---
Ekfrase
Ekfrase: Nordisk Tidsskrift for Visuell Kultur vil være det ledende vitenskapelige tidsskriftet for studier av visuell kultur og estetiske uttrykk i Norden. Ekfrase oppdaterer deg på nye uttrykk og vinklinger, og gir deg innsikt i grunnlagsdiskusjoner knyttet til visuell kultur-feltet.
Artikkelen er opprinnelig publisert i Ekfrase #01 - 2015, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.
---
Dokumentarfilmskaper Tonje Hessen Schei og forfatter Øyvind Vågnes har på hver sin måte utforsket de mørke sidene av dronekulturen gjennom henholdsvis filmen DRONE og romanen Sone Z, som begge vekket oppsikt da de kom ut. DRONE har i løpet av det siste året også fått stor internasjonal oppmerksomhet, både i media og ved filmfestivaler, for dens skildring av USAs praksis knyttet til droner i krigssituasjoner. Mens dokumentarfilmen framhever hva droneteknologien gjør med krigens etikk når den ene «krigeren» unngår enhver risiko for eget liv, kan det sies at romanen først og fremst problematiserer droner brukt til overvåkning i en slags ekstrem utvidelse av det panoptiske prinsipp. Vi intervjuet filmskaperen og forfatteren hver på sin kant om to verk som, etter vår mening, bør være med på å definere et stadig mer tiltrengt offentlig ordskifte om dronenes makt – eller rettere sagt, maktens droner.
Hva er det med mediet dere har valgt å uttrykke dere i som gjør det egnet til å tematisere dronen som politisk teknologi?
Tonje Hessen Schei: For meg er dokumentarfilm den beste måten å nå ut til mange med historier som må fortelles. Man kan bygge oppmerksomhet og interesse rundt filmen over tid, og om den er med i festivaler og konkurranser kan den få et stort publikum. Da vokser også muligheten for videre distribusjon, slik tilfellet er med kinofilmen DRONE. Dokumentarfilm er en uttrykksform som engasjerer, og som kanskje i særlig grad har en evne til å treffe ungdom. For meg er dokumentarfilm den beste måten å rette søkelyset mot historier som må fortelles, kritikk som må rettes og å skape engasjement hos publikum.
Personlig sett overgår virkelighetens fortellinger ofte fiksjonen, virkeligheten kan være mer rå, og dens fortellinger villere, enn de man dikter opp.
Øyvind Vågnes: Romanen er godt eigna til å trenge inn i menneskesinnet, og å bli der litt. Eg var grunnleggande interessert i kva som kan skje inne i skallen på eit menneske som styrer eit dronefly, og som grip inn i andre menneske sine liv slik, på trygg avstand. Eg var interessert i psykologien i det. I realiteten arbeider nok ein dronepilot langt tettare på andre enn i min roman. Men eg hadde lyst til å spisse den etiske dimensjonen i forteljinga ved å isolere DeGarve litt.
Boka er kort, og uttrykket er korthogd. Det er slik eg sjølv likar framtidsromanar. Dei skal helst vere antydande, ikkje overforklarande. Detaljerte skildringar av teknologi er drepande.
DRONE skildrer livet til flere uskyldige etter at familien eller hjemmet er rammet av droneangrep, i tillegg til også å fortelle om historien til en av USAs dronepiloter, fortalt av ham selv. Å velge dokumentarfilm for å fremme kritikk av en politikk og en praksis som stadig bringer flere uskyldige ofre med seg, kan kanskje virke som lite effektivt med tanke på å nå raskt ut – hvorfor er da filmmediet allikevel egnet som uttrykksform?
Hessen Schei: Dette er vår tolkning av historien, og vårt argument i dronetematikken. Som alle historier er det en subjektiv vinkling, som like fullt er forankret i fakta og i kilder. For oss var det viktig å komme så nær nerven og kjernen av historiene fra krigen mot terror som berørte oss. Disse er satt i perspektiv av de fremste ekspertene på dronekrig for se de menneskelige historiene i kontrast mot det som skjer og for å vise hvilken framtid dette skaper. Dronepilotens historie og de overlevende bærer filmen følelsesmessig, mens ekspertkildene rammer inn saken med sine perspektiver. Fire år, som det har tatt å lage filmen, kan synes som lang produksjonstid, men for å få tilgang til karakterene og ekspertene vi har på begge sider av dronene er ikke fire år så lang tid. Det har også gitt oss muligheten til å bygge et stort nettverk og et fantastisk bra produksjonsteam.
I hvilken grad har du gjort research om dronepiloter, og hva gikk den i såfall ut på?
Hessen Schei: Jeg har vært fascinert av dronepiloter i over fem år. Hva betyr det å drepe med en joystick fra andre siden av verden? Hvilke konsekvenser har denne krigføringa på de nye krigerne? Jeg har gjort masse research rundt dette og jobbet tett med Brandon Bryant gjennom produksjonen av DRONE, og møtt flere dronepiloter. Deres historier fra innsiden av droneprogrammet har gjort sterkt inntrykk på meg.
Vågnes: Eg har lese ein god mengde litteratur. Også ei bok av ein dronepilot, Predator (2010), av Matt J. Martin. Kunstnaren Omer Fast sitt verk 5000 Feet is the Best (2011) var viktig for meg, også kjeldematerialet Fast tilgjengeleggjorde i bokform. Eg hadde skrive det meste av Sone Z før eg høyrde forteljinga til Brandon Bryant, dronepiloten i DRONE, for første gong, våren 2013, i eit radioprogram på National Public Radio. Eg har faktisk møtt Bryant på ein grillfest ein gong, i filmselskapet Flimmer Film sine lokale i Bergen, men fann først ut seinare at det var han som hadde servert meg ein svinekotelett den kvelden …
DeGarves forteljing i Sone Z ber i seg spor frå alle desse kjeldene, men skiljer seg også frå dei på viktige vis.
Hva har dere villet med verkene, utover å framstille en verden sett fra dronepilotens synspunkt?
Hessen Schei: Målet med filmen er å kunne bidra til å få folks øyne opp for USA sin nye måte å drive krig på, og for den feilaktige måten den omtales på: som en kirurgisk krigføring, der terroristen opereres bort som en kreftsvulst ved hjelp av dronepilotens presisjon. Jeg har også ønsket å gjøre et poeng ut av det etiske aspektet ved denne typen krigføring, bryte avstanden vi i Vesten har til dronekrigen. Det er viktig for oss å gi et bilde på hva det vil si å drepe med joystick og hvordan det er å leve under dronene. Det er viktig at folk forstår hva som skjer for å skjønne konsekvensene av denne krigføringen.
Vågnes: På eit vis seier boka mi ein del om kva som skjer med denne «krigaren med joysticken» når det sivile rom vert militarisert, og når han vert sett til å overvake både daglegliv og grensesoner. Sone Z er ein av desse romanane som er meint å skape ubehag hos lesaren, som må ta del i dette «droneblikket», som eg kallar det. Men eg ønskjer jo på den måten å seie noko om kva for samfunn eg meiner vi er på veg inn i, også. Framtidsromanen har ofte vorte brukt til det. Sone Z er dystopisk, men ikkje eintydig. Det kan også ligge ei omsorg i overvakarens kontrollerande blikk. Muren er også viktig i romanen. Det vert teikna eit bilde av brutal grensekontroll og desperat migrasjon, av menneske på flukt. Dessverre finst det fleire murar i verda som liknar den i Sone Z.
I den vesle, fine boka Drone skriv Adam Rothstein om korleis dronene no dukkar opp i ei rekkje vidt forskjellige diskursive kontekstar. Dette er viktig, fordi det til saman skapar eit samansett bilde av kva droneteknologien fører med seg av negative og positive utfordringar i vår samtid. Kunst og fiksjon spelar også ei viktig rolle her, skriv Rothstein, ikkje minst fordi dei ofte er kritiske i si spekulative tilnærming. Eg likar å tenkje at både min roman og Tonje sin film går inn i denne store, omfattande samtalen om dronene, og tilfører noko som berre dokumentarfilmen og romanen kan bidra med.
For mer informasjon om DRONE se her. Dette er en forkortet versjon av en artikkel i Ekfrase #01 - 2015. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.