Annonse
14:00 - 16. juni 2015

Hamsun, Hitler og sakprosaens poetikk

Mitt eget prosjekt har handlet om å forene det vi gjerne tenker oss som en motsetning mellom forskning og formidling. Slik har også jeg villet bidra til en fornyelse av sakprosaen, skriver Tore Rem.

Etter det mislykkede møte med Hitler i 1943, ble Hamsun mottatt på Fornebu av rikskommissær Josef Terboven, en mann han foraktet. NTB arkivfoto
Annonse

Prosa

Prosa er et uavhengig, allmennkulturelt tidsskrift som redigeres etter redaktørplakaten. Utgiver er Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), og et abonnement på Prosa er inkludert i medlemsavgiften. Prosas abonnenter utover NFFs medlemmer, er bibliotek, studenter, mediefolk og andre litteraturinteresserte.

 

Artikkelen er opprinnelig publisert i Prosa #3 i 2015, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 20 norske tidsskrifter i PORTALEN.

Et håndtrykk. Et møte mellom to menn, den ene 83 år gammel, den andre 30 år yngre. En nordmann og en tysk-østerriker. En dikter og en diktator. Det ender i en konfrontasjon mellom to ulike former for autoritet, litteraturens og politikkens. Adolf Hitler begynner med å speile seg i Knut Hamsun. Hans første replikk skal ha vært: «Jeg føler meg, om ikke fullt, så likevel sterkt knyttet til Dem, fordi våre liv i visse henseender er så like.» Med dette bildet begynte fascinasjonen for meg. Hva kunne Hitler ha ment? Hva var denne samtalens betingelser? Hvorfor har ingen forsøkt å skrive ut denne fortellingen i sin helhet?

Hva kunne Hitler ha ment? Hva var denne samtalens betingelser? Hvorfor har ingen forsøkt å skrive ut denne fortellingen i sin helhet?

I utgangspunktet tenkte jeg mer som en romanforfatter enn som en forsker eller sakprosaforfatter med et tydelig definert prosjekt. Jeg ville nøste opp herfra, se hvor dette kunne bære. Men jeg hadde ikke vært i stand til å skrive boka uten å være en historisk orientert litteraturforsker. Jeg ville ikke visst hvordan jeg skulle gjøre kildearbeid og utøve kildekritikk, neppe klart å gjennomtenke tekstens teoretiske grunnlag eller forfølge det som skulle bli dens intellektuelle hovedinteresse: spørsmålet om forfatterens rolle og litteraturens autoritet.

Men like viktig var det å kaste seg uti det som forfatter. Jeg ønsket å eksperimentere sjangermessig, med en kombinasjon av reiseskildring og biografi, inspirert av mikrohistorie, politisk historie og kulturhistorie – og det med grep jeg ikke hadde brukt før, en skildring av sju dager på tur kombinert med et strengt utvalg retrospektive fragmenter.[1] En slik forpliktelse på form, på tekstens litterære kvaliteter, betyr at man underveis tidvis må la språket lede an – før det blir underkastet den samme kritiske vurdering som resten av teksten. Noe må «dempes» (for en med hang til det epigrammatiske og ironiske, betyr det tøff kutting i enlinjere), mens annet, delene som under skrivingen ga reiseskildreren en følelse av å tilbakelegge transportetapper, på ulike vis måtte «løftes».

Så kom dette nødvendigvis til å handle om Knut Hamsuns nazisme. Gitt de historiske kjensgjerningene ble forfatterens utvetydige støtte til Hitler, samt antisemittismen, viktige betingelser for å forstå samtalen jeg ville utforske, selv om teksten kretser like mye rundt forfatterrolle og berømmelse som politikk og ideologi. Men selve motivasjonen lå aldri i et ønske om å dokumentere, en gang for alle, at Hamsun var nazist, eller å polemisere mot den sterke apologetiske tradisjonen. Ambisjonen var å utforske dette møtet og denne reisen, og, mer generelt og ubeskjedent, å skrive en så knakende god dokumentarbok som jeg kunne makte.

 

Det litterære. Mona Ringvejs «Krigen, moralen og historien» (Prosa, 1/15), en omtale av Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg, Marthe Michelets Den største forbrytelsen og min Knut Hamsun. Reisen til Hitler, maner historikere til ikke å glemme forbindelsen mellom historieskriving og moral. De tre bøkene fremstilles som eksemplariske i så måte, selv om Jacksons moralske «jeg» skal være å foretrekke fremfor Michelets og undertegnedes påståtte «moralske vi».

Det er krevende å ta til motmæle mot ros, men la meg prøve. Når Ringvejs artikkel fungerer ansporende, er det av to grunner: Gjennom tematiseringen av «vi-» og «jeg-perspektivet» gir den anledning til å diskutere forholdet mellom fremstillingsform og historieskriving. I tillegg konkluderer den på et vis som har konsekvenser for dokumentarlitteraturens vilkår. Avslutningsvis foreslår Ringvej nemlig at Michelet og jeg, i og med at dette ikke er «akademiske tekster», er «fritatt» fra å skrive oss inn i «en historiografisk tradisjon», med de krav til faglighet dette medfører. Hadde vi styrt unna «akademiske pliktøvelser», ville vi unnsluppet kritikk.

I hvilken grad skal de som vil fornye og utvikle norsk dokumentarlitteratur vurderes ut fra de samme kriterier som fagfolk?

Her står noe på spill for dem som ønsker å skrive sakprosa for voksne. I hvilken grad skal de som skriver henvendt til et bredere publikum, og de som vil fornye og utvikle norsk dokumentarlitteratur, det være seg journalister eller forskere, vurderes ut fra de samme kriterier som fagfolk som skriver akademiske monografier?

I forsøkene på å finne likheter mellom Den største forbrytelsen og Reisen til Hitler, blir omtrentlighetene i overkant store, men dette legger jeg ned i en note.[2] For øvrig synes viktige deler av Ringvejs resonnement å hvile på et forsvar for det hun må oppfatte som et temmelig hårsårt historikerlaug. Michelet og jeg har kritisert historikerne for unnfallenhet, hevdes det, og slikt fører til en fare for bruk av stråmenn. Men underlaget for Michelets kritikk av norske jøders plass i norsk historieskriving, skulle være solid nok.[3] Og selv identifiserer jeg virkelighetens menn ved navns nevnelse i noteapparatet; de er knapt nok av strå. Premisset for Ringvejs slutninger forekommer meg uansett å være forkjært. Skulle noen virkelig mene at historikerne, gjennom Michelets og min påståtte bruk av et «moralsk vi», gis «skyld» i holocaust, snarere enn et «ansvar» for hvordan fortellingene er blitt forvaltet?

Det siste tiåret har det vært skrevet mye, ikke minst av journalister, om journalisters fornyelse av den norske dokumentarlitteraturen. Denne verdens ære være dem for det! I samme nummer av Prosa anmeldes Jo Bech-Karlsens Den nye litterære bølgen, ei bok basert på et utvalg sakprosabøker skrevet av journalister. Noen av kjennetegnene ved denne bølgen, mener Bech-Karlsen, er et større fokus på litterære kvaliteter, samt «sterk bruk av subjektivitet» og «økt bruk av reflektivitet/selv-reflektivitet». Tendensen er solid belagt.

Mitt eget prosjekt har handlet om å forene det vi gjerne tenker oss som en motsetning mellom forskning og formidling. Slik har også jeg villet bidra til en fornyelse av sakprosaen, men fra forskningssiden. Det er selvsagt ikke sånn at all forskning, heller ikke den humanistiske, kan eller bør finne former som i Reisen til Hitler. Jeg vil alltid forsvare at det trengs et rom for en mer spesialisert fagdiskurs. Men noen ganger er det mulig. En sakprosatekst med en viss språkbevissthet, poetisitet, forpliktelse på eget prosjekt, vil overskride tanken om ren «formidling» av forskningsresultater. Da handler det, i tillegg til argumenter, analyse og en innholdsside, blant annet om tekstens kvaliteter, dens estetiske dimensjoner, om en åpenhet som ikke kan oppsummeres i et enkelt budskap (Hamsun var faktisk nazist!). Tida vil vise om Reisen til Hitler, utover i beste fall å tilby en god leseopplevelse, også setter spor etter seg i Hamsun-forskningen. Enn så lenge bevarer jeg troen.

Generelt har det vært liten diskusjon av hvordan ulike litterære grep, og en litterær stil, har implikasjoner for fremstillingen, inklusive fremstillingen av det fortidige.[4] Hva er forholdet mellom stilgrep og historieteori? Selv om det finnes hederlige unntak, preges mye sakprosakritikk fremdeles av et fokus på innhold, av en mangelfullt utviklet bevissthet om tekst og tekstlige virkemidler.[5] Av og til er dette legitimt. Men det er forunderlig hvordan folk med den høyest oppnåelige utdanning i litteraturvitenskap, trent opp i å forstå og forklare nettopp hvordan tekster skaper sine betydninger, legger fra seg et slikt blikk når de leser bøker med andre virkelighetskontrakter enn skjønnlitteraturens. Da synes tekstene å være transparente; det handler om å identifisere nyhetsstoff og debattskapende momenter. Ja, det finnes atskillig av det siste i Reisen til Hitler. Men for meg er fortolkningen, både av nye og gamle kilder, viktigere, selv om nye fortolkninger av og til betinger nytt kildemateriale. Og jeg har strevd like mye for å oppnå visse tekstlige kvaliteter, i håp om at leseren blir med på ferden og får opplevelser som overskrider argumentasjon og analyse, som for å fylle på med det man litt enkelt kan kalle «innhold».

 

Jeg eller vi? Ringvej påstår at Michelet og jeg forvalter et «moralsk vi». Selv skal jeg, uten at jeg helt kan forstå det, «postulere et ‘vi’ som forsøker å lette Hamsuns nazisme.» Men viktigere og mer prinsipielt: Hvorfor i det hele tatt velge mellom henholdsvis et «jeg» eller et «vi», hvis det er her valget står?

Tidvis er det selvsagt nødvendig å introdusere et fortellende «jeg», som i Ida Jacksons tilfelle. Men skulle dette alltid være å foretrekke i behandlingen av krigshistorien? Hvis målestokken skal være moralen, kunne man for eksempel tenke seg at en oppmerksomhet knyttet til ofrenes perspektiv var like høyverdig som en utforskning av egne reaksjoner, uten at de to må utelukke hverandre. Det ville uansett være sørgelig ensrettende om en fersk, norsk trend skulle føre til at all norsk sakprosa måtte underkastes et selvreflekterende «jeg», omtrent like sørgelig som om alle norske romanforfattere nå skulle skrive knausgårdsk «autofiksjon». Internasjonalt er denne trenden heller ikke påfallende ny. Selv vurderte jeg å la et slikt jeg dukke opp i Bjørneboe-biografien; det var også, om enn bare først og sist i teksten, med meg et stykke på vei inn i det som ble Reisen til Hitler. Men det fungerte ikke. Det tiltrakk seg, slik jeg kom til å se det, for stor oppmerksomhet. Jeg lot dermed være å stille meg midt i min (norske) tid.

Hvorfor deler jeg ikke Ringvejs privilegering av «jeg»-perspektivet? Fordi jeg tror det finnes forskjellige strategier for å oppnå ulike tekstlige mål. Fordi det er mulig å komme med begrunnelser, både retoriske og historiefaglige, for hvorfor en annen tilnærming kan være å foretrekke. Når jeg i denne artikkelen, i motsetning til i Reisen til Hitler, lar mitt «jeg» stige fram, er det dermed ikke for å dele fra mitt følelsesliv, men for å belyse en sakprosaforfatters teorigrunnlag, og dets konsekvenser for skrivepraksisen.

Jeg har som nevnt også problemer med å skjønne hvorfor «jeg»-formen skulle være moralsk eksemplarisk eller overlegen.

Én ting er at jeg-fokus og selvrefleksjon lett kan fremstå som påtrengende og jålete. Det ville vært smigrende om jeg tok feil hva gjelder eget tankeliv og livsløp, men jeg tillater meg å tvile på om et slikt stilvalg ville vært særlig berikende for forståelsen av Hamsuns reise til Hitler i juni 1943. Jeg har som nevnt også problemer med å skjønne hvorfor «jeg»-formen skulle være moralsk eksemplarisk eller overlegen.

Det er lenge siden jeg la fra meg et «vi» i skrift. Det skyldes at jeg ikke vil påberope meg en slik kulturell autoritet, det å snakke på vegne av andre eller noe større. Når jeg aktiverer et «vi» noen få steder i Reisen til Hitler, er det med referanse til felles kunnskap eller noe leseren og jeg nødvendigvis deler, noe som allerede er etablert. I bokas epilog dukker dette unntaksvise «vi-et» opp, men da på vegne av det som forekommer meg å være eksemplarisk historieskriving, av typen motstrøms og mothårs, ikke som kritikk av lauget.

Hva vinner man ved å operere med et skjult «jeg», et som tilsynelatende ikke forstyrrer fortellingsplanet? Selvsagt ikke objektivitet. Jeg forutsetter at leseren forstår at alle tekster uunngåelig innebærer fortolkning, selv om de ikke preges av et stort «jeg», et «se meg!». «Jeg-et», subjektiviteten, er nødvendigvis innreflektert. Så må det som legges fram bedømmes kritisk, kildene vurderes for sin gehalt, det må påvises at fortolkningene eventuelt mangler overbevisningskraft. En slik objektiverende stil legger samtidig mye av det fortolkningsmessige og etiske ansvaret over på leseren. Dermed unngår man foring med minste type bestikk. «Vi-et» blir nettopp ikke tatt for gitt. Skulle jeg være riktig kontrær, kunne jeg til og med foreslå at «jeg-et», nettopp fordi det er blitt en dominerende konvensjon, står i fare for å skjule mer enn det blottlegger.

Til tross for at jeg ikke har valgt meg et fortellende «vi», kan det selvsagt tenkes at jeg skriver på vegne av et større kulturelt vi. Men jeg tror Ringvej overvurderer kraften i et slikt «moralsk vi» i Hamsun-tradisjonens tilfelle. Hvis dette «vi-et» skulle være så opplagt, måtte det være fordi noe er i ferd med å snu akkurat nå, i og med utgivelsen av Reisen til Hitler, slik enkelte kritikere har ment. Men selv om lufta burde ha gått ut av apologetenes største ballonger, frykter jeg at virkelighetens Hamsun-forståelser ikke er riktig så rasjonelle. Og det vil nok også i framtida forbli krevende å sammentenke den historiske og den litterære Hamsun.

Skulle jeg invitere andre inn i tekstlaboratoriet, kan jeg røpe at jeg først skrev med total suverenitet, uten markører hva gjaldt tekstens motivasjon, uten en eneste påpekning av hvor apologetene har fremsatt de mest forunderlige og udokumenterte påstander eller hvor jeg hadde funnet fram til nye kilder. I responsen underveis delte mine betrodde lesere og konsulenter seg i to: Mens et par mente at den suverene stilen, uten slike markeringer, burde beholdes, mente et par andre at dette ble for lite didaktisk, at jeg kunne risikere misforståelser, at leserne ikke ville få med seg det nye og dette nyes implikasjoner.

Jeg endte opp med en mellomløsning. Dermed la jeg til 10-15 brudd med tekstens fortellingsnivå, i form av motiveringer (inklusive et avspark hos Thorkild Hansen), små påminnelser om nytt kildemateriale og hva som sto på spill, samt spørsmål av typen «Hvordan kunne han mene dette?». Det kunne åpenbart vært flere slike tydeliggjøringer, og man må vite at man utsetter seg for risiko ved å overlate til kritikere og lesere å vurdere ens egen versjon av historien opp mot tidligere versjoner, snarere enn å bruke hovedteksten til kildekritikk eller polemikk med forgjengere.

En lengre artikkel enn denne ville kunnet foreta lignende drøftinger av bruken av historisk presens (jeg motsetter meg en gjennomgående bruk, men unngår den heller ikke, fordi jeg også forankrer teksten i andre tider, slik at leseren minnes om at ståstedet er ettertidig og fortolkende), av det å skrive en primært fortellende snarere enn drøftende prosa (for å kompensere for det relative fraværet av eksplisitt analyse, har jeg villet slippe til det som forstyrrer og skurrer, samt motstå fristelsen til å ta snarveier for å få den store fortellingen til å gå opp), av hvordan kildekritikken manifesterer seg i denne type tekst (at den i liten grad diskuteres direkte, betyr ikke at den ikke utgjør et uunngåelig grunnlag for fremstillingen), av såkalte prosedurale uttrykk som «kan hende» eller «muligens» (utover å gi signaler om kildekritiske vurderinger, handler det om å utvise skepsis, peke på hva vi ikke kan vite, etablere fortellerens ethos) eller av tentative, åpnende spørsmål (slik at andre perspektiver kan slippe til og leseren gis puste- og tankerom etter, eksempelvis, ubønnhørlig dokumentasjon i én retning).

 

Fritak fra kritikk. Mona Ringvej har festet seg ved at det er blitt tatt «til motmæle» mot Michelet og undertegnede. Det fører til en konklusjon jeg har vanskelig for å følge, enn si akseptere, nemlig det jeg oppfatter som en retrett fra fagligheten. Ringvej tilbyr særvilkår for den henvendte, allmenne sakprosaen. Jeg tror ikke det er ønskelig, verken for journalister eller forskere.

Aggresjonsnivået i de rituelle Hamsun-debattene må ha blitt lavere, og enkelte kontrære stemmer er både av det forutsigbare og sunne.

Nå er det blitt fremsatt overraskende lite kritikk av Reisen til Hitler. Aggresjonsnivået i de rituelle Hamsun-debattene må ha blitt lavere, og enkelte kontrære stemmer er både av det forutsigbare og sunne. Hamsun-selskapet og Hamsun-senteret vil vi alltid ha blant oss, i likhet med en type litteraturelskere som ikke vil at slike bøker skal skrives, men i beste fall tyder kritikk på at ei bok er vesentlig, at den engasjerer.[6] Og hvis kriteriet for å utgi bøker skulle være at ingen murret, ville vi aldri fått utgivelser som berørte Hamsun og krigen. Uansett bør dette vel handle om kritikkens substans, om det kommer fram noe som rokker ved konklusjonene, eller som identifiserer noe problematisk ved fremstillingsformen?[7]

Hva skal være bestemmende for utformingen av våre tekster? Først og fremst hva det er vi undersøker og fortolker. Dernest vil en rekke uttalte og uuttalte sjangerkrav styre vår praksis, enten vi skriver biografi, reiseskildring eller begge deler. Men kravene inkluderer selvsagt også faglighet, tidvis på en rekke ulike felt, og at vi, mer eller mindre direkte, dermed måles opp mot en tradisjon, i mitt tilfelle særlig den litteratur- og historiefaglige. Dette er ingen «plikt», men en nødvendighet, kanskje til og med en fryd. Det frister å sitere en av fjorårets mest omdiskuterte (og muligens minst leste) sakprosautgivelser, Hva skal vi med humaniora?: «Tverrfaglighet finnes i første rekke i forskningsgjenstander.»[8] Det er objektet, hva som utforskes, som bør styre hvilke disipliner og fagtradisjoner som mobiliseres. Nysgjerrigheten bør ikke kjenne grenser. Snarere enn å være sperret inne i våre respektive tradisjoner, må vi søke ut og på tvers, alt etter hva som kreves for at vi skal oppnå størst mulig forståelse av det vi har satt oss fore å undersøke, i ambisjonen om å gi en mest mulig overbevisende fortolkning, av litteraturen, av det fortidige.

Når Ringvej ønsker å fristille Michelet og meg fra historikernes standarder, oppfatter jeg det som sjenerøst ment. Men det kan fremstå som akademisk grensevokting, den minst intellektuelle av alle øvelser. Det er neppe ved å unnta den fra faglige krav at vi (og her taler jeg gjerne, som jeg nå har gjort i et par avsnitt, både til og på vegne av sakprosaforfattere i det ganske land) utvikler en mest mulig ærgjerrig dokumentarlitteratur for en bredere offentlighet. Det må være mulig å tilstrebe en mer sofistikert litterær sakprosa samtidig som man bevarer de høyeste faglige og intellektuelle ambisjoner. Kravene må være de samme, enten det fortidige fremstilles av journalister eller forskere, enten boka heter Knut Hamsun. Reisen til Hitler, Solgudens fall, Erobreren eller Lappenes beste venn. En historisk undersøkelse av antirasisten Hamsun.

«Hur brett har du hoppat?» spurte Kurt Olsson høydehopperen Patrick Sjöberg, etter først å ha forhørt seg om hvor raskt og hvor lavt.[9] Kanskje er behovet for den raskeste dokumentarlitteraturen dekket. Men snarere enn å gjemme seg bak særvilkår, å satse alt på idealtid, vil jeg mene at også den henvendte sakprosaen burde bestrebe seg på olympiske idealer. Det kan utvilsomt hoppes høyere, de litterære kvalitetene kan bli sterkere.

Kanskje bør dette være både ambisjonen og kunsten, ikke minst for forskere og akademikere som vil våge mer som forfattere: De må gjerne også hoppe bredere – uten å legge ned lista.

 

Fotnoter: 

[1] En alternativ sjangerbetegnelse kan være «snittbiografi», en biografisk fremstilling som tar utgangspunkt i en hendelse eller et tydelig avgrenset tidsforløp.

[2] Jeg har ikke karakterisert «historiefaget som unnfallende», verken i teksten eller lanseringssammenheng. Jeg er strengere med en viss type «litteraturelsker», av typen som ikke ønsker å forholde seg til historien, enn med historikerne (snarere skriver jeg på fagets vegne). Det mest påfallende i Hamsun-litteraturen er hvordan apologetene, som svært sjelden har vært historikere, nettopp har klart å holde historiefaglige perspektiver fra livet. Jeg kan heller ikke se at jeg skulle operere med «stråmenn», og skriver meg i liten grad «inn i en historiografisk tradisjon», annet enn antydningsvis i noteapparatet. Og som det fremgår av det ovenstående, var min «motivasjon» aldri å «motsi alle tendenser til apologi i den historieforskningen som har beskrevet Hamsun og krigen».

[3] Se, ikke minst, Synne Corell, Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker (Scandinavian Academic Press, Oslo 2010).

[4] Men se Helge Jordheim om W.G. Sebald, «Stil og historiemetafysikk», Vinduet, ½010, s. 72-75. Selv har jeg vært lite opptatt av å skrive ut min sakprosapoetikk, men det betyr ikke at den ikke eksisterer. Unntakene finnes i forordet til Sin egen herre. En biografi om Jens Bjørneboe (2009), samt i artikkelen «Biografiens historie», Norsk litterær årbok (2011), s. 106-131.

[5] For en relatert diskusjon i herværende organ, se Arnhild Skres anmeldelse av Birgitte Possings Ind i biografien, «Biografiens tilstand 2015», Prosa, 2/2015, s. 40-43, samt diskusjonen omkring nordisk sakprosakritikk.

[6] At det ikke er blitt «tatt til motmæle» mot Jacksons bok, kan sikkert ha ulike årsaker. Men mottakelsen har åpenbart vært mindre omfattende enn hva gjelder Den største forbrytelsen og Reisen til Hitler.

[7] Ringvej har formodentlig Hamsun-senterets interessante intervensjon i tankene, se Bodil Børset, Alvhild Dvergsdal og Andreas Lødemæl, «Hvor dypt bukket Hamsun?», Klassekampen, 16. desember 2014. Denne har jeg besvart på temmelig detaljert vis, se «Hamsun, den kjedelige versjonen», Klassekampen, 3. januar 2015. Se også troikaens svar «Hamsun-apologeter?», Klassekampen, 10. januar 2015. Hvis Ringvej mener at det gjenstår ting jeg burde svare på, hører jeg gjerne om det.

[8] Kristin Asdal, Torkel Brekke, Mari Hvattum, Helge Jordheim, Tore Rem, Erling Sandmo og Espen Ytreberg, Hva skal vi med humaniora? (Stiftelsen Fritt Ord, Oslo 2014), s. 138.

[9] Forskning på YouTube viser at Olsson faktisk sier «du». Den utbredte tekstvarianten «ni» bør altså forkastes.

 

Les flere tidsskriftartikler i PORTALEN.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Portalen

PROSA: Romansuksessen om krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosa.

PROSA: Hvordan lykkes med å skrive bok om noe man verken forstår eller tror på.

FOLKEMUSIKK: Hvordan bevare runddansmusikken som egen sjanger.

NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Hos Moderata Fontes er det kvinnene som definerer verden.

Markens grøde ein spesiell posisjon hos norske boklesarar.