Annonse

Annonse

14:45 - 04. april 2008

Det prosaiske med Prozac

Hun ble reddet. Hun lå der helt utslått, overgitt sin egen smerte over livet og ønsket bare å avslutte alt sammen. Etter ti år med alvorlige depresjoner var det ingenting igjen av henne. Men akkurat da, en gang på begynnelsen av 1990-tallet, og akkurat der, i USA, kom et nytt preparat på markedet. Prozac.

Denne lille pillen reddet livet hennes skriver Elisabeth Wurtzel i sin selvbiografi om årene med depresjon, Prozac Nation. Pillen gjorde det mulig for henne å komme ut av helvete og hjalp henne over i et mer normalt liv, der andre og mer grunnleggende hjelpemidler som terapi kunne gi sitt bidrag.

Imidlertid plages Wurtzel av at prozac (det vi på godt norsk kaller «lykkepiller») og beslektede antidepressiver svelges daglig av et stadig større antall mennesker. Når antallet som hadde vært innom denne typer piller i USA på midten av 1990-tallet passert seks millioner mennesker svartnet det for Wurtzel. «At jeg nå skulle forbinde seks millioner med prozac var en ganske grusom tanke. Som jøde gir det en bestemt type assosiasjon, nemlig slutten. Den endelig.»

Elisabeth Wurtzels historiske referanse kan virke som et morbid mal apropos, men kan også leses som en interessant kommentar om hva som er en av vår tids mest problematiske og minst avklarte tendenser: Depresjonene. Den haug av statistikk som finnes om emnet forteller at det ikke bare er slik at depresjonene ikke så lett lot seg avleses tidligere. De øker reelt sett i antall. Ikke bare i Norge, men i hele det målbare OECD-området. I fedrelandet anslåes det at om lag 200 000 mennesker tidvis er rammet av depresjoner.

Depresjonene koster på alle plan, for dem som blir rammet og deres nærmeste, for samfunnet som både må betale for medisineringen og delvis for terapien, og som også mister produktiv arbeidskraft.

Elisabeth Wurtzels diagnose av de vestlige samfunn og dagens kulturelle klima fremtrer ikke som gjennomarbeidet, men ett eller annet sted mellom hennes lesning av Sylvia Plaths, Kurt Cobains og egne depresjoner springer det frem et nyansert bilde. Hennes orgier i anekdotisk kunnskap, hennes avantgarde fortolkningsevner, og dype selvinnsikt er et bedre utgangspunkt enn svært mye annet for å forstå noen fliker av de samfunnsendringene som foregår.

Etter lesningen av Prozac Nation er det vanskelig å slutte opp om Sigrid Undsets legendariske utsagn: «Men i menneskenes hjerter er intet forandret» (fritt sitert etter hukommelsen). Tvert i mot, i menneskenes indre er svært mye forandret. Elisabeth Wurtzel er overbevist om at det skyldes trekk ved selve samfunnsutviklingen, det er disse ytre forhold som kan forklare veksten i antallet mennesker som sliter med depresjoner.

Hun benytter begrepet «discontinuity» flittig, og ser på seg selv som et resultat av ikke minst skilte foreldre. Hennes angrep på skilsmissene kan sikkert være sår å svelge for armadaen av skilte og velmenende 68-ere, og Wurtzel gir dem rett i at kjernefamilien også fungerer utmerket som torturinstrument og at det sikkert finnes de som absolutt har tjent på at foreldrene har skilt seg. Men poengterer hun, når alt flyter, skjer det noe med den mentale helsen. Når familiene går i stykker og barn rives mellom de som har gitt dem livet, skjer det noe med individets oppfatning av varighet og sammenheng.

Wurtzels kritikk av det amerikanske samfunnet begrenser seg imidlertid ikke til sammenbruddet i familien, hun ser «discontinuity» overalt. På arbeidsplassen, i det sosiale livet. Det gir etter hennes syn også en forklaring på det økende fokuset på konsum som et gode i seg selv, på den alle steds nærværende jakten på mening gjennom varer. I et samfunn der ungjenter vokser opp med drømmen om plastisk kirurgi og materiell overflod, der kroppen blir en arena for politikk, så vel utprøvingen av det siste innen psykofarma som i silikonprodukter, blir sinnet et veikryss der kollisjonene aldri tar slutt. I denne streben etter en formell tidsmessig moteaktig perfeksjon, faller det indre fra hverandre.

Den amerikanske sosiologen Richard Sennet sa i et intervju i herværende avis at jakten nettopp på sammenheng og varighet, som jo vanligvis oppfattes å være et konservativt politisk prosjekt, må inntas av de liberale og venstresiden. Hans casestudies fra det amerikanske arbeidslivet viser at de stadige jobbskiftene, den økede fleksibiliteten i forhold til arbeidstid, og det permanente presset for ikke falle nedover i hierarkiene, gjør at også moralnormene settes under press. Når sjefene også skifter jobb i høyt tempo forsvinner hukommelsen som kontrollredskap på arbeidsplassene. Derfor blir man bedre belønnet for å smigre sjefen og ivareta kortsiktige behov enn hvis man er opptatt av langsiktige utfordringer.

Redelighet og ærlighet skyfles bort til fordel for smigerkultur og ryggslikking, kanskje ikke over alt på alle arbeidsplasser, men det er et fremskridende problem. Interessant nok er det svært få som stempler den gamle sosialisten Sennet som dommedagsprofet. I det hyperkapitalistiske USA er hans bok The Corrosion of Character- the personal consequenses of work in the new capitalism omgitt av oppmerksomhet fra stort sett alle som er interessert i det moderne samfunnet, og ros har vanket også fra høyresidens organer.

Sennets betraktninger er relevante for også Norge. 90 prosent av de som er uføretrygdet sier at de føler seg friske. De blir altså syke av å jobbe, og for å stå i jobben må de svært ofte knaske piller. Stadig flere mennesker uføretrygdes på bakgrunn av at de har psykiske lidelser – uansett hvordan de er frembrakt, og innslaget av unge mennesker, som så vidt har vært innom arbeidslivet, er markant. Vi står som samfunn overfor et svært og voksende problem, og symptomatisk nok er området så komplekst og vanskelig at ingen politikere makter å ta det inn over seg på en konstruktiv måte.

Her til lands bruker det offentlige over en halv milliard kroner hvert år på å subsidiere antidepressiver. På ti år er forbruket av medisiner mot depresjoner blitt fordoblet, det både fordi flere er deprimerte, og fordi det finnes nye medikamenter, slik som «lykkepillen.»

Vi kan selvsagt godta at utgiftene til antidepressiver bare øker, og la folket gå i fred på sine ulike Prozac-varianter. Skulle vi gjøre noe annet noe, måtte vi gå kritisk gjennom hele det moderne samfunnets krav til tempo og avkastning. Det vil garantert ikke skje. Vi har jo en regjering som snakker i termer som effektivitet og lønnsomhet hver gang den snakker, som helst vil delprivatisere Statoil slik at vi kan bli enda litt rikere, og som ikke har noen andre konsepter for samfunnsutviklingen enn økonomisk vekst.

Men av og til er det noen også på toppene som faller om. På nettet finnes en side som heter Famous (Living) People Who Have Experienced Depression or Manic Depression (www.frii.com/~parrot/living.html). Høyt oppe på denne lista finnes det en nordmann, Kjell Magne Bondevik. Han er kanskje ikke så veldig berømt, men at han var statsminister når han ble rammet av depresjonen har gjort inntrykk. Derfor står han og skinner sammen med Kurt Vonnegut, Lou Reed, Dolly Parton med flere. Det er akkurat som om vårt eget lille land er representert. Vi er ikke så ille, vi er deprimerte vi også.

Bombe:

Vi kan selvsagt godta at utgiftene til antidepressiver bare øker, og la folket gå i fred på sine ulike Prozac-varianter. Skulle vi gjøre noe annet noe, måtte vi gå kritisk gjennom hele det moderne samfunnets krav til tempo og avkastning

Annonse