blir redde. Men selv dette er for entydig formulert, for det var også mange som uttalte at folk ikke hadde panikk – på tross av alt snakket om det. Det eneste som er helt sikkert er derfor dette: Vi har ikke mange håndfaste bevis på at mediene faktisk ga særlig mange panikk, men vi har en lang rekke eksempler på at snakk om panikk i mediene førte til mer snakk om panikk i mediene, som avfødte enda mer, etc. etc. etc. Men om det utviklet seg noe av en panikkdiskurs, var dette ikke noe mediene skapte helt for egen maskin. Som en mediert hendelse ble svineinfluensautbruddet til som et samspill mellom et komplekst nett av aktører, med til dels ulike interesser. Panikkdiskursen ble tilfeldigvis igangsatt av myndighetenes verstefallscenario, men den ble omformet av mediene, som sammen med sine lesere, lyttere og seere, også holdt liv i den.

Om dette forsøket på å komplisere svineinfluensautbruddet gir et riktigere bilde enn den overleverte fortellingen, gjenstår bare et spørsmål, nemlig hvorfor vi – sammen – holdt liv i en panikkdiskurs? Kan det ha å gjøre med et behov for spenning, i en verden som er tryggere – men dermed også kjedeligere – enn noen gang tidligere? Det synes for meg ikke altfor søkt å tenke at panikkdiskursen rundt svineinfluensaen stammet fra et mer eller mindre selvbevisst ønske om at noe dramatisk skulle skje. Eller som VG-spaltist Ingvar Ambjørnsen mer ironisk formulerte det:

De ivrigste snakker om at vi endelig kan komme til å oppleve et naturfenomen av de sjeldne, og det på kloss hold. Det kommer hjem til deg. Du skal få lov til å være en del av det. Spanskesyken live! Men nei. Jeg kan ikke riktig tro på det. Og allerede onsdag 29. april kommer gledesdreperen Ørjan Olsvik med kjipe uttalelser her i VG. Hele greia blir bare en flau bris, mener han … [Men] tenk så deilig det ville være. At alt stoppet opp. I alle fall nesten.

Dette er en forkortet versjon av en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift 02/2015

Les flere tidsskriftartikler i PORTALEN.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.

Markens grøde ein spesiell posisjon hos norske boklesarar.