Annonse

Annonse

15:15 - 14. januar 2010

Stivsinn og rettferd

Avskjedssaken mot Den brysomme professor viser mange ting, blant annet at luften i en rettssal er bedre enn luften i korridorene.

I retten: Arnved Nedkvitne i vitneboksen. Til venstre dommer Ina Strømstad. Til høyre universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe.

Kåper og frakker henges på knaggene, her skal vi være lenge. Et nikk til høyre, et nikk til venstre, til kolleger, venner og andre fremmøtte fra den interesserte allmennhet, og disse kan være hvem som helst som er i et ansettelsesforhold. Døren slås opp, en sort kappe kommer til syne og vi reiser oss og står mens de toger inn.

«Vær så god, sitt».

Jo takk, og vi lener vi oss til og med godt tilbake, for nå gleder vi oss til en forestilling hvor det er tid til fordypelse, hvor man blir tatt med på en tur ut langs en tanke, og så på en tur langs den motsatte tanke. Og vi skal ikke bare få små gløtt, men vi skal få dvele ved detaljer og grave oss godt ned i empiri som aldri før har vært fremlagt. Og dette på blanke formiddagen! I arbeidstiden! Alt er som på doktordisputas, men vi er altså i retten.

Navn: Arnved Nedkvitne.

Stilling: Arbeidsløs.

Spådom. Arnved Nedkvitnes sak mot Universitetet, eller formelt mot Staten, representert ved Regjeringsadvokaten, skal vare i seks dager til ende. Vi kan godt gjøre unna pliktløpet med det samme. Hvordan står saken etter halvgått løp? Vi tror ikke Nedkvitne får sin stilling tilbake. Vi tror vedtaket om avskjed blir stående, ikke fordi e-poster med nedsettende og krenkende innhold om enkeltpersoner er distribuert til 115 ansatte – for her er rom for fortolkninger og omstendighetene hvor ordene falt kan forklare mye.

Men professoren har så til de grader brutt en enkel bestemmelse i tjenestemannsloven: Han har femten ganger unnlatt å stille opp til møter med sine ledere, til tross for at han behørig, og i stadig tydeligere ordelag, ble advart om at uteblivelsen vil bli ansett som ordrenekt.

Men rettssaken er like spennende også om vi mer enn aner utfallet.

Under ed. Her skal altså ingen doktor kreeres, her er det en avskjediget professor som går rettens vei for å komme tilbake i stillingen, og han gjør dette vel vitende om at han risikerer å bli kledd naken. Når personalsaken er blitt rettssak er det nemlig ikke lenger bare hans versjon vi får høre. Da snakker endelig også ledelsen.

Navn: Trine Syvertsen.

Stilling: Dekan ved Humanistisk Fakultet, Universitetet i Oslo.

Avlegger man egentlig ed i norske rettssaler? På bibelen? På grunnloven? På kalveskinn?

Dommeren Ina Strømstad: «Forsikrer du at du vil fortelle den hele og fulle sannhet uten å legge skjul på noe?»

Dekan Trine Syvertsen: «Det forsikrer jeg på ære og samvittighet.»

Dette kalles ikke ed, men en forsikring, i alle fall i denne type saker. 28 vitner skal avlegge denne forsikringen. Dessuten blafrer retten frem og tilbake i dokumentsamlingen, denne Nedkvitnes Min kamp, i tre bind på til sammen 700 sider, i hovedsak e-postutskrifter.

Et sukk. I gjennomgangen av all denne virkeligheten gikk det tre ganger et gisp gjennom tilhørerbenken. Forsamlingen har nemlig ingen problemer med innlevelsen, for det er som Karl Ove Knausgård i intervjuer har sitert Jon Fosse: «Jo lenger inn i deg selv du går, jo nærmere kommer du andre.» Det gikk i alle fall tre gisp gjennom meg. For alle ansatte finnes en personalmappe. En ordensstraff vil være synlig i denne mappen i fem år, for så å slettes. Og det er elleve år siden Nedkvitne ble ilagt ordensstraff for brudd på de etiske retningslinjer i forholdet mellom veileder og student, men likevel ble denne unevneligheten brakt på bane nå, som en del av sakens bakteppe som kan få betydning, forklarte Staten, det vil si Regjeringsadvokaten ved advokat Elisabeth Stenwig og hun støttet seg i dette på Høyesterett. Dette var det ene gispet gjennom forsamlingen. Eller, det var vel heller et sukk.

For øvrig er bakteppet at arbeidsgiver, ved vekslende rektorer og dekaner, flere ganger før man gikk så langt som til avskjedssak har brukt de mildere former for reaksjon som finnes i virkemiddelkatalogen. Allerede i 1996 fik han såkalt «tjenstlig tilrettevisning» for å ha kommet med «nedsettende og tendensiøse karakteristikker».

Klikker. Fra sakens bakteppe har også Nedkvitne og hans advokat Preben Mo Fredriksen hentet frem et trumfkort, nemlig en arbeidsmiljøundersøkelse fra 1993 som viser at Arnved Nedkvitne, som ble ansatt året etter, ikke kan være årsak til at tonen kolleger imellom har vært røff og tidvis giftig, den gamle undersøkelsen peker på problemet med en indre sirkel og en ytre, det er dette som Nedkvitne kaller klikkdannelsen og som han mener at instituttlederen gjennom åtte år fra 2001, Jorunn Bjørgum, ikke har motvirket, men spilt på for å tilgodese visse fagfelt og visse fagfolk, og for å ytterligere å støte ut andre.

Men hvordan formulerer Nedkvitne sin bekymring over dette? Vi fikk opplest en e-post hvor Nedkvitne beskriver et nettverk basert på felles klassetilhørighet. Det lyder nesten alderdommelig i dag å snakke om klasse, men det behøver ikke være mindre riktig av den grunn. Professor Even Lange er ministersønn. Professor Jan Eivind Myhre og Knut Kjeldstadli er professorsønner, Gro Hagemann og Helge Pharo har overklassebakgrunn fra Oslo vest. Og instituttleder Jorunn Bjørgum er Carl I. Hagens søster. Alle er de vokst opp i en cirkumferens på 20 kilometer fra Blindern, sier Nedkvitne megetsigende, han lar dette med de 20 kilometerne henge et øyeblikk, nok til at vi rekker å tenke to ting: Er to mils omkrets egentlig så lite? Og er ikke menneskene han nevner høyst ulike i både sinn og skinn?

– Det er en klassementalitet her som må drøftes åpent, fortsetter Nedkvitne. – Dette er en klasse som ser det som en selvfølge at de skal ha makt, en klasse som helt naturlig danner nettverk for å skaffe seg makt og som anser det som utidig at deres pengeforhold skal kontrolleres, påstår han.

Nettverket han snakker om er Forum for Samtidshistorie, (FoSam), en forskergruppe som to ganger har nådd til «finalen» i konkurransen om å bli Senter for fremragende forskning og som Universitetet sentralt har bevilget ekstra midler til, i tråd med strategien om å ytterligere styrke miljøer som allerede er sterke, noe som i historiefaget har gått på bekostning av Nedkvitnes middelalder samt antikkens historie og utenomeuropeisk historie. Forum for Samtidshistorie, dette vestkantreiret, har hatt lett spill ettersom instituttleder Jorunn Bjørgum er av samme slaget, ikke bare er hun søster til Hagen, men direktørdatter, faren var jo sjef for Nesodden Trafikkselskap. I en senere e-post som også er sendt til «alle», og som utgjør en del av avskjedsgrunnlaget, hevder han at instituttleder Bjørgum mangler faglig og pedagogisk kreativitet.

Fortellingen. Etter halvannen times forelesning blir Nedkvitne avbrutt av dommeren som minner om at det også må bli tid til spørsmål.

– Jeg har forberedt tre timer, og da er det en halv time igjen til spørsmål. Jeg har full kontroll, svarer Nedkvitne. Og dermed har han også vist svakheten ved sin fremstilling, den står seg og er meningsfull når den fortelles, men mindre når det stilles spørsmål ved de enkelte hendelser. Passende nok i en rettssal full av filologer og historikere ble fortellingen et gjennomgangstema, og da egentlig fortellingens farer. Det gjaldt også i dekan Trine Syvertsens forklaring.

– De ansatte var redde for å bli trukket inn i denne konspirasjonsfortellingen, forklarer Trine Syvertsen. Og siden e-postene gikk til alle, var en e-post fra Nedkvitne om disse tingene det første de nyansatte fikk da de kom til instituttet, dekan Trine Syvertsen forklarer at det var flere grunner til at hun anså at hun måtte gripe inn: Instituttleder Bjørgum, «en robust dame», var i ferd med å bli «handlingslammet» når det gjaldt akkurat denne saken. Ansatte hadde i medarbeidersamtaler gitt uttrykk for at et var umulig å forsvare seg, å ta til motmæle, for da ville de straks bli del av fortellingen.

Et gisp til. Som ledd i innsamlingen av sakens akter har Nedkvitnes kollega Professor Åsmund Egge til slutt blitt nødt til å hente frem et worddokument som var hans egne skriftlige forberedelser til det som var et muntlig innlegg han skulle holde på et lærermøte for tre år siden. Samtalen i pausene mellom oss på tilhørerbenken kom til å handle om hva vi egentlig selv kan ha sagt om folk på møter, og om hvilke formuleringer vi selv kan ha liggende i de innerste kroker på våre pc-er, for vi hadde nettopp hørt hvordan hvert adjektiv i Egges kladd ble veiet av retten. «Sjofelt», «nederdrektig», «løgn» var ord Egge på lærermøtet brukte om Nedkvitnes karakteristikker av kolleger. Og disse ordene ble viktige, for Nedkvitne kaller dette mobbing, noe ledelsen ved instituttet og ved fakultetet ikke har vært enige i. Dermed, resonnerer Nedkvitne, kan ledelsen ikke heller reagere mot hans ordbruk. Ved å godta ordbruken mot ham så er listen lagt for hva som er akseptabel språkbruk kolleger imellom, og han fortsatte derfor å skrive e-post til alle.

Utluftning. Alt dette høres ut som en forferdelig seanse å være tilskuer til, men er det ikke. Papirene er ordnet på en måte som de aldri før har vært. Alle som har opptrådt har vært på hugget og fremstår som de beste varianter av seg selv. Luften er bedre enn i korridorene. Og vi hører det samme sagt av partene under småpraten i pausene. Og hva er det vi hører?

– Når jeg kommer tilbake i jobben min skal jeg stille til den type møter også. Det innser jeg at jeg må, sa Nedkvitne.



Annonse