Annonse
15:55 - 12. august 2015

Har'u peiling på showen?

Mange gir rock ’n’ roll æren for å ha innført en egen ungdomskultur, men Axel Jensens Line minner oss om en tid der jazz var de unges populærkultur. 

Bilde fra filmen Line (1961) regissert av Nils Reinhardt Christensen. Foto: Nasjonalbiblioteket og Filmconsult.
Annonse

Jazznytt

Denne teksten ble originalt publisert i Jazznytt, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN

Jazznytt er Norges ledende magasin for jazz. Magasinet utkommer i fire numre i året: vår – sommer – høst – vinter. Ansvarlig utgiver er  stiftelsen ODIN

Norges første roman med jazzen som “lydspor” er Axel Jensens Line fra 1959. Fortellingen om den hjemvendte dekksgutten Jacob og hans tidligere tenåringsforelskelse er rik på løssluppen ungdom, uforsvarlig bilkjøring, halvlitere og generell våryrhet; samtidig oser historien av den sløyeste og cooleste jazz. Hvis du har peiling på showen?

Vi møter unge Jacob like før han stifter bekjentskap med Lines venner fra Ullern. En gjeng han langt fra umiddelbart får innpass hos. Ikledd en altfor stor dress og med gamle slips til bukseseler havner Jacob fort i kategorien “møll” den kvelden han møter til fest hos den lokale sjarmøren “Laffen”. Line, som har falt for Jacob men fortsatt har en plass i den gamle gjengen, står overfor en turbulent sommer. Foran dette bakteppet tegner Axel Jensen frem Jacobs egentlige indre demoner.

 

I filmatiseringen fra 1961 fikk publikum oppleve det som trolig var norsk filmhistories første toppløsscene.

I filmatiseringen fra 1961, med Toralv Maurstad og Margrete Robsahm i hovedrollene, fikk publikum oppleve det som trolig var norsk filmhistories første toppløsscene. En høyst oppegående ungdomsfilm som også var hakket mer liberal enn de fleste samtidige forsøk. I senere tid har filmen oppnådd en fortjent kultstatus. Særlig interessant er Egil Monn-Iversens filmmusikk, første gangen jazz-improvisasjon er et bærende element som lydspor.

Ungdommene i fortellingen fremstår også som troverdige jazzfans. Romankarakterene lovpriser både Gerry Mulligan og “messingen til Stan the Man”. De vet hvordan man skal danse når en låt ikke er cool – men bop. “Den svinger”. Axel Jensen lar også musikken gå i ett med stemningsbeskrivelsene: “Dempet kammerjazz, vibrafon og elektrisk gitar, trengte seg opp fra kjellerstuen nedenunder og smøg seg mellom kåper og frakker som hang i tette kostbare rader inne i garderoben.” Line fryser et uforglemmelig øyeblikk da jazzen var ungdommens musikk.

 

Jazz og litteratur har spilt hverandre pasninger i en årrekke. Litterære metaforer er blitt brukt av musikere når de har beskrevet spillestilen sin og forfattere har brukt musikalske metaforer for å beskrive sine teknikker. John Coltrane kunne en gang fortelle: “Jeg starter midt i en setning, og deretter beveger jeg meg i begge retninger samtidig”. Duke Ellington sammenliknet bop-sjangeren med en viss ordlek: “Å spille Bop er som å spille Scrabble når alle vokalene mangler.”

Axel Jensen, som selv var jazzfan, følte et stort slektskap til Charlie “Bird” Parker og fortalte gjerne om “slyngende ornamenter opp og ned på skalaen med korte synkoper imellom” for å beskrive sin egen forfatterstil. “Språket må svinge hvis det skal fenge”. Amerikanske Jack Kerouac mente seg også inspirert av Parkers solo-saksofon, noe som særlig gjelder for den store beat-romanen On The Road (1957).

Den særegne sjargongen er noe av det Line huskes best for i dag. Tiss i baret mester, det støver jo a’glasset ditt.

Den særegne sjargongen er noe av det Line huskes best for i dag. Tiss i baret mester, det støver jo a’glasset ditt. Det er vanskelig å lese replikkene uten et skjevt smil – men slangen kaster en unik koloritt over historien. Jensen hadde hentet ordlydene fra Oslos jazzmiljø, som i likhet med tilsvarende miljøer i USA brukte mye oppfinnsomt språk. I USA hadde man allerede i 1939 utgitt en jazz-slang-ordbok: Hepster’s Dictionary: Language Of Jive, som var skrevet av scat-virtuos og tidlig-hipster Cab Calloway.

 

Da regissør Nils Reinhardt Christensen (senere kjent for Stompa-filmene) skulle lage spillefilmen basert på Line var det altså nevnte Egil Monn-Iversen som skulle stå for musikken, en mann som allerede var i full sving med å bli den norske underholdnings- og musikkbransjens store gudfar.

Både Jensen og Monn-Iversen anså seg selv som etterkrigsgenerasjonens jazzungdom. Dette utgangspunktet tok Monn-Iversen med seg inn i arbeidslivet: “Jeg har egentlig bare ansatt mennesker som forstår seg på jazz.” sa han senere til bladet Kapital. Han var også glad i Axel Jensens roman. Der mente han at: “Den store jazzfilosofien utkrystalliserte seg. […] Line handlet om oss.”

For å føre musikken fra bok til film engasjerte Monn-Iversen to av musikerne Jensen hadde skrevet inn i romanen: Trommeslager Jørgen “Atom” Gaardvik og piano-legenden Einar ‘Pastor’n’ Iversen. Sistnevnte er mottager av den udødelige replikken: Pastor’n har feeling på brettet.

Filmens mest minneverdige scener viser en hjemme-alene fest på Oslo vest. Et typisk nachspiel der spillesugne musikere kunne ta av seg slipset og jamme etter en arbeidskveld nede i byen. Festen akkompagneres av den fiktive femtetten Passionate Demons der “Pastor’n” og “Atom” får selskap av blant andre den amerikanske saksofonisten Don Byas. Sistnevnte ser vi blåse sax oppunder skjørtet til fristerinnen på dansegulvet mens en livstrøtt festdeltager heller sprit i familiens akvarium. For ikke å glemme strømpen vi ser gli avsted.

 

Don Byas ser vi blåse sax oppunder skjørtet til fristerinnen på dansegulvet mens en livstrøtt festdeltager heller sprit i familiens akvarium.

Når filmens slåssscene avvikles i den samme stua, fokuserer kameraet
et øyeblikk på Pastor’n som triller uaffektert over tangentene mens tumultene eskalerer. Line-karakteren har beskrevet Pastorn’s stil som “mer bop enn cool” og dessutten en blanding av Shearing og Brubeck. Pastor’n har kommentert dette i ettertid og sagt seg enig i sammenlikningen med Shearing, som han mente hadde “et helt unikt pianospell, med et elegant, klart, distinkt og nydelig anslag, i klasse med Oscar Peterson.”

De stutte sax-linjene over den insisterende gå-bassen med Pastorn’s lune pianopludringer er ganske riktig utført i god bop-tradisjon. Musikken vitner om at Monn-Iversen og Passionate Demons hadde fingeren på pulsen hva moderne jazz angikk. Improvisasjonene tilfører scenene i villaen en følelse av uforutsigbarhet samtidig som det hele har noe mørkt og ­“skyggefullt” over seg. Ved å spleise akkurat denne typen musikk med denne typen scener har filmskaperne fulgt en trend som allerede var godt etablert i USA.

Med de amerikanske noir-filmene hadde man funnet ut hvordan jazz som lydspor kunne gi filmscener en mer skitten atmosfære. Dersom musikken også var helt eller delvis improvisert fikk man en ganske annen effekt enn når man brukte nedskrevet orkestral musikk, som til da hadde vært normen.

Komponister som Henry Mancini og Elmer Bernstein hadde etablert en stil som snart ga alle kinogjengere de samme assosiasjonene: en musikalsk drakt Hollywood-produsentene brukte når de ville vise slemme folk gjøre slemme ting. I ettertid har stilen ganske enkelt blitt kalt crime jazz. Tonene ble et universelt cinematisk signal for vold eller sex.

Soundtracket i Line har mange likhetstrekk med denne stilen, noe som gjør at man får understrekt historiens delvis “hardkokte” innhold. Man får også insinuert en del erotisk energi uten at man trenger å vise den for eksplisitt. Tonene blir ikke bare en markør for kløften mellom jazzungdommen på Oslo vest og “møll” (de uhippe) som vår mann Jacob blir kalt, men også en markør for kløften mellom den voksne og den unge generasjonen. Det er ungdommens musikk vi hører. Og den er litt skummel.

 

Monn-Iversen ble premiert med filmkritikerprisen for musikken til Line. Men komponerte han musikken i ordets rette forstand? I følge Sverre Gunnar Hagas biografi skal han ha sagt “Det er for jævlig. Denne filmen som jeg ikke har gjort en dritt med, får jeg pris for. En annen hvor jeg virkelig har komponert får jeg ingen pris for.” Monn-Iversens jobb gikk hovedsakelig ut på å finne musikalske tema som ble basis for jammene og improvisasjonene som utgjorde mesteparten av soundtracket. Senere skulle han bli en av Norges viktigste filmkomponister, og han brukte gjerne jazzinspirerte tema i flere av filmene som fulgte Line. De mest minneverdige ekspemplene her er musikken til Tonny (1962) der samklangen mellom munnspill og tenorsaksofon stod i fokus. Pål Bang-Hansens film Skrift i sne (1966) fikk også Monn-Iversens jazzinspirerte preg, effektivt fremført kun av vibrafon og kontrabass.

Det er nettopp mangelen på en streng kompositorisk hånd som gjør at musikken i Line fungerer så godt. En spennende dissonans oppstår når en mute-trompet virrer ukontrollert over en nøye regissert filmscene. Eksempelvis når filmen viser ungdommene fra sin mest dumdristige side, i en kryssklippp-sekvens som veksler mellom villmannskjøring på smal vei og en hasardiøs båttur i uvær. Musikken her er også helt improvisert, og på en seng av feberhete Gene Krupa-trommer får vi høre soli fra både sax, mute-trompet og marimba. Sistnevnte instrument bygger opp stemningen til et klimaks som ender med den uungåelige bilulykken som skriver karakteren “Laffen” ut av historien. Musikken kan selvsagt ikke måle seg med den som ble utgitt av “ordentlige” jazz-komponister på samme tid, men i likhet med mye av den amerikanske film noir-jazzen har lydsporet i Line en udiskutabel egenverdi.

Denne fortellingen minner oss om en tid der jazz var ungdommens populærkultur.

Snart får Passionate Demons’ breiale toner ledsage fester i virkeligheten også. Soundtracket som ble spilt inn i Arne Bendiksens studio på Malerhaugen, utgis på plate i 1961 og slår an hos et yngre publikum. Musikken har foretatt en imponerende reise fra romanens univers til filmens, for så å ende opp i det virkelige liv.

Mange gir rock ’n’ roll æren for å ha innført en egen ungdomskultur, men denne fortellingen minner oss om en tid der jazz var ungdommens populærkultur, samt lydspor til fest, moro og uansvarlig oppførsel.

Historien om Jacobs sommer klarer på minneverdig vis å kapsle inn et spesielt øyeblikk for jazzen – både slik den er et mer imaginativt soundtrack i romanen og slik den faktisk kan høres i filmatiseringen. Et helt spesielt timepiece. 

Kronikken er opprinnelig publisert på Jazznytt.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.

Kilder:

Hilde Brunsvik Einar Pastor’n Iversen – et jazzliv (2010)
Sverre Gunnar Haga Gudfaren: Egil Monn-Iversen og spillet i kulissene (2008)

Tore Helseth Mørkets musikk: Musikk i norske kinofilmer
(1998)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.

Markens grøde ein spesiell posisjon hos norske boklesarar.