04:00 - 11. august 2006

Fidel: en røverhistorie

Fidel Castro er åtti. Vi kan unne ham et «feliz cumpleaños» ved sykeleiet, men vi skal kanskje trekke grensen ved «Gid han lenge, lenge, lenge leve må»?

Glamorøs guerillero: Fidel Castro fikk hjelp til å finpusse imaget av Herbert L. Matthews, legendarisk krigskorrespondent i The New York Times, i februar 1957. Da hadde bevegelsen vunnet et par ubetydelige slag, og Matthews tegnet noe av et helteportrett av Castro. Fidel har ikke skiftet klesstil siden, unntatt når han treffer Paven. Her er Castro i 1971 i Chile. Foto: AFP Photo/Scanpix

I sommer begynte jeg å se for meg Hollywood-produksjonen Fidel med Liam Neeson i tittelrollen, under salgsdevisen «Big man. Big dream. Big mess». Århundrets røverhistorie. Kameraene er klare til å rulle. Det eneste vi venter på er manusforfatteren, som strever med slutten.

Her er en vits de forteller i det kubanske eksilmiljøet i Miami. Aktørene skifter, så jeg har oppdatert den en smule:

Det virkelige underet er at Fidel ble førti.

George W. Bush blir frosset ned i påvente av en kur for kreft og gjenopplives etter hundre år. Det er blitt år 2106. Han gnir seg i øynene og spør hvor lenge han har sovet. «Hundre år? Å jøye meg – fortell meg hva som har skjedd i verden!» Så svarer legene: «Jo da. Det går bedre enn noen gang. Det er fred i Midtøsten, terrorismen er bekjempet, Texas har annektert Mexico, kreft og aids og forkjølelse er utryddet, og drivhuseffekten var en bløff. Menneskeheten har aldri vært så lykkelig.» Så sier Bush: «Det var mange gode nyheter på en gang. Men si meg –… hvordan har det gått på Cuba?» Og legen svarer: «På Cuba, ja … den virkelig store nyheten er at Fidel Castro snart skal gå av.»

 

Som det heter i quiz-sammenheng: Vi skal frem til en seiglivet diktator. Nå er kanskje ikke åtti år all verden, særlig ikke når man kan dra veksler på en nasjons samlede ressurser og et helsevesen med verdens-renommé. Det virkelige underet er at Fidel ble førti.

Det har hengt i en tynn tråd mange ganger. Under angrepet på militærforlegningen Moncada i Santiago de Cuba 26. juli 1953, som regnes som startskuddet for Castros revolusjon, gikk det så galt det kunne gå. De fleste av de 119 opprørerne ble tatt til fange og halvparten henrettet av Batista-styrkene. Selv unnslapp Fidel. En uke etter ble han funnet av en løytnant ved navn Sarría, som valgte å føre ham tilbake til Santiago i stedet for å skyte ham på stedet, slik ordren visstnok lød.

Like galt gikk det i Castros neste militære aksjon, landstigningen (eller forliset) i Oriente med båten Granma i desember 1956. 60 av de 82 opprørerne ble eliminert etter tre dager. Fidel, broren Raúl, legen Ernesto Guevara og nitten til rømte opp i fjellene. Det var i Sierra Maestra Fidel oppfant seg selv som glamorøs guerillero, der imaget ble finpusset. (Fidel har ikke skiftet klesstil siden, unntatt når han treffer Paven.) Til dette fikk han hjelp av Herbert L. Matthews, legendarisk krigskorrespondent i The New York Times. Matthews kom til Cuba i februar 1957, da bevegelsen hadde vunnet et par ubetydelige slag, og tegnet noe av et helteportrett av Castro. Mens intervjuet pågikk, marsjerte de samme geriljasoldatene fram og tilbake en rekke ganger, slik at Matthews skulle få et overdrevent inntrykk av hvor mange de var.

 

Hvis Castro satte skoene fra seg utenfor hotellrommet, skulle CIA-folk drysse dem med et talium-støv.

Skal vi tro kubanske kilder, har drapsforsøkene på Fidel fortsatt inn i vårt årtusen. Det ble blant annet avdekket mordplaner i forbindelse med det spansk-amerikanske toppmøtet i Panama i november 2000. Men alt var bedre før. På Kennedys tid hadde CIA 400 personer sysselsatt med Operasjon Mongoose, strategien for systemskifte på Cuba, som involverte en rekke fantastiske ideer. Sa noen røverhistorie? CIA prøvde å prakke på Fidel en dykkerdrakt innsmurt med langsomtvirkende gift. De preparerte sigarer med botulinbakterier. De rekrutterte Fidels tyske elskerinne Marita Lorenz og ga henne to giftkapsler som hun gjemte i en boks hudkrem. (Pillene smeltet.) Hvis Castro satte skoene fra seg utenfor hotellrommet, skulle CIA-folk drysse dem med et talium-støv. Det skulle føre til at skjegget falt av, og at Fidel dermed mistet sin karisma og det kubanske folkets respekt.

Av de skrinlagte planene fra Operasjon Mongoose er høydepunktet, etter min mening, at CIA skulle iscenesette Kristi gjenkomst. Først skulle ryktene spres, og deretter skulle USAs ubåter langs Cubas kyst sende opp et apokalyptisk fyrverkeri av lysgranater. Da ville øyas fromme katolikker skjønne at Jesus var nær og at noe øyeblikkelig måtte gjøres med Antikrist, altså Fidel. CIA-byråkraten Walter Elder kalte det «Elimination by illumination».

 

Unektelig er det noe fantastisk ved en mann som får en tilsynelatende seriøs supermakt til å oppføre seg slik i tiår etter tiår.

Fidel Castro Ruz, som er utdannet advokat, var tredje uekte barn (!) av jordeieren Ángel Castro, fra den spanske provinsen Galicia, og tjenestejenta Lina Ruz. Hun var av jødisk avstamning, noe Fidel ble mobbet for i barndommen, særlig etter at de sendte ham på jesuittskole for å få bukt med ulydigheten hans. Moren tuklet også med santería, som er en sammensmelting (såkalt synkretisk) av katolisisme og afrikansk yoruba-religion. Det er en offentlig hemmelighet på Cuba at også den berømte sønnen (og erklærte ateisten) går til orishaene for veiledning og trøst.

Han var en lovende idrettsmann. Det hevdes at Castro i 1949 avslo 5000 dollar kontant og en proffkontrakt som pitcher for New York Giants.

Fidel er en karismatiker og en forfører. Han har alltid hatt en enorm selvsikkerhet og en utrolig evne til å sjarmere, overbevise og rekruttere folk. Che Guevara forteller fra 1955 at det tok Fidel én natt med politisk småprat å overbevise ham – en argentiner – om at det riktige var å ofre livet for Cuba.

Fidel trengte ikke å ha offeret på tomannshånd. Tvert imot. Alle slags historier går om Fidel som folketaler, og de er sanne. Her er en øyenvitneskildring fra New Jersey-poeten LeRoi Jones (nå Amiri Baraka), som besøkte Cuba i 1960 og skildret den unge revolusjonen i essayet «Cuba Libre»:

På ett punkt i talen avbrøt folkemengden ham i rundt tyve minutter. De ropte «Venceremos, venceremos, venceremos, venceremos, venceremos, venceremos, venceremos, venceremos » – alle sammen, 60 eller 70 tusen mennesker, ropte i kor. Fidel tok et skritt tilbake fra talerstolen, flirte, snakket med støtteapparatet. Så lukket han munnen på massene med en håndbevegelse og begynte igjen. Først rolig, med langtrukne, artikulerte stavelser, så strammet han stemmebåndene og kastet seg inn i et musikalsk ommøblering av talen. Han fordømte Eisenhower, Nixon, Sørstatene, Platt-tillegget og Fulgencio Batista i én eneste lang, utrolig setning. Massene avbrøt igjen: «Fidel, Fidel, Fidel, Fidel, Fidel, Fidel, Fidel, Fidel, Fidel, Fidel, Fidel, Fidel.» Han lente seg bort fra talerstolen og smilte til forsvarssjefen. Talen varte i nesten to og en halv time, stadig avbrutt av folkemengden og en gang av en fem minutters regnskur. Da regnet kom, la Almeida en regnfrakk over skuldrene på Fidel, og han tente sigaren sin igjen. Da talen var slutt, gikk publikum helt av skaftet og brølte i nesten tre kvarter.

 

Om de aldri så mye måtte høre hjemme i den samme bakevjens akse, aner vi her en kvalitetsforskjell mellom Fidel Castro og Kim Jong Il. Fidel førte latinamerikansk revolusjonsromantikk inn i rockstjerne- alderen. Han eksporterte den til alle verdenshjørner. Han og hans menn ble fashion-ikoner. Når det ikke var han som havnet på veggen i millioner gutte- og pikeværelser, men smukkasen og martyren Che, må vi anta at Fidel betraktet dette med samme skjeve flir som Pete Townshend sendte Roger Daltrey. Hvem er det som fører skuta, liksom?

El comandante y jefe skranter nå; det har lenge gått historier om fall fra podiet, om taler på under to timer (avbrytelser ikke medregnet), om Parkinsons sykdom. På åremålsdagen ligger han på sykehus etter en operasjon for indre blødninger i mageregionen. Det sies ofte at mannen har jernhelse. Sigaren, som en gang var varemerket hans, sneipet han i august 1986.

 

Fidel Castro eldes med en bisarr form for verdighet. Her er et glimt av Fidel den eldre fra Isadora Tattlin, som var hans vertinne en kveld i Havana for noen år siden. (Sikkerhetsfolkene, forteller hun, var først og fremst bekymret for hva slags dopapir hun hadde tenkt å tilby El lider maximo. Det måtte ikke være kubansk.)

 

Gjestene samles. Vi venter uten at det blir servert noe å drikke. Vi venter nesten en time. «Han liker at alle er på plass før han selv gjør entré,» hvisker en kubaner til meg.

Han ankommer i en storm av svarte Ladaer og én Mercedes. Vi hilser ham på terskelen. Han ber om tillatelse til å bruke speilet i hallen, stiller seg opp og begynner dypt konsentrert å gre håret med en liten svart kam, mens tredve gjester står rundt ham og gløder.

Han ser topptung ut, takket være noe som ser ut som doble lag olivengrønn polyester, til tross for at det sikkert er tredve varmegrader ute. Beina i de olivengrønne buksene virker desto tynnere i kontrast til det topptunge. Buksebeina er snørt sammen ved ankelen på militært vis, men i stedet for marsjstøvler bærer han Beatles-boots med glidelås og hæler som virker en anelse høyere enn på vanlige herresko. Hendene som holder kammen er magre, bleke, hårløse. Skjegget er langt og glissent. Man kan se gjennom det helt inn til ansiktshuden. Jeg tenker på gamle hippier, på The Beatles og på eldre, eksentriske forretningsmenn i gamle vitsetegninger i The New Yorker.

 

Det er ikke tilfeldig at vi lar stemmer fra USA slippe til for å belyse Castro. Alt han har foretatt seg har handlet om nærheten og avstanden til USA. Helt fra han i 1940 skrev brev til Franklin D. Roosevelt og tigget om en tidollar som suvenir (Fidel var 14, men skrev at han var 12), til han i de fleste taler de siste åra har gitt USA ansvaret for at det kubanske samfunnet er en fiasko. Alt er blokadens skyld. Forholdet mellom Castro og USA er blitt fullstendig symbiotisk – uten blokaden og trusselen nordfra hadde han vært nødt til å innføre reformer, uten Castro sittende i Havana ville ikke Florida ha kronet Bush til president.

Tilsynelatende er det en historie om ulykkelig kjærlighet.

 

Men fortellingen om hvordan Castros nasjonalistiske revolusjon ble tvunget over i sovjetblokken på grunn av USAs mistenksomhet og aggresjon, er – som så mye annet ved denne skikkelsen – en røverhistorie. Studerer man bildet nærmere, vil man finne at det var kontakt mellom Castro og KGB fra tidlig på 1950-tallet.

Fidel er en caudillo, en landsbyhøvding med absolutt autoritet som sitter til sin død.

Til så fargesprakende skikkelse å være er Castro nærmest usynlig som politisk tenker. Man skal være en nærsynt marxist for å få øye på noen egentlig «castroisme». I motsetning til Ché hadde Fidel aldri tålmodighet til maoismen. Veien til Cubas elendighet gikk langs den ideologisk slagne landevei; sentralisering, kollektivisering og femårsplaner. Cuba ble gradvis, men ubønnhørlig, en sovjetisk satellittstat – alle drømmer om en selvstendig kurs ble knust i 1968, da Fidel gikk på radio to dager etter Sovjetunionens innmarsj i Tsjekkoslovakia for å fordømme Praha-våren og den tsjekkiske demokratibevegelsen.

Mer oppsiktsvekkende var det at Cuba fortsatte å være en sovjetisk satellittstat da Sovjetunionen forsvant. I 1989 og 1990 fordømte Castro igjen høyreavvik og kapitalistisk tilnærming i Tsjekkoslovakia, og for den saks skyld alle andre steder. Og siden har det ideologisk skjedd svært lite. Det som har skjedd, er en forferdelig utarming av det kubanske folket. Det eneste på Cuba som er lavere enn spedbarnsdødeligheten og analfabetismen, er levestandarden. Cubas viktigste inntektskilde i dag er ikke turismen, slik staten påstår; det er pengene som to millioner eksilkubanere sender til familie og venner på øya, hvorav det meste går i statens lommer.

I mai i år meldte Forbes Magazine at Fidel Castro var verdens rikeste statsoverhode med rundt 900 millioner dollar på bok. Dette avviste han i kjent stil: «Hvis noen klarer å finne så mye som én dollar i mitt navn på en utenlandsk konto, skal jeg gå av umiddelbart!» Og det stemmer kanskje. Fete pensjonsfond er neppe Castros stil. For å hente et begrep fra farens Galicia: Fidel er en caudillo, en landsbyhøvding med absolutt autoritet som sitter til sin død.

Men hva skjer da? Lillebror Raúl, som kontrollerer hæren, er arving ifølge Grunnloven. Interessant nok, all den tid Fidel mener seg å være «demokratisk valgt». Raúl er selv 75. Han er verken karismatisk eller populær. (Kubanerne kaller ham «kineseren», og antyder dermed at Lina Ruz skal ha bedratt selv den svikefulle Ángel.) Men mye tyder på at nettopp våpnene vil avgjøre. Øya er stinn av våpen. Usikkerheten når Fidel dør kan utløse et Bosnia, et Libanon … om ikke før, så i hvert fall idet eksilkubanerne fra Miami setter foten på land.

 

Kilder

Bye/Hoel: Dette er Cuba – Alt annet er løgn! (Spartacus 2000)

Castro, Fidel: History Will Absolve Me (forsvarstale, 1953)

Guevara, Ernesto «Che»: Episodes of the Cuban Revolutionary War (Pathfinder 1996)

Kurlansky, Mark: 1968. The Year That Rocked the World (Random House 2005)

Navarro, José Cantón: History of Cuba. The Challenge of the Yoke and the Star (Si-Mar 2001)

Raffy, Serge: Castro, l’Infidèle (Fayard 2003)

Ranelagh, John: The Agency. The Rise and Decline of the CIA (Sceptre 1987)

Tattlin, Isadora: Cuban Diaries. An American Housewife in Cuba (Chapel Hill 2002)

Ingen romantiserer Fidel Castro eller Cubas revolusjon lenger. Det finnes forvirret ungdom i USA og Europa som går i Che Guevara-T-skjorter fordi foreldrene deres digget ham en gang. Det finnes Hallgeir Langeland i SV. Det finnes nok også en ærefrykt for Fidel Castros livsverk hos statsmenn som Evo Morales i Bolivia og Hugo Chávez i Venezuela (bensinen er billig på Cuba nå!), men ingen planlegger å kopiere hans solfylte dystopi. Det er bare USA-propaganda. Tiden har løpt fra Fidel.

Slutten for revolusjonsromantikken Castro skapte kom – av alle steder – i de rykende ruinene av Vest-Beirut, sommeren 1982. Israel hadde omringet byen og tvang PLO på sjøen. Retorikken og kruttrøyken hang i lufta til sistemann gikk om bord. Med sivile libanesere som tause, neglebitende vitner avfyrte de palestinske geriljasoldatene sine AK 47-ere mot himmelen og gjentok sine uforståelige fraser om «revolusjonen». De var Fidel Castros disipler.

I vår tid bøyer Beiruts guerilleros seg mot Mekka fem ganger daglig.

 

Torgrim Eggen er norsk forfatter, journalist og musiker.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse