Annonse
17:45 - 30. juni 2015

Kjærlighet er: oralsex på kjøkkengulvet

BOKVENNEN: Det selvtitulerte femtealbumet til Beyoncé vil redde vår vanligste og likevel lite omtalte samlivsform: det heteroseksuelle ekteskapet.

Beyoncé og Jay-Z i videoen til Drunk in love (2013)
Annonse

Musikkalbumet som fortelling er mindre vanlig i dag enn på vinylen eller CDens tid, en tid før vi begynte å lese avisartikler om albumets død hvert eneste år. Men det nyeste studioalbumet til Beyoncé Giselle Knowles-Carter gjenoppliver det helhetlige albumet og er så narrativt at det fortjener en analyse i Bokvennen Litterært Magasin.

Albumet har samme navn som artisten, og dermed som henne mange navn: Beyoncé, Self-Titled eller The Visual Album (vi vil her kalle det Beyoncé). «Visual» fordi det inneholder 14 sanger og 17 musikkvideoer, videoer vi ikke har plass til å gå særlig inn på, annet enn å nevne at de er vel verdt å se. Vi skal heller ikke se noe særlig på musikken eller produksjonene, men gå inn på litterær tekstanalyse og undersøke hvordan albumet fungerer som en dannelsesroman, en kjærlighetshistorie, og ikke minst, tar opp en rekke tabubelagte eller svært lite belyste temaer i populærkulturen. Vi skal se hvordan Beyoncé føyer seg inn i tradisjonen fra 70-tallets bekjennelseslitteratur og beskriver vesentlige og underkommuniserte aspekter ved et moderne menneske. Og særlig kvinneliv.

Bokvennen

Artikkelen er hentet fra Bokvennen 02-2015, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN

Beyoncé har gjennom hele karrieren gjort seg til talsperson for selvstendige kvinner og insistert på at kvinner, lik henne, må jobbe hardt og satse på økonomisk uavhengighet. Dette har gjort henne til et feministikon, og hun fikk også derfor negativ tilbakemelding da hun kalte sin forrige verdensturné for «The Mrs. Carter show», oppkalt etter ektemannens navn, mer kjent som artisten Jay-Z. På Beyoncé adresserer hun denne problemstillingen, og diskuterer forholdet mellom uavhengighet og hengivenhet, frihet og parforhold.

I våre dager, og særlig på vår kant av kloden, står det monogame, heterofile parforholdet i en særstilling. Den britiske journalisten og forfatteren Zoe Williams skrev for eksempel i The Guardian tidligere i år om hvordan feminister har gått fra å forsvare fri kjærlighet, til monogami: «But if we understand the human condition as the search for harmony, monogamy it is: this is so widely accepted now that women of an older generation sound like a foreign species.» Forelskelse er stort og kjærligheten overskridende. Som regel handler disse fortellingene om da han møtte henne, og det formidles i mindre grad hva som skjer etter man har blitt et etablert par. Det finnes selvsagt mange fortellinger om det også, som den nye trenden med filmer om eldre par, fordi de ferske pensjonistene er publikumssegmentet som fortsatt går på kino. Det finnes også flust av beretninger om forhold i krise og oppløsning. Likevel kan mange som har vokst opp med monogamiet som enerådende ta seg selv i å bli overrasket over hva som ikke formidles. Ingen har fortalt meg at jeg kan falle for en annen selv om jeg elsker kjæresten min, kan man få seg til å tenke. Ingen har egentlig sagt hvor vanskelig det er å være i et langvarig forhold. Hvor vondt det er å spontanabortere. Hvordan man mister seg selv, kan det kjennes som, etter fødselen. Den offentlige samtalen om parforholdet er dessuten forvirret. På den ene siden: en sterk oppfordring til å leve ut den heteronormative drømmen med bygdebryllup, matchende allværsjakker og matbokser fra Susanne Kaluza. På den annen side en slags tatt for gitthet i at det er vondt og vanskelig med triste samlivsråd og sextips i avisene. Parforhold er selvsagt alt dette, både bra og vanskelig, men nyansene i fortellingen glipper, livet med mann/ kone og barn er som et slags negativt gode i norsk offentlighet og litteratur. I fortellingen som springer ut av Beyoncé er det heterofile samlivet snarere positivt vanskelig, og løsningen på mye problemer er en åpen og uredd seksualitet som tar det for gitt at paret ønsker å ligge med hverandre og ikke må løses opp med Dagbladets sextips og en halv flaske rødvin. 
 

For Beyoncé er veien til et godt samliv i stor grad å velge sin avhengighet med omhu. Det vil si å fri seg fra ektemannen økonomisk, men å ta det spranget kjærligheten krever ved å tillate seg følelsesmessig avhengig av den andre. Beyoncé kom etter en stund ut i en Platinum Edition med tre nye låter og tre remixer av sangene som alt var på plata. I remixen av «Drunk in Love», en svært seksuelt ladet låt med rapping av ektemannen Jay-Z, har Kayne West kommet inn og synger første verset. En linje derfra oppsummerer det jeg mener er mye av budskapet på Beyoncé og i hennes samlede kunstnerskap:


Now you got your own money, you don’t need nobody else

But far as handlin’ all that ass, I think you gon’ need some help
 

Feminister har gått fra å forsvare fri kjærlighet, til monogami.

Man skal altså gjøre seg økonomisk uavhengig (noe som er mindre selvfølgelig i USA enn i Norge), slik Beyoncé har oppfordret til siden Destinys Child (Independent Women), og klare seg alene og ikke finne seg i hva som helst (Single Ladies), men det er langt fra det samme som å forsake samlivet, noe Beyoncé nærmest vil overforklare på dette albumet. For å sette det på spissen: Man kan gjøre mye alene, men for å stikke en tunge inn i rompa trenger man en annen og det er ikke noe galt i det. Rompe går igjen som trope på hele albumet, og blir et symbol på parets seksuelle utfoldelse sammen, noe som både ses og berøres, noe man er sammen om. Dette (selvfølgelig) fordi rompa er regnet som en sexy del av kroppen, særlig for de svarte kvinner Beyoncé, mer enn noen, er talsperson og forbilde for. Fra å være skambelagt som karnevaleskt grotesk, stor og utflytende, har Beyoncé og andre artister tatt den store rompa tilbake som et begjærsobjekt. Det var den også før, men på Beyoncé er rompa mer en ting å være stolt av og ha kontroll over selv, for eksempel i «Rocket»:
 

Let me sit this ass on you

Show you how I feel

Let me take this off

Will you watch me?

That’s mass appeal
 

Dannelsesroman

Beyoncé er et svært narrativt album, noe som underbygges av at ingen av låtene er særlig raske og passer til å spille på fest, til stor forskjell fra tidligere album. Historien som fortelles gjennom albumet kan beskrives som en selvbiografi med dokumentariske innslag, som en dannelsesroman, eller det som heter «coming of age» på engelsk. De fleste låtene handler om voksenlivet, noen er mer kryptiske enn andre, men såpass mange er inne på barndommen og utvikling til at vi kan ane et budskap om et livsløp. Beyoncé åpner med «Pretty Hurts», en historie om å vokse opp med skjønnhetskonkurranser og et sterkt utseendepress: «Mama said, “You’re a pretty girl. What’s in your head, it doesn’t matter”». Beyoncé spiller i videoen en deltaker i en missekonkurranse som sminker seg, slanker seg og stresser, før hun smilende går ut på podiet og blir intervjuet av en programleder, spilt av Harvey Keitel. Han spør hva hun ønsker å få ut av livet, og Beyoncé svarer: «My aspiration in life is to be happy», før hun i flere scener knuser missetrofeer. Det er banalt, men effektivt, og setter tonen for fortellingen om en liten jente som vokste opp med utseendepress og tok et oppgjør med det. Her kan det selvsagt innvendes at Beyoncé tilsynelatende er perfekt og jobber hardt for å se bra ut, og at det er en viktig del av henne som artist, men igjen oppfordrer hun oss til å ikke kaste barnet ut med badevannet. Akkurat som om man kan være selvstendig selv om man er i et forhold, kan man være vakker selv om man er negativ til utseendepress og et samfunn som måler kvinners verdi først og fremst som vakre objekter. Faktisk ser man bedre ut om man har det bra med seg selv, er budskapet i låta, som avslutter med det gjentakende spørsmålet «are you happy with yourself?» og Beyoncé som svarer seg selv: «yes».

I fortellingen som springer ut av Beyoncé er det heterofile samlivet positivt vanskelig.


«Pretty Hurts» henger særlig sammen med to andre låter: «***Flawless» og «Grown Woman», ved sin eksplisitte tematisering av barndom og utvikling. Alle tre har klippet inn arkivmaterialet fra da Beyoncé var barn og tenåring. «***Flawless» åpner med at hennes første band Girls Tyme deltar i TV-programmet Star Search, og tar opp tråden fra «Pretty Hurts» om at kvinner er mer enn bare utseende. Hun synger om sitt kunstnerskap og hvor hardt hun har jobbet, og om kvaliteter som å si sin mening og ha selvtillit. Budskapet er at alle vi kvinner er feilfrie, flawless, som i vakre. Det er altså et utseendefokus, men framfor å ville forandre noe konstaterer Beyoncé at vi er bra som vi er, ferdig med det. 

Det har vært mange kjente feminister opp gjennom pophistorien, selv om de mest eksplisitte sjelden har vært like mainstreame som Beyoncé. I «***Flawless» gjør Beyoncé likevel det feministiske budskapet mer eksplisitt enn noen andre popdronninger og riot-girls tidligere, ved å nærmest sette låta på pause og gi ordet til den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie og hennes feministiske budskap. Det passer selvsagt som hånd i hanske med Beyoncés egen definisjon, som er at ekteskap er bra, men hvorfor oppfordrer vi bare kvinner til å jobbe for det? Og egen karriere er viktig, det er feil å oppdra jenter til å holde egne ambisjoner nede. Den etter hvert så kjente punchlinen er en slags ordbokdefinisjon Beyoncé stiller seg bak: «Feminist: the person who believes in the social, political, and economic equality of the sexes». 

Det hele ender med at Girls Tyme taper Star Search, som en påminnelse om at alle kan feile. Dette følges opp i «Grown Woman», en bonussang som bare kommer i videoform, og runder av hele albumet. Her ser vi Beyoncé og venninnene som barn og unge i fri sang og dans, mens Beyoncé synger om utviklingen hun har gjennomgått og som vi følger i albumet:
 

It took a while, now I understand

Just where I’m going

I know the world and I know who I am

It’s ‘bout time I show it
 

Oppvekstskildringen har gått fra slankepress og utseendefokus på første låt, hvor moren forteller protoganisten at det er ytre skjønnhet og ikke indre kvaliteter som gjelder. Hun tar så et oppgjør med det, sampler inn feministisk teori og slår fast med selvtillit at både hun selv og medsøstrene er vakre, før hun konkluderer med det hele albumet er et bevis på: «I’m a grown woman / I can do whatever I want». 

Igjen kan dette virke banalt, men bindingene og hemningene vi bærer med oss fra barndommen er vanskelige å bryte og et yndet litterært tema. Det er også interessant å merke seg hvor mye den unge kvinnen må gå på tvers av det hun har lært, snarere enn å bygge på det. 

Del to av oppvekstskildringen handler om å møte voksenlivets utfordringer knyttet til parforhold og barn. Beyoncé tar for seg disse temaene både helhetlig og fordelt på ulike låter. I «Jealous» og «Mine (feat. Drake)» synger hun om hvor vanskelig det er å være sammen med noen lenge uten å bli redd for at både egne og andres følelser skal endres, for at det skal ta slutt. Beyoncé og ektemannen Jay-Z har vært sammen i rundt 13 år. Låta «03 Bonnie & Clyde» fra 2002 er deres første samarbeid, og innledning til forholdet, fulgt opp av «Crazy in Love» i 2003. «Mine (feat. Drake)» åpner med en innrømmelse om at det er vanskelig å holde på følelsene fra da forholdet var nytt:
 

Been having conversations about break-ups and separations

I’m not feeling like myself since the baby

Are we gonna even make it? 


Herfra synger Beyoncé, bakket opp av artisten Drake, om at det helst bør gå godt, hvis paret ikke tillater at ting spinner ut av proporsjoner. De snakker om ekser, sjalusi og redsel for å miste den andre, og det åpnes for en veldig selvbiografisk tolkning. Popmusikkens mest berømte par innrømmer at de sliter, men nettopp derfor framstår forholdet som mer oppriktig. Ærligheten er påfallende, og forteller igjen en livshistorie som er svært tett på manges liv, og like fullt tabubelagt. To sanger tar også i rekkefølge for seg det å miste et barn i spontanabort («Heaven») og det å få barn og oppleve morskjærlighet i «Blue (feat. Blue Ivy)». Beyoncé var 32 år gammel da albumet kom ut, og går effektivt gjennom utfordringer kvinner gjerne opplever gjennom 20 årene og utover i 30-årene, som dette med barn, graviditet og parforhold. Albumet framstår som et generasjonsportrett på linje med TV-serien Girls, bare for litt eldre kvinner. Noe Girls og Beyoncé har til felles, er utforskningen av kvinnelig seksualitet og jakten på en egen seksuell identitet. Dette er, over barndom og foreldreskap, den klart tydeligste fortellingen på Beyoncé, som oser av sex. Denne sexen plasseres ikke i det tilfeldige møte eller pirrende affæren, men midt i ekteskapet med en liten unge sovende i naborommet. Albumet insisterer på at kvinner kan ha alt: Kjærlighet, trofasthet, barn, karriere og god oralsex, som er viet en egen låt («Blow»). Som nettstedet Pitchforks anmelder skrev: «At a time when when young people are gripped by an ideological fear of monogamy’s advertised doldrums, Beyoncé boldly proposes the idea that a woman’s prime – personal, professional, and especially sexual – can occur within a stable romantic partnership. Monogamy has never sounded more seductive or less retrograde as when dictated on Beyoncé’s terms.»

Popmusikkens mest berømte par innrømmer at de sliter.

 Hvordan får så den moderne kvinne til alt dette? La oss gå gjennom Beyoncé ved hjelp av Propps eventyrmodell: Det stilles opp et forbud for helten (ikke lev ut livet, men lev på streng diett og disiplin), forbudet overtredes (missetrofeer knuses), helten mottar den magiske gjenstanden (feminisme), helten forflytter seg i retning av det hun søker (vokser opp, innser at «we’re flawless»), helten gifter seg (og dyrker ekteskapet) og bestiger tronen (Beyoncé er for lengst kjent for fansen som Queen Bey). Veien til erkjennelsen og selvsikkerheten som lar helten være fornøyd med seg selv og etterstrebe lykke framfor perfeksjon, er brolagt med feminisme. Det er derfor Beyoncé minner så mye om slutten av Simone de Beauvoirs Det annet kjønn, som på de siste sidene utleder sin visjon for framtiden, hvor menn og kvinner skal leve med hverandre uten alle kulturens hindringer som hemmer dem begge. 

Menneskeparet vil finne sin virkelige form», skriver de Beouvoir. 

Albumet Beyoncé er en undersøkelse av hva det kan være.

 

 

Artikkelen er hentet fra Bokvennen 02-2015, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

OBJEKTIV: – But maybe bookshops aren’t thinking of new ways engage their audience.

ARGUMENT: Avicii skapte moderne festmusikk, men hva er et musikalsk geni?

MONTAGES: En planløs vandring gjennom filmen L’avventura.

ARGUMENT: Hvorfor er niqab uønsket i undervisningssituasjoner?

MONTAGES: Forbudt kjærlighet på tvers av kulturer eller fiendelinjer.