Annonse
04:00 - 07. mai 2004

Olemic og sfærenes musikk

Olemic Thommesen er Høyres neste kulturminister. Han har en forfinet folkelighet som ingen kan gjøre ham etter.

Krystallboller: – Dette er en ikke-intellektuell lyd. Den går rett i magen på deg. Vibrasjonene blir så sterke at du vil føle det. Lyden går rrrrreeett i magen på deg, sier høyremann Olemic Thommesen og slår et slag for kulturen. Foto: Thomas Brun
Annonse

NB: Denne saken er fra 2004. (Som det fremgår av ingressen, var det kulturminister journalisten så for seg at Thommessen skulle bli. Det ble han som kjent ikke.)

 

– Hva er det i den kisten det står glass på?

På et blunk går Olemic Thommesen over fra jovialt småprat til myndig opptreden. Uten tegn til smil, og med presise håndbevegelser løfter han krystallboller, den ene etter den andre, opp fra en kiste. Han arrangerer dem på bordet, ser på meg og spør:

– Har du tid?

– Jeg har veldig god tid.

– Godt. Sett deg. Dette handler om langsomhet.

 

Rett i magen. Olemic Thommesen løfter en trommestikke med gummiknott. Han fører knotten i sirkel langs utsiden av den minste bollen. Kontoret fylles med lyd.

– Hysj!

Og opp med hånda som tegn til taushet. Han ber meg vente med spørsmål. Så drar han dem i gang etter tur, hele raden av resonansboller. Når den største til sist starter sine svingninger, dypt nede under de andre, går jeg i transe. Da begynner stortingsmannen å snakke.

– Dette er en ikke-intellektuell lyd. Den går rett i magen på deg. Vibrasjonene blir så sterke at du vil føle det. Lyden går rrrrreeett i magen på deg …

 

Samtidsmusikk eller healing? Ultima eller Alternativmessen? En myndig hånd avverger spørsmålet.

På Lillehammer, ved den synske Marcello Haugens sted, Svarga, går Mesnaelven ned i et dypt juv. Der, under en bro, i en isskulptur, holdt Olemic Thommessen konsert sammen med Inge Ås, en kvinne som driver et «helhetsverksted». Hun mener bollene avgir helbredende lyd. Hun kaller det «high-tech healing». Krystallbollene er avfall fra produksjonen av mikrochips. Det er endestykker av noen rør som man kjører strøm gjennom under produksjon av silisiumbrikker, fra kvarts. (Dette gjengitt fra transe og kan inneholde feil, journ. anm.)

Høyremannen og denne healeren har uansett førti resonansboller sammen. På stortingskontoret nøyer Thommesen seg med seks.

– Healing interesserer ikke meg videre, men jeg har fått et sterkt forhold til lyden fra bollene sammen med tekst, forklarer Thommessen.

– Hysj, sier han igjen, og snakker.

Så får jeg selv et sterkt forhold til krystallboller, sammen med tekst, eller altså tale, for Olemic Thommessen fører en uklanderlig tunge. Han er veltalende, rett og slett. Ikke på en klissete måte heller, så det er nok sant som det er blitt meg sagt: Enkelte kan finne denne forfinede fyren ganske uspiselig. «Men det er bare til han begynner å snakke,» ble det tilføyd, dette fra en av de mange innen norsk kulturliv som har forstått at det er Olemic man skal rette sin lobbyvirksomhet mot dersom man vil oppnå kulturkomiteens gunst.

 

Den neste kulturministeren. «Olemic fikset 2 millioner til Film 3.» «Olemic får Sigrid Undset-dagene inn på statsbudsjettet.» Slik skriver avisene på Lillehammer. Og i april, da han som saksordfører for kulturmeldingen åpnet den store kulturpolitikkdebatten, innledet både Frp, SV og KrFs representanter med å berømme Olemic Thommesen for hans genuine engasjement og hans kunnskap. Det er ingen grunn til å tvile: Det er den neste kulturministeren fra Høyre som står og spiller så magen min løfter seg, og sjelen kanskje med.

Syttiårene var et mareritt for mye. Fortsatt ser vi jo senskadene.

– Kulturminister? Det kan jeg ikke si noe om. Annet enn at når Høyre skal besette statsrådsposter så er det mange andre faktorer som spiller inn enn det arbeidet man har gjort i det daglige.

Men også geografien taler til Thommesens fordel, for fra Oppland har det ikke kommet statsråder i manns minne, mens Hedmark jo har fast plass ved Kongens bord. Men hva er dette? Det er blanke formiddagen og Thommesen har på seg sorte sko? Det står vitterlig og for all ettertid nedskrevet i stortingsreferatene at det er etter kl. 18 at representanten Olemic Thommesen bruker sorte sko.

– Det var SVs Magnar Bjergo som gav meg et kompliment – om at jeg som kulturpolitiker var veldig dyktig. Men at vi var uenige med hensyn til pengebruk, ettersom jeg gikk i lakkskoene til finansminister Foss. Da var det at jeg måtte lære SV noe om skobruk. Man bruker brune sko inntil klokken er 18.

– Men klokka er 14?

– Jo, men nå har jeg på disse sorte fordi jeg har vært uten. Du ser det står et par brune under der som jeg skal ta på meg.

 

Dokumentmappeungdommen. Det var sånn ved alle gymnasene: En gjeng med «sosser» og en gjeng med «frikere» – og kanskje borti der også en mer Gateavisa/Steiner-orientert krets av frakker. Men så fantes det gjerne en enkelt type som aldri var en gjeng. Det var han som gikk i dress, ikke den ironisk lasete, men den korrekte, som han bar slips eller tversoversløyfe til. Det var den konvensjonelle det aldri fantes maken til. Olemic Thommesen har hatt dokumentmappe siden han var 14.

– Det var kanskje meg som var den skikkelsen hos oss på Lillehammer, ja. Jeg ble vel gjerne lagt merke til.

– Markerte du opposisjon til alle kanter, eller gikk du bare kledd sånn som du var oppdratt til?

– Syttiårene var et mareritt for mye. Fortsatt ser vi jo senskadene. Jeg var politisk bevisst og ml-erne herjet fritt. Det var jeg opponent til. Og jeg var nok med i Unge Høyre, men ikke veldig frempå der. Men jeg har alltid arbeidet med kunst og kultur og vært omgitt av mennesker som har ment mye om kvalitet. Og de har hatt høye krav til de tingene man forbinder med dannelse.

 

Borgerlig kultur. I Lillehammer, som i andre konservative byer av samme størrelse: Der finnes et borgerskap med sesongkort til alle saler og medlemskap i alle venneforeninger. De utgjør et dannelses-Høyre, og kom ikke til disse og si at det var under Arbeiderpartiets kulturbegrep at det lokale kulturliv begynte å blomstre:

– Nei, slett ikke, du! Amatørteatrene kan du følge tilbake til 1700-tallet – da vi hadde «Dramatisk Selskab» i byene, og senere, på landet: alle ungdomslagene.

Olemics farfar, hans oldefar og sannelig også hans tippoldefar var etter tur redaktør i Tidens Tegn. Det er altså selve Thommesen-thommessen vi har med å gjøre, og fetteren Olav er nestleder i Venstre. Men på en annen kant er Olemic en Collett. Gleden ved skuespill følger ham i slekten helt tilbake til ballsalene hvor Collet-ene selv, etter middagene, spilte blant andre, Holberg.

– Jeg har selv spilt mye Holberg.

– Du er teatermann, mer enn noe annet?

– Ja, men jeg spiller jo fiolin, og.

 

Seremoniell. Han har sluttet å galdre frem de svære lydbølgene, han har plassert krystallbollene ute av syne. Dermed faller det lettere, uten å sprenge sjablongenes rammer, å plassere Olemic Thommesen i et sedvanlig kultur-Høyre – skjønt ikke bunadsvarianten, for han har aldri fått seg til å si ett ord på Lillehammer-dialekt, heller ikke som skuespiller lokalt.

Men disse krystallbollene skal man ikke se bort fra som en pussighet. De inngår i en rekke aktiviteter som til sammen gir denne mannen en annen klang enn for eksempel en Lars Roar Langslet. Av utdannelse er han jurist. Men cv-en viser at han legger advokatpraksisen til side straks det byr seg en anledning til å lage seremonier.

En tolkning kan være at han har fått varig mén av OL. Han var direktør for seremoniene under Lillehammer-OL, og reiste i forkant land og strand rundt for å organisere den navngjetne fakkelstafetten. Med sitt firma KALAS (Kulturarrangement i Lillehammer A/S) stod han bak åpningen av flyplassen på Gardermoen, der tolv millioner gikk med under mottoet: «Å strekke seg så langt som mulig for å oppnå en drøm om å fly – om å komme seg ut og videre.»

I 1997 arrangerte han den første vandringen langs Pilegrimsleden Oslo-Trondheim. Og ganske privat, om vinteren, i hagen sin over Maihaugen hjemme, lager han isskulpturer. Gjennom vinteren vokser hagen helt til med slike. Og det er da man må spørre seg: Er Olemic OL-skadet? Han er en personlig utøver av slike ting som det ellers er Handelsstandsforeningenes sentrumsutvalg som finner på, til de dagene der de også rigger til hoppbakker og snowboardramper på torget.

Olemic Thommesen er en åpnings-entreprenør. I stort og smått. Det banker på døren. Det er sekretæren. Hun har altså sittet og jobbet på andre siden av døren mens veggene vibrerte av lyd, og hun har ikke sagt et ord. Det er fra Norges Bygdekvinnelag. De vil gjerne ha Olemic til åpningen av et møte. Og svaret er ja.

– En seremoni er jo et sted hvor formalitet – som innenfor både juss og politikk – møter kunst. Det er veldig spennende. Jeg drev mitt eget firma. Men til forskjell fra andre som driver med «events» – og blir rike av det – så ble ikke jeg det. Det henger sammen med at jeg var mer opptatt av produktets innhold enn av inntjeningen. Et arrangement jeg er stolt av, til tross at jeg fikk en helvetes medfart, er åpningen av Gardermoen.

– Folk oppfattet visst bare eksperimentelt bråk?

– Nei, åpningen av Gardermoen ble ikke oppfattet i det hele tatt. Særlig ikke av Dagbladet og VG. Men programmet tok verden inn. Vi brakte hit de internasjonalt beste for å vise både kroppsteateret og nysirkuset som noe mer enn sprellemannsvirksomhet. Og vi brukte noen av verdens fremste ballettdansere. Gjennomføringen var ikke helt som den skulle, det gikk ikke glatt nok. Men etter den forferdelige medfarten i norske aviser var det godt å høre fra danske aviser at vi hadde større ambisjoner enn å ha med bunader og nærmeste pikekor. Det kunstneriske lå nok nærmere disse bollene enn nasjonalromantikken. Og det brøt vel med forventningene om hvordan slike ting skulle være etter OL.

 

Kulturell kompetanse. I debatten om «kulturpolitikk frem mot 2014» åpnet Jens Stoltenberg sitt innlegg med et sukk over livets tomhet, og konkluderte med viktigheten av å gi penger til «Rock City Namsos». Thommesen er ikke uenig i konklusjonen. Men hans hovedpoeng var internasjonalisering. Lillehammer 1994 var en «siste krampetrekning» før vi deltar med hevet hode internasjonalt, mener han.

At de tre opposisjonspartiene under navnet «kulturkameratene» ønsker å bruke 1,3 milliarder kroner over en tiårsperiode mens Regjeringen går inn for cirka en milliard, mener han er mindre vesentlig i den store sammenheng.

Og for å forklare den store sammenheng går Thommesen, amatørteatergruppenes venn og alle lokale «spels» varme forsvarer, over til å snakke om kompetanse.

– Når jeg er opptatt av å få kulturlivet høyere på agendaen, er det ikke bare fordi jeg er glad i kunst, men fordi det er veldig nødvendig for Norge. Det er sterkt fokus på utdanning, og på forskning når det gjelder internasjonal konkurransedyktighet. Industrien kommer Kina til å ta seg av. Skal vi konkurrere med de store land i Vesten om de kreative arbeidsplassene, er befolkningens skaperevne simpelthen avgjørende.

– Du snakker om «kulturell kompetanse». Er det ikke noe trist over det? Dine forfedre snakket om sinnets adel …

– Jeg er tross alt en senere generasjon, sier Thommesen.

Han har tilbrakt formiddagen på møte med et byrå som driver med strategisk kommunikasjonsrådgivning.

– På mitt eget initiativ, ikke byråets, understreker han. – Jeg vil lære.

– Noen kommer til deg og vil ha penger til å bevare ting. Andre kommer for å bygge næringsliv med kultur. Hvem støtter du lettest?

– Det er det dynamiske elementet som opptar meg. Kulturrøttene våre er viktige, men de kommer ikke først. Men når dette er sagt om bruken av kultur i næringsøyemed, så er jeg opptatt av at vår kulturelle hverdag, blant annet innholdet i det elektroniske, ikke skal være preget av produkter som har den graden av fremmedhet over seg at vi reduseres til tilskuere.

– Og det du sier der, er kanskje grunnen til at SV-ere i Lillehammer kumulerte deg inn på Stortinget?

– Det vet jeg ikke. Men vi strekker oss bortimot like langt som disse «kulturkameratene» når det gjelder bruk av offentlige penger. Men hele tiden sitter det en nisse på skulderen min og hvisker meg i øret: Blir dette mangfold? Er det de riktige som får disse pengene? Hvem er filtre i forhold til kvalitet? Hva som er den herskende smak, skal vi være veldig kritiske overfor siden vi er et så lite miljø.

Sier krystallbollemusikanten. Tiden strekker seg mot tidspunktet for skifte av sko. Jeg glemte å spørre om hvorfor Ole Michael i alle sammenhenger kaller seg Olemic.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.