Annonse
11:05 - 27. april 2012

Retroklassisk sødme

Kimmeridge ble unn­fan­get blant vin­ran­ker i Pro­ven­ce et­ter en me­get guns­tig som­mer. Det­te kan for­kla­re det ster­ke streif av syd­li­ge strøk, av bou­le­var­der med my­tis­ke ba­rer og sagn­om­sus­te re­stau­ran­ter, som pre­ger hans skri­ve­ri­er.

Illustrasjon: Marvin Halleraker / www.marvin.no
Annonse

 

Det er unektelig et visst sus over den franske aperitifdrikken Suze, som ble introdusert i 1889. Den er basert på ekstrakt fra søterot og urter, og har en bittersøtlig, frisk smak, med appelsinskallfarge og sammensatt, blomstrende duft. Den føyer seg inn i rekken av aromatiske apéritifer, men klarer på et vis å holde stand mot banalisering: Suze er en retroklassiker. Gammeldags, men med potensial for ny popularitet. Ytterst på skalaen av fargerike, for meg komplett udrikkelige eliksirer, finner vi for eksempel den lett komiske bananalikøren, noen høyst overmettede italienske mandellikører, artifisielle blå Bols og et utall lokale turistfeller med piratlignende navn. Alt sammen drikkevarer som på det beste i teskjestore kvanta smaker eksotisk og interessant på stedet, men som allerede på flyet hjem begynner å anta eim av noe ubestemmelig fælt noe. Det samme kan ikke sies om mer etablerte apéritifer som nettopp Suze, eller Martini, Pernod, eller for den saks skyld likørene Grand Marnier og Cointreau.

Noe slikt kan heller ikke sies om Crêpe Suzette. 

Annonse