Annonse

Annonse

15:03 - 04. april 2008

Hvem beskytter lovene?

Forrige fredag ettermiddag havnet jeg nesten i et pistoldrama midt i Oslos rushtrafikk. Jeg satt ti meter unna. I taxien som måtte bråstoppe i rundkjøringen på Økern. Et par biler trengte seg inn foran oss og kjørte inn i en yrkesbil fra Viken Energinett. Lett sammenklemt og ubevegelig mellom de andre. Kvinnen fra den ene bilen løper så frem til vraket i midten – irritert trodde vi først – og river sjåførdøren opp. Med hevet pistol. Sjåføren dras ned på den sølete asfalten mens vi hører den unge kvinnen skrike at mannen skal holde seg nede. Pistolen hennes er kraftig, unaturlig lang, kanskje med lyddemper. Hun ser selv pyntet ut, klassisk svart frisyre, kamelfarget kåpe. Drar frem håndjern, og ufarliggjør mannen i oransje elektrikeroverroll.

Samtidig på andre siden av den sammenklemte bilen står hva man skulle tro var en slipskledd ung forretningsmann med begge hender på pistolen. Hans armstive grep er nærmest rettet mot oss der vi glaner med store øyne på hendelsen foran taxien. Han er nervøs, tør ikke nærme seg den andre «forbryteren» på bilens bakside, men står skuddklar helt til en tredje bil med enda en kvinne kommer til unnsetning med håndjern.

Det ble ikke løsnet skudd, men alvoret tilsa at de forventet skuddveksling. Dramaet var fort over, pistolene ble gjemt bort, mobiltelefoner trukket frem, en kranbil dukket opp, og rushtrafikken sneglet snart videre.

Skulle nærmest tro et par arabiske terrorister ble arrestert av norsk etterretning – men nei, de to arresterte så ut som vanlige norske elektrikere. Men hva hadde de gjort?

Og hvem var de pent antrukne bevæpnede? Sannsynligvis utøvere av norsk lov. Sivilkledd politi. Om enn i en noe dramatisk situasjon der sivile liv – i rushtrafikk og gangsti – ble satt i fare. Det er brutalt å få en pistol rettet mot seg. Ja, hvem var egentlig overgripere?Lover skal håndheves, og iblant er håndvåpen nødvendig. Men iblant virker lovutøverne vel brutale. Skal ikke lover beskytte? Bruk av våpen kan føre til det terminale. Selve slutten for enkelte. Derfor bærer ikke norsk politi normalt våpen. Derfor har ikke vanlige nordmenn våpen hjemme – bortsett fra Heimevernets 80 000 automatgevær som utrolig nok fremdeles ligger rundt i norske hjem.

Noen ganger lurer man på hva lovutøverne tenker. Våpenbruk har ikke mye med det sivile liv å gjøre, det siviliserte betyr da heller å tenke, en sivilisasjon skulle ikke trenge våpen. Ei heller sivilt politi. Lovens håndhever kan fort oppfattes som selve overgriperen.

Dette bringer meg til et par paralleller. Dog på et mer uskyldig plan – det økonomiske:Forrige torsdag tok Økokrim ut tiltale mot Jon Johansen for å ha laget og spredd et dataprogram som knekker en digital beskyttelseskode på DVD-plater – de nye film-CD’ene. 18-åringen risikerer opptil to års fengsel for å ha overgrepet seg mot den amerikanske film- og underholdningsindustrien, Movie Pictures Association. Men Johansen, som av mange regnes som datahelten DVD-Jon, utviste ikke mer sivil ulydighet mot «økonomiske interesser» enn å muliggjøre avspilling av DVD-film på operativsystemet Linux. Hans prinsipp er at brukeren som kjøper en DVD selv skal kunne bestemme avspillingsmedium. Slik vi også kopierer musikk fra CD til kassett. Han knekte derfor det tekniske hinderet. Norske lover stemmer ikke her med Johansens og andres rettferdighetssans. Lovutøver kan igjen oppfattes som overgriper.

Overfor slike DVD-knusere har interessant nok amerikanske dommere selv uttalt at filmindustriens «rett til å beskytte sine økonomisk verdifulle forretningshemmeligheter ikke er en interesse som er «mer fundamental» enn grunnlovens første paragraf om retten til fri ytring». Dette til tross for at programmet som opprinnelig ble laget for Linuxbrukerne, også kan benyttes til piratkopiering av DVD-plater.

I Norge reagerer foreningen Elektronisk Forpost Norge spesielt på at DVD-Jon betraktes som lovbryter. «Koding er ikke kriminelt» er slagordet, lovgiverne skal ikke kriminalisere hva mange oppfatter som normale forbrukerrettigheter. Når næringslivet legger inn tekniske sperrer for å sikre salg av flere produkter enn nødvendig for brukeren, er det nødvendig at de motgås av hackere – vår tids ulydige overfor denne storindustrien full av advokater og overtalte lovgivere eller politikere. Jeg nevner her også verdens største plateselskap Universal Music Group som rett før jul innførte tekniske sperrer på deres musikk-CD’er – de kan derfor ikke lenger avspilles på DVD-spillere og PC.Et annet eksempel der rettsfølelsen krenkes og der teknologien har løpt fra gammel økonomisk lovgivning og avtaleverk – er den såkalte filmsatsparagrafen.

I VG og Aftenposten sitter noen hundre typografer med enerett til å sette avissider i moderne dataprogram. Programmer også vanlige journalister kunne ha brukt. Men nei, journalistene må fremdeles levere teksten videre til typografene – etter gamle avtaler fra 60-tallet. Journalistene har aller nødigst fått dispensasjon fra filmsatsparagrafen i Grafisk forbund til å bruke PC fremfor manuell skrivemaskin. Ikke rart vi andre opplever overgrep på den allmenne rettferdighetsfølelsen, når noen kan hevde slike økonomiske krav.

Lover og avtaler representerer ikke nødvendigvis rettferdighet eller sunn fornuft. Se bare på hvem som lager dem. I Italias parlament er ni hundre av deres tusen nåværende parlamentarikere tidligere mistenkt eller dømt, stort sett for korrupsjon og økonomisk svindel.

Til forskjell fra visse land der politikerne foraktes, er vi i Norge svært lovlydige. Denne serviliteten oppmuntrer ikke til sivilt opprør mot nye innsnikende lover. Det er i det minste ikke vanskelig å se at politikere ofte spiller på lag med den sterkeste makt eller økonomi, og ikke nødvendigvis med hva folk oppfatter som rettferdig. Det ser man når lovgiverne i sin iver virker som overgripere.

Både med eller uten pistol.

Annonse