Annonse
13:52 - 16. juni 2015

Hva vi snakker om når vi snakker om barn

PERISKOP: Skal kunst for barn si noe tankevekkende, trenger også de som produserer den å rokke ved sitt eget tankesett, mener Lisbeth Fullu Skyberg og Karl-Fredrik Tangen.

Illustrasjon av Flu Hartberg.
Annonse

Kunst og barn deler skjebne. Begge forventes gjerne, for eksempel i offentlige dokumenter, å skulle være hevet over økonomiske spørsmål fordi de har verdi i seg selv, og begge skal redde samfunnet i tiden som kommer. Dermed må kulturprodusenter med barn som målgruppe sjonglere egenverdi og nytteverdi både i det de produserer og hos dem de produserer for. Det krever refleksjon både om barn og samfunn. «Barndom er et av de sosiale fenomenene som best illustrerer kompleksiteten i sosiale og kulturelle fenomener», skriver sosiologen Ivar Frønes.[1] Kulturprodusenter som vil forstå hvem de produserer for, har derfor en utfordrende jobb, men de vil få mye annen kunnskap med på kjøpet.

Periskop

Kronikken er opprinnelig publisert på Periskop, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

Det noe motstridende kravet om at det som rettferdiggjøres i seg selv må gi avkasting for samfunnet, viser seg i myndighetenes krav til barnekulturen. Kunstens egenverdi vektlegges i de fleste offentlige utredningene om kunst, som når kulturbudsjettet for 2015 i stortingsproposisjonen innledes med: «Regjeringens kulturpolitikk tar utgangspunkt i den unike egenverdien kultur har for den enkelte.»[2] Så følges det gjerne opp med et krav om at kunsten også skal ha nytteverdi utover seg selv. I stortingsmeldingen om Den kulturelle skolesekken viser det seg at det er kunst til barn som skal gjøre dem i stand til å takle samtida: «Å forstå kunst og kultur er i mange høve ein læringsprosess. Difor må born og unge få høve til å utvikle ei omfattande kulturforståing slik at dei kan stå rusta til å møte og meistre utfordringane i kunnskapssamfunnet.»[3].

Barndom er et av de sosiale fenomenene som best illustrerer kompleksiteten i sosiale og kulturelle fenomener.

Sosiolog Ivar Frønes

 

Forventningen om at «kunst og kultur» skal gjøre det lettere for barn og unge å mestre «kunnskapssamfunnet» er et eksempel på at mange av begrunnelsene for kunst rettet spesielt mot barn inviterer til nye diskusjoner like mye som de avklarer. Selv om vår tid er studiepoengmarinert og preget av informasjonsoverskudd på internett, er det ikke gitt at den preges av eller krever mer kunnskap enn hva som krevdes av jegere, opplysningstidsmenneskene eller industriarbeiderne. Det som kompliserer enda mer, er at det også er et spørsmål hva som menes med barn og unge. Historiske perspektiver bidrar til å forstå hva som er spesielt med barn og unge i vår tid.

I en informativ introduksjon til barn i kulturhistorien besvarer professor i idéhistorie Reidar Aasgaard spørsmålet om hva et tilbakeblikk på temaet barn og kunst kan ha å si oss i dag, med at: «et tilbakeblikk er verdifullt … fordi det gjør oss enda mer oppmerksomme på kunstens mangfold og på hvordan den speiler skiftende oppfatninger av barndommen som livsfase».[4]

 

De fleste samfunnsvitere og historikere som skriver om barn i samfunnet, forholder seg til den 55 år gamle boka Barndommens historie skrevet av historikeren Philippe Ariès. Et hovedargument hos Ariès er at det fra slutten av middelalderen har skjedd en utvikling der barn har fått en mer sentral plass i kulturen. En noe misoppfattet forståelse av hans poeng, som visstnok er forårsaket av den engelske oversettelsen av boka, er at han hevder at barndommen er et nytt påfunn og at middelalderen ikke hadde noen idé om barndom. Med utgangspunkt i fraværet av barn i middelalderkunsten skriver Ariès for eksempel at det ser ut til at det ikke var «noe plass for barndommen i denne verdenen».

Ariès viser eksempler på en tradisjon for at udøpte barn ble begravet «slik man i dag begraver et husdyr, en katt eller en hund»

En bedre forståelse av Ariès enn at han mener at barndom er et kulturelt påfunn, er at sentimentaliteten knyttet til barn er et kulturfenomen. Ved siden av billedkunst er reaksjonene ved barns død viktige for Ariès’ argumentasjon. Han viser til tall over dødelighet hos barn, og argumenterer for at det ville bli for kostbart å sørge for mye over døde barn, og at det derfor også var viktig å ikke for tidlig knytte for sterke følelser til barn. Han begrunner påstanden blant annet i mangel på seremoniell begravelse av barn i middelalderen, og han viser eksempler på en tradisjon for at udøpte barn ble begravet «slik man i dag begraver et husdyr, en katt eller en hund»[5].

Påstandene har møtt kritikk, for eksempel fra historiker Linda Pollock. Hennes studier kan forstås som en reaksjon på Ariès’ vektlegging av kulturelle endringer i forholdet mellom foreldre og barn, og viser at det tvert imot er store likheter i foreldre–barn-relasjonen i ulike tidsepoker. Hun vektlegger at barn av biologisk nødvendighet må ha kjærlig omsorg. Uansett er det innenfor rammene av det naturgitte store forskjeller i hvordan barndom praktiseres. Sosiologen Pierre Bourdieu bruker i boka Photograpy – a middle brow art utviklingen av barns plass i fotografier til å hevde at barn har blitt flyttet fra utkanten til sentrum av familiene[6]. At brudepar ble fotografert, dåpsbarn sjelden, da foto kom til den franske landsbygda, er et av grunnlagene for påstanden om at barn «aldri, som nå, var i oppmerksomhetens sentrum». Før viste foto i første rekke voksne, deretter hele familier og unntaksvis barn alene. I dag er det motsatt, skriver han i 1965. Mye kan ha forandret seg på 50 år, men neppe i den forstand at barn i mindre grad er i sentrum i familielivet og i front når familien framstår i verden.

 

Før viste foto i første rekke voksne, deretter hele familier og unntaksvis barn alene.

Vi er alle slaver av egen tids tenkemåter, og det kulturelle vi tar som naturgitt, hindrer nye tanker (og det naturgitte vi tar som kulturpåvirket, hindrer forståelse). I dag virker det for eksempel opplagt at alle barn må holdes utenfor arbeidslivet og i stedet gå på skole, og at de er sårbare og derfor må beskyttes mot voksenverdenen og kommersielt press. Kunstprodusenter må ikke nødvendigvis bryte med samtidens normer, men skal kunsten gjøre mer enn å pleie samfunnets selvforståelse, må de reflektere over dem.

Kunst forventes gjerne å vekke tanker som ellers ikke ville oppstått. Et eksempel er OECDs rapport «Art for Art’s Sake? The Impact of Arts Education», der det etter standardøvelsene om at kunst ikke trenger rettferdiggjøring, argumenteres for at kunstutdanning for barn utvikler en egen måte å forstå ting på som er annerledes enn vitenskapens.[7] Snur vi logikken på hodet, betyr dette at de som jobber med kunst, kan lære andre måter å tenke på ved å utsettes for vitenskap. For skal kunsten for barn si noe tankevekkende, trenger også de som produserer den å rokke ved sitt eget tankesett.

 

Kronikken er opprinnelig publisert på Periskop, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

 

[1] Ivar Frønes, Moderne barndom (Oslo: Cappelen, 2003), 12.

[2] https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/Prop-1-S-20142015/id2005438/?docId­PRP201420150001KUDDDDEPIS&ch=1&q=

[3] https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/Stmeld-nr-8-2007-2008-/id492761/

[4] Reidar Aasgaard, «Hva er et barn? Kunst, kultur og barndommens historie» (2014) http://www.kulturradet.no/kunstloftet/vis-artikkel/-/kl-artikkel-2014-hva-er-et-barn-reidar-aasgaard

[5] Phillipe Ariès, Barndommens historie (Oslo: Gyldendal, 1980), 63.

[6] Pierre Bourdieu, Photography. A Middle-brow Art (Cambridge: Polity Press, 1990).

[7] http://www.oecd.org/edu/ceri/arts.htm

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

OBJEKTIV: – But maybe bookshops aren’t thinking of new ways engage their audience.

ARGUMENT: Avicii skapte moderne festmusikk, men hva er et musikalsk geni?

MONTAGES: En planløs vandring gjennom filmen L’avventura.

ARGUMENT: Hvorfor er niqab uønsket i undervisningssituasjoner?

MONTAGES: Forbudt kjærlighet på tvers av kulturer eller fiendelinjer.