Annonse

Annonse

04:00 - 21. juli 2006

Usynlige utlendinger?

Når sekstiåtterne går av med pensjon må mer enn to tusen akademiske stillinger fylles. Utlendinger tar hver femte ferske doktorgrad i Norge. Vil de være med og redde norsk forskning – og får de lov?

Lite attraktivt: Uten utlendinger ser det mørkt ut for norsk forskning, skriver Nina Dessau. Likevel opplever mange utenlandske forskere hindringer i byråkratiet og i møtet med sosiale og kulturelle forskjeller. Foto: Hanne Hvattum

40 prosent av akademikerne i Norge er modne for utskiftning, melder Morgenbladet 14. juli, med bakgrunn i tall fra Database for statistikk om høyere utdannelse (DBH) og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Konkurransen om de yngre akademikerne kan bli stor, både i og utenfor universitetene. Men det er åpenbart ingen som tror at konkurransen om de mest prestisjefylte stillingene vil avta.

Historiker Nils Rune Langeland sier til Morgenbladet at sekstiåtternes barn kommer til å ta over etter sekstiåtterne. Man må ha vært inkludert i eller i nærheten av sekstiåtternes regime for å slippe inn, premissene for ansettelser bestemmes i uformelle fora og er et resultat av politiske prosesser i miljøene. Langeland er nok ikke alene om de synspunktene. Men de største forskningsmiljøene støttes i dag av et massivt innslag av folk som intet har å gjøre med de norske sekstiåtterne: utlendingene i Norge.

Antall forskere med utenlandsk bakgrunn er mer enn fordoblet i løpet av 1990-årene. Den siste tall-oversikten er fra 2001, og da utgjorde utlendingene over 12 prosent av forskerpopulasjonen i akademia. I alt var nærmere hundre nasjoner representert. Flertallet kom fra Norden og OECD-landene for øvrig. Andelen av forskerrekrutter fra økonomisk svakere utviklede regioner var også betydelig – to av fem utenlandske forskerrekrutter kom fra slike verdensområder.

HER !

Annonse