Annonse
04:00 - 22. oktober 2004

Selvbiografiens virkelighetseffekt

Nikolaj Frobenius skaper i sin nye roman massiv usikkerhet om dokumentarismens entydige forhold til virkeligheten.

Annonse

Nikolaj er for lengst flyttet fra sin barndoms drabantby, Rykkinn, men er nå tilbake for første gang på mange år. Han er kommet tilbake for å holde foredrag for en skoleklasse på Rud videregående skole, men det er bare med nød og neppe han gjennomfører. Vi følger i en lang fotnote en assosiasjonsstrøm som går i helt andre retninger enn dagens tema – som er Om enhetstanken i de sosialdemokratiske drabantbyene. Nikolaj ender opp med å bryte ut i gråt foran skoleklassen.

Dermed er grunnen lagt for en tur tilbake til hans egen oppvekst på 70-tallet, den gang ideen om drabantbyen stadig bestod i en visjon for et lykkelig fremtidssamfunn. Ganske lenge, faktisk gjennom romanens første 200 sider, utfolder oppvekstskildringen seg som en i hovedsak sjangerbekreftende tekst. Vi blir gjort kjent med Nikolajs forhold til familie og venner, de første skoledagenes sjenerte erotisering av den kvinnelige klasseforstanderen, tidstypiske bilder av president Nixon (en venns foreldre går fra hverandre på grunn av motstridende meninger om Nixon), og EEC-avstemningen, hvor familien sitter klint inntil fjernsynet mens barna deles i to fronter: «Ja-tullinger» mot «Nei-tullinger». Intet er nytt under solen, altså.

Bortsett fra, og det er viktig, at den ellers så obligatoriske gylne aura av husker du er fraværende i denne beretningen. Og like bemerkelsesverdig er det at vi ikke får høre om Nikolajs første forelskelse og seksuelle erfaringer overhodet!

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse