Annonse

Annonse

04:00 - 05. november 2004

På bunnen av verden

Karl Ove Knausgårds nye roman går undersøkende og omformende inn i ulike epokers forestillingsverdener.

En tid for alt begynner med Adams tid, forflytter seg gjennom ulike faser i kristenhetens historie, og ender opp hos 1990-tallets Henrik Vankel. Tanken går som et refreng gjennom romanen: Menneskene tror alltid verden er nødt til å være – var nødt til å bli – slik den fremstår for dem selv. Men alt kunne vært helt annerledes. Fortiden er alltid noe nåtiden skaper. Og noe enkelte kunstverk omskaper, kunne vi legge til.

Skammens kretsløp. Med sin forrige roman skrev Knausgård «Henrik Vankel» inn i språket som et begrep for en altomfattende og ødeleggende skamfølelse. Bevisstheten til den unge nordmannen Vankel hadde rom for tankebevegelser i alle retninger, men samtidig var skammen altomsluttende; det bevisstheten tok opp i sitt kretsløp nærte først og fremst den selv. Kanskje er det nettopp å trenge ut av seg selv Vankel har forsøkt å gjøre, i det omfattende essayet han har skrevet om englenes historie, som vi blir presentert for på de første fem hundre sidene av romanen: å gi seg de helt store størrelsene – historien og det guddommelige – i vold. For så å oppleve at også dette gir enda flere årsaker og enda større avgrunner til hans egen følelse av skam og utenforskap. Men dette er tvetydig, for essayet er skrevet på et senere, og kanskje mer avklart tidspunkt enn nåtidshandlingen.

I rammefortellingen hintes det om at nedskrivningstidspunktet for den teksten som vi her får presentert som romanen En tid for alt, er et godt stykke tid – ti år? femten år? – i etterkant både av de hendelsene i Nord-Norge som vi fikk lese om i forrige roman, og det livet på en isolert øy Henrik Vankel fører i romanens sluttparti, etter at han flyktet tilbake til barndommens Kristiansand. Hvordan fortellingsnivåene spiller mot hverandre her, med ulike innsiktsnivåer og tilbakevirkende, selvkorrigerende kraft, vil nok bli klarere når den bebudete tredje boken om Henrik Vankel er sluttført. Men det storslåtte essayet om englene, som går omformende inn i både kristendommens grunntekster, teologiens utviklingshistorie og vitenskapeliggjøringen av det vestlige verdensbildet, gis mot slutten en nesten uutholdelig pinefull og privat beveggrunn, som man må lese oppmerksomt for å få øye på.

Fraværende far. Det hele kan nemlig føres tilbake til en opplevelse under oppveksten, hvor Henrik Vankels far – en utilnærmelig og omsorgsfattig skikkelse det forrige romanbindet gav oss god grunn til å forakte – for en sjelden gangs skyld viser ømhet overfor de to sønnene Henrik og Klaus. På en tur ut til holmene for å lyse etter krabber, forteller han at måkene en gang har vært engler. «Han løy om alt, men det var forskjell på løgnene; denne var heldigvis ment til å drive ap med oss. – Det visste jeg ikke, sa jeg og lo. Jeg hørte selv hvor anstrengt det lød.»

Lese mer?

UKE
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 35,-
per uke
Følg de viktige debattene og få en dypere innsikt i samfunnsaktuelle saker hver uke.
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse