Den italienske sjangeren giallo er høyt elsket blant både kresne cineaster og kultfilmfans, og selv om dens etterlevninger kan spores i mye kontemporær skrekk, hører det til sjeldenhetene at noen hyller, eller snarere diskuterer sjangeren slik Cattet og Forzani gjør i The Strange Color of Your Body's Tears – en blodfull nytelse, som fortjener de beste visningsforholdene man kan forestille seg.
Opptaket og vedkommendes fantasi flettes inn i hverandre via en slags filmisk runk.
---
Montages
Film er vår tids viktigste kulturuttrykk, men fremdeles blir ofte omtalen av film forenklet og marginalisert i norske medier. Montages er en arena for lidenskapelige og kunnskapsrike samtaler om film, fritt for tabloide forstyrrelser eller politiske hensyn. Montages er Norges fremste filmtidsskrift.
Artikkelen er hentet fra montages.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.
---
Etter festivalvisninger i Locarno, Toronto og London høsten 2013, har filmen så godt som forsvunnet fra jordens overflate. Foruten Belgia, Frankrike, Luxenburg og Tyskland, har ikke The Strange Color of Your Body's Tears fått ordinær kinodistribusjon noe sted, og det er neppe mange som har registrert den utmerkede amerikanske Blu-ray-utgivelsen (fra Strand Releasing).
At filmen har blitt en obskuritet, er helt naturlig. Cattet og Forzani henvender seg til et nisjepublikum, og den trassig usammenhengende fortellingen vil trolig fremmedgjøre mange. Samtidig vil dem som aktivt oppsøker ytterkantene av filmmediet – som gjester festivaler og cinematek for å bli overrasket og utfordret – være sikret en uforglemmelig opplevelse. Filmskapernes ekstraordinære bruk av bilder og lyd pakker seg rundt tilskueren, og selv om en trygt kan kritisere prosjektet for å være selvopptatt og enerverende, er det lite trolig at noen vil trekke på skuldrene i likegyldighet.
Tidligere i vår fikk nysgjerrige cinematekgjengere slukket tørsten med Jean-Luc Godards fabulerende 3D-essay Adieu au langage (2014), men vanligvis er det en sjeldenhet å kunne se ny eksperimentell film på stort lerret i Norge. Det vil være utenkelig å sette opp The Strange Color of Your Body's Tears på ordinær kino, men alternative visningsarenaer som cinemateker, festivaler og filmklubber bør snarest bite seg merke i tittelen. Cattet og Forzanis prosjekt er for smalt til å kunne påkalle seg bred oppmerksomhet, men for fans av annerledes horror er dette en begivenhet.
Nedenfor kan du lese Montages omtale av filmen.
Cinema plethora
Hélène Cattet og Bruno Forzani gjorde seg bemerket blant horrorfansen med debuten Amer (2009), en hyllest til italienske gialli, forbundet med navn somDario Argento, Mario Bava og Sergio Martino. Med The Strange Color of Your Body's Tears beveger de seg videre i samme spor, med økt intensitet.
Denne gangen virker interessen for det motiviske ved sjangeren nesten manisk; filmen er innestengt blant speil, glassmalerier og mønstrede tapeter i jugendstil; et estetisert skrekkabinett, så kryptisk for uinnvidde at det nærmest er påkrevd at tilskueren kan sin giallo-liturgi.
Businessmannen Dan Kristensen (danske Klaus Tange) kommer hjem fra en lengre reise, og oppdager at kona er forsvunnet. En politibetjent undersøker leiligheten, og mye tyder på at det ligger en kriminell handling bak – kanskje til og med et drap. Utover dette, er det umulig å si noe om handlingen i The Strange Color of Your Body's Tears. Som i Argentos mest stiliserte, psykedeliske filmer (Suspiria, Inferno), flyter fortellingen ut i en audiovisuell malstrøm.
Amer var til dels ren pastisj; glitrende utført, men også litt kraftløs. The Strange Color of Your Body's Tears dekonstruerer giallo-ikonografien, og utforsker dens potensial på en helt annen måte. Det er som om Cattet og Forzani har tatt på seg plasthansker og munnbind, og dratt med sjangeren inn i et laboratorium for å ta blod- og vevsprøver; skjære av og sy sammen kroppsdeler på nye, makabre måter.
Denne filmen fortjener de beste visningsforholdene man kan forestille seg.
I en spesielt minneverdig – og uforklarlig – sekvens, møter vi etterforskeren i et mørkerom mens han spoler seg frem og tilbake for å finne det perfekte øyeblikket i en video med Kristensens forsvunne hustru. Det faktiske opptaket og vedkommendes fantasi flettes inn i hverandre via en slags filmisk runk, som “spruter” idet bildet får inverterte farger og går i oppløsning – som om det er i en tilstand av plethora. Dette er cinefil pornografi; så overregissert og kåt på seg selv er filmen, at det mest desperate studentarbeid virker impotent i sammenligning.
Fra tid til annen anvender Cattet og Forzani split screens – løftet fra Brian De Palmas verktøykasse – for å montere elementer ved siden av hverandre, slik at de danner oversiktelige diptyker og triptyker. Denne organiseringen av "materialet" står i kontrast til de kaleidoskopiske effektene fra tittelsekvensen, som på sin side setter tonen for filmens elliptiske fortellerstil. Dialektikken mellom det hypnotiserende kaotiske og det nitid strukturerte – til og med kontrollerte – er betegnende for hvordan man som tilskuer opplever The Strange Color of Your Body's Tears. Filmen er en fryktinngytende tivoliattraksjon, stramt tilskrudd av fagfolk for å ikke spore av underveis.
Er man kjent med gialloens "motivorama" – oppsperrede øyne, svart hår, pulserende vener, hansker, glasskår, speilblanke knivblader, teaterblod, progrock – vil man kunne møte Cattet og Forzanis prosjekt som en velkuratert utstilling om den kultforklarte sjangerens billedverden, og samtidig ta fiksjonsuniverset inn over seg; føle på teksturene og la seg villede i det filmatiske hurlumheihuset. (Det er ikke vanskelig å se for seg The Strange Color of Your Body's Tears som en installasjon – man formelig vandrer rundt i filmen.)
Filmens betoning av kropp og kjønn er forankret i en banal tematikk, som i motsetning til den kryptiske fortellingen er umulig å misforstå. Typisk for nesten all klassisk horror, er koblingen mellom kvinnelig seksualitet og død – det forlokkende, men samtidig frastøtende ved the monstrous feminine, sett fra et forkvaklet mannlig blikk – som igangsetter filmens grusomheter. Tenk, morderens stikksår ligner gapende vaginaer!
Cattet og Forzani beskjeftiger seg med "urscener" om opphisselse og påfølgende skamfølelse, men der flere av de autentiske giallofilmene "nyter" å drepe sine skrekkslagne kvinner, preges The Strange Color of Your Body's Tears av en kledelig postmoderne distanse, og sørger for å gjøre oss bevisste på vår egen posisjon som passive kikkere: Vi er alle voyeurer i det ansvarsløse mørket osv. Disse manøvrene må imidlertid ikke forveksles med kompleksitet eller dybde; de gjør lite annet enn å understreke regissørenes forståelse for sjangerens (ofte tvilsomme) tradisjoner.
Filmen preges av en kledelig postmoderne distanse.
Heldigvis anvender Cattet og Forzani spisskompetansen til å blåse liv i filmen sin. Selv på sitt mest innforståtte og nerdeinterne er The Strange Color of Your Body’s Tears leken og uforutsigbar, og i enkelte øyeblikk pusles de audiovisuelle brikkene sammen på en nesten ubeskrivelig original måte.
***
Tittel: The Strange Color of Your Body's Tears (2013).
Regissør: Hélène Cattet og Bruno Forzani.
Internasjonal festivalpremiere: Locarno Film Festival, 2013.
Distribusjonsstatus: Står uten norsk kino-, video- eller cinematekdistribusjon.
Artikkelen er hentet fra montages.no, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.