Annonse
04:00 - 30. april 2004

Je ne regrette rien

- Jeg har aldri hatt sans for dette med å samle supportere, sier biskop Per Lønning. 

Håp: Hvem jeg selv til sist er eller ikke er, får jeg først vite den dagen jeg står for min skaper. Det perspektivet fyller meg med håp – og med frykt. At jeg er jeg, vil vise seg mindre avgjørende enn at Gud er Gud, sier Per Lønning. Foto: Thomas Brun
Annonse

Ethvert intervju med Per Lønning burde gjengies på høybergensk. Det er ikke mulig i skriftlig form. Derfor får vi nøye oss med en smakebit av det nest beste, en salme på nynorsk. Her er de tre åpningsstrofene av Kven er vel eg…? til egen melodi i folketonestil. Per Lønning er en strålende salmedikter.

 

Kven er vel eg som stirer

så sturande attende

der mine tankar bier

i underlege lende?Eg ser dei skumme skuggar

av slikt eg sa, som såra.

Det er så mangt eg hugsar

om tunga mi og tåren.Så mange skauv eg frå meg.

Guds ærend vart forsømde –

Til hòl i livsens vevnad.

Eg står der mellom dømde.

 

Ung Lønning? Jeg ankommer Per Lønnings bopel på Briskeby ti minutter for tidlig. Til en dobbeltdoktor ankommer man punktlig. Derfor er det tid til litt enkel refleksjon. Og spørsmålet jeg stiller meg mens jeg trasker opp og ned Løvenskiolds gate, er hvilken Per Lønning jeg vil møte, den unge – om han har funnes – eller den gamle?

Med fare for å være for generell, hos ethvert engasjert kristent menneske kommer det før eller siden en tid i livet hvor man gradvis begynner å gli bort fra det timelige, fra samfunnet, og ofte også fra familien. Man er ikke lenger urolig for de andre, hva de måtte mene, hva de måtte føle og hva de måtte mangle av tro. Du har gjort hva du kan gjøre for dem. Du har gjort ditt. Nå er det din tur.

Du begynner å se frem til å møte skaperen.

Det var der jeg trodde Per Lønning var, inntil jeg leste en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift. Den lumske Lønning var tilbake. Kanskje. Mer om dette senere.

 

Den siste biskop. – Det er hos Lønning.

Morgenbladet har ringt på. Vi skal møte Norges siste virkelige biskop.

– God dag og velkommen.

Biskopen viser oss inn i en lys stue og kombinert kontor. Rommet er, i mangel av et bedre adjektiv – prestelig. Jeg ser meg om etter de obligatoriske treskulpturene. Enhver skikkelig vestlandskristen må ha dem. Figurene minner dem trolig om at det finnes et sted hvor de faktisk har hatt suksess, misjonsmarken i Afrika. Øverst på en bokhylle ser jeg de utskårne skulpturene. Nå føler jeg meg trygg.

Vi begynner med alderen, for har Per Lønning noen gang egentlig vært ung?

– Ja, jeg har vært yngre enn de fleste. Ung og naiv. Men når du spør, etter så mange år må jeg først lete litt i hukommelsen.

Lønning leter i et nanosekund.

– Jo da, jeg har fått mange attester på min ungdom. Den faste benevnelsen da jeg var biskop i Borg, var: «Vi hilser vår unge og dynamiske biskop.»

 

Jeg har vært yngre enn de fleste. Ung og naiv.

Per Lønning

Programmatisk ung. Ung og ung, før Borg hadde Lønning tatt embetseksamen i teologi på rekordtid, fullført to doktorgrader, sittet to perioder på Stortinget, vært domprost, formann i Presteforeningen og så videre og så videre. Slikt bruker å ta noen mannsaldrer. Men jo da, han var ung. Lønning var så vidt fylt 40 da han ble utnevnt til biskop. Med andre ord:

– Jeg har så å si vært programmatisk ung, jeg. Til forskjell fra de aller fleste har jeg opplevd både det første og det andre og det tredje på et mye tidligere tidspunkt enn vanlig er i livet.

Men det er ikke nødvendigvis uproblematisk.

– For desto større er fallhøyden. Jo yngre en har vært, jo eldre blir en. Du skjønner paradokset?

Jo da, men likevel. Ung har altså Lønning vært, men politisk tenkte han gammelt. Det var for Høyre han ble innvalgt på Tinget i 1957. I de dager var ikke Høyre et ungt og nyliberalistisk parti, takk og lov, det var derimot en konservativ bybastion. Og hva hadde vel en mann med slekt fra Stord og Sunhordaland der å gjøre?

Lønning avbryter resonnementet.

– De må ikkje seie Sunnhordaland, det er ein NRK-misvekst, det heiter Sunnhordland, og Lønning-folket kjem ikkje frå Stord, det kjem frå Storen eller Storøyno. «Stord» er ei modernisme.

 

Babelsk dialekttårn. Det begynner å bli problematisk å gjengi Lønning språklig korrekt. Han er kroppsliggjøringen av Landslaget for språklig samling. I takt med at han blir sensibilisert i forhold til min vestlandsdialekt, veksler språkformen mellom riksmål, nynorsk, bergensk og Stord-dialekt, alt avhengig av hva han snakker om.

Her kan det for øvrig nevnes at Lønning en gang for 40-50 år siden var på valgkampturné for Høyre på Sandane i Nordfjord. Der snakket han nynorsk. Folket i bygda ble dypt fornærmet. «Kva var det denne Per Lønning trudde? At dei ikkje forstod riksmål?»

– Men korfor gjekk eg inn i Høgre? Både far og farfar og dei eg kunne plassere attover, var Venstre-folk. Men då eg kom til Oslo (her har Lønning passert langfjella, journ. anm.) og skulle stemme der, oppdaget jeg at Venstre her i byen den gang var synonymt med Dagbladet. Og var det noe sted jeg ikke hørte hjemme, så var det i den dagbladske kulturradikalisme. Derimot fikk jeg kontakter i konservative studentkretser, Minerva og lignende. Til deres verdikonservatisme fant jeg en naturlig tilknytning.

Men noen politiker hadde ikke den unge Lønning tenkt å bli.

– Det var en som falt i hodet på meg. En junidag i 1957 ringte telefonen. En stemme sier: «Dette er ordfører Rolf Stranger. Snakker jeg med Per Lønning?» Jeg svarte av naturlige grunner «ja». «Jeg har fått i oppdrag å spørre Dem om De kunne tenke Dem å stå på Høyres stortingsliste,» sa Stranger. Jeg tror ikke det går fullt så uformelt for seg i dag.

 

Berømt bror. Til gjengjeld er man ikke lenger dis. Ikke engang i Høyre, kanskje spesielt ikke i Høyre.

– I dag må man inn i en lang kjøttkvern av en forhåndsprosedyre. Eller man må være veldig berømt på forhånd, slik som min bror som kom inn på tinget 30 år etter meg var – og for den del er. Nuvel, jeg fikk bare stammet frem et kort svar til Stranger om at jeg måtte få et døgns betenkningstid. Lengre tid fikk jeg ikke, for nominasjonsmøtet skulle være to dager etter.

Lønning ville vel helst si nei, det var prest han var kallet til. Derfor ringte han øyeblikkelig Oslo-bispen og spurte om et presteembete snart ville bli ledig. Biskopen kunne ingenting love. Valget ble derfor relativt enkelt. Konstitusjonen som lektor ved Oslo lærerskole kunne for den saks skyld løpe ut. Lønning trengte en noe tryggere fremtid. Men først måtte 29-åringen fullføre dr. philos.-avhandlingen.

– Den teologiske doktorgraden, den om Kierkegaard, fullførte jeg i 1955, den andre, den filosofiske, fullførte jeg mens jeg var på Tinget. Nei, vent nå litt. Stortinget ble jo ikke åpnet før i januar 1958, så jeg hadde faktisk hele høsten på å skrive Pascal-studien.

Tenke seg til, en hel høst på Pascal-studien.

– Så rent teknisk tok jeg graden mens jeg var på Stortinget, men jeg hadde altså manuskriptet klart da jeg begynte i januar. Men alt dette er lenge siden nå.

 

Prest med stor P. Lønning svarer villig på spørsmålene om sin fortid, men uten altfor stor entusiasme. Det virker som om han ikke synes det er så mye å snakke om, så mye man bør snakke om. Han kan ikke helt forstå min fascinasjon for hans akademiske og politiske talent, hans førkirkelige liv. Når jeg spør ham hvorfor han trakk seg fra Stortinget alt etter to perioder, virker han nesten forundret over problemstillingen. Det var jo prest han ville være.

– Dessuten, for de fleste av oss er åtte år på Tinget nok. Jeg søkte på domprostembetet i Bergen mens jeg satt på Stortinget. Det fikk jeg. En del onde tunger ville ha det til at kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen gav meg stillingen for å bli kvitt meg.

– Men dette at du har pendlet mellom tre sfærer; den akademiske, den politiske og den kirkelige, angrer du på dette i ettertid? Ble du fullt ut det du skulle bli, ikke minst, kunne bli?

Lønning sitter stille en stund. Jeg tror et øyeblikk at han ikke har oppfattet spørsmålet.

– Har du på et vis blitt en fremmed i tilværelsen samme hvor du har kommet?

 

Jeg har hundrevis av ting jeg kunne angre, men når jeg ser min livsskjebne under ett – så er det ingenting jeg ønsker å tilbakekalle.

Per Lønning

Amor fati. Lønning har oppfattet spørsmålet. I strofe seks i Kven er vel eg…?, skriv han: «så mangt eg kunne virket, så mangt eg kunne vorte.»

– Jeg skjønner veldig godt spørsmålet. Det er et berettiget spørsmål. Jeg har etter hvert utviklet et forhold til det gamle romerske slagordet amor fati, kjærlighet til ens livsskjebne. Jeg tror jeg kan si det sånn: Hver gang jeg har stått ved en korsvei og hatt valget selv, har jeg gått videre med en klar overbevisning om at «her og nå kunne jeg ikke velge annerledes». For å bruke et litt banalt uttrykk: Jeg har hatt fred med det.

– Men likevel?

– Vel, når jeg ser tilbake, kunne jeg godt ha tenkt meg en litt mer enhetlig løpebane. Kanskje, nei, ikke kanskje, jeg kunne bestemt ha ytt mer innenfor det som tross alt er mitt hovedområde – kirken. Men likevel, jeg ser Guds finger i det meste av det som skjedde. Best er det kan hende at det gikk som det gikk. Det går kaldt nedover ryggen min både av en slags fryd og av, ja, protest, når jeg hører Edith Piafs stemme «Je ne regrette rien». Jeg har hundrevis av ting jeg kunne angre, men når jeg ser min livsskjebne under ett – så er det ingenting jeg ønsker å tilbakekalle.

– Men trengte ikke partiet deg mer enn kirken trengte deg?

– Å satse på et avansement innenfor det politiske systemet lå meg fullstendig fjernt. En politiker må ha en viss elastisitet, en viss glatthet. Han kan ikke irritere venner – og ikke minst – han må ha en fanklubb. Jeg har aldri hatt noe sans for dette med å samle supportere.

 

Ikke professor. Lønning uttaler ordet «supportere» så foraktelig som kun en bergensk individualist kan gjøre det. Det var for øvrig en annen individualist som hindret Per Lønning i å bli landets yngste professor og den eneste i idéhistorie, om vi skal tro ryktene, og det skal vi.

– Jeg er sjeleglad for at gikk som det gikk, men det var jo en artig historie.

Straks etter at Lønning ble valgt inn på Stortinget, gikk landets eneste professor i idéhistorie A. H. Winsnes av. Lønning tenkte at det kunne være artig å få vurdert sin kompetanse. Komiteen var enstemmig i at Lønning hadde professorkompetanse. I tillegg sier sagaen at selv om søkerlisten var lang, var komiteen innstilt på å gi stillingen til Lønning. Da fikk Arne Næss panikk, han ville på ingen måte ha en antipositivistisk verdikonservativ kristen bergenser som kollega. Dermed presset Næss gamle professor Paulus Svendsen, som satt glad og fornøyd i en stilling som professor i litteraturvitenskap, til å søke.

– Nå, du kjenner til historien. Jeg vet ingenting sikkert om Næss’ rolle, men det som er et faktum, var at Svendsens søknad kom inn etter at fristen var ute og søkerlisten forelå. Men nå skal du for øvrig huske at jeg ikke ble innstilt som nummer to, men som nummer tre.

Ryktene sier også at han som ble innstilt som nummer to, ikke ville ha tatt stillingen.

– Men som sagt, takk og lov for at det heller ikke ble det. Da hadde det sikkert blitt verre for meg å finne veien tilbake til kirkelig tjeneste igjen.

 

Klerikal. Det er bare å gi etter, ethvert spørsmål ender med at Lønning er tilbake i kirken igjen. Lønning er først og fremst klerikal.

– Hva er det som er og har vært så tiltrekkende med statskirken, du kunne jo ha vært en utøvende kristen uten å være prest, prost og biskop? Du fremstår heller ikke som spesielt from eller folkelig.

– De sier så, men jeg er så innforlivet i den liturgiske tradisjon, i dette å stå i et gudstjenestefellesskap som vi deler med generasjonene bakover og med den store tyngde av kristenhet omkring oss – så innforlivet i denne opplevelsen av Guds menighet i himmelen og på jorden – at jeg kan ikke annet. Situasjonen når jeg står foran alteret, det er livets toppunkt, det er maksimum, sier Lønning og legger til så vi kanskje kan forstå det:

– Der er jeg meg selv. Enten du begriper det eller ikke.

Vi prøver å lokke Lønning til å komme med noen spesifikke kommentarer til aktører i dagens norske kirke. Han vil ikke.

– Det kunne være fristende å si adskillig om dette, der er en refleksjonsløs «drive» i Den norske kirke i retning av tilpasning til dagens popkultur. I en slik holdning finner jeg meg lite til rette. Men en pensjonert biskop har lite å gå på når det gjelder mulighet for kollegakritikk.

Det hjelper heller ikke å lokke med Gunnar Stålsett.

– I dagens anledning har jeg bestemt meg for ikke å nevne kollegaer ved navn.

 

Liturgisk selvtekt. Han er urokkelig, så vi får vi gå videre. Lønning er ikke kjent som noen stor tilhenger av den katolske kirke, men på et punkt er han villig til å holde den frem som et eksempel.

– Jeg var for kort tid siden involvert i en debatt om norske presters tendens til liturgisk selvtekt. Jeg synes det er så pinlig å sitte i en kirke og observere et geistlig: «Hei, her kommer jeg», som annonserer et mer enn avbleket syn på den hellige alminnelige kirke. Det i katolisismen som taler sterkest til meg, og hvor vår kirke har et og annet å lære av moderkirken, knytter seg til ordet traditio.

Lønning mener vi ikke helt har forstått hva som ligger i begrepet.

– På norsk misforstår vi ordet «tradisjon», vi tror det betyr å gjøre akkurat det samme som tippoldefar gjorde. Men traditio betyr jo å gi videre, en stafett, med andre ord. Det er sammenhengen og samholdet i stafettlaget det kommer an på, det å videreføre det beste fra generasjonene før oss, og samtidig fortsette å gjøre det samme som de også gjorde: nemlig å søke videre. Som teolog er jeg en utrettelig dialektiker. Det vil altså si at når vi taler i menneskets språk om Gud, så er dette filosofisk sett en selvmotsigelse. Men vi må akseptere å stå i denne motsigelsen for å holde fast ved en orientering mot fullkommenhet i denne ufullkommenhetens verden. Kirken er satt til, i ærlig innrømmelse av egne skavanker, å representere Skaperens – Guds – fremstrakte hånd til en famlende verden. Alt dette samtidig som vi hver for oss står på samme gulv som våre medsyndere.

Det er fristende å si amen.

 

Forskningsrådet. Men grunnen til at Morgenbladet tok kontakt med Lønning, var en artikkel han hadde på trykk i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Den handler om hvordan Lønning har kjempet mot Norsk Forskningsråd for å få støtte til en utgivelse av hans siste engelskspråklige bok; en studie av dagens dialog mellom verdens religioner. Boken ble antatt, og er i mellomtiden utgitt på et av de mest prestisjetunge fagforlag i Tyskland. Tunge fagbøker gir ikke inntekter. Derfor er hovedregelen at et forlag må garanteres pengestøtte for å oppveie et kalkulerbart underskudd.

Lønning har, på lik linje med andre fremstående norske forskere, alltid fått støtte for slike bokutgivelser fra Forskningsrådet. I artikkelen viser Lønning hvor uakseptabel forskningsrådets saksbehandling var da det tok avstand fra forlagsbedømmelse og forfatter med henvisning til én enkelt anonym referee, og nektet Lønning støtte. Det hele endte med at Sivilombudsmannen gav Rådet en tydelig smekk. Artikkelen er en sann svir å lese. Og det er nettopp det Morgenbladets lesere bør gjøre.

Lønning er enig i det.

– Min kone mener jeg er blitt mildere med årene. Vel, det er ikke akkurat den milde og snille Per Lønning du møter i den artikkelen. I forskningsrådet trengs det tydeligvis vårrengjøring.

– Da er det kanskje godt å vite at Christian Hambro, Rådets direktør, nettopp har gått av?

– Vel, jeg tror ikke at min artikkel var noe hovedbidrag til det. Men ettersom Rådet fastslo at jeg var blitt behandlet i samsvar med vanlig praksis, er det klart at noe må gjøres. Det er mange som, etter hva jeg har forstått, savner det gamle Norges allmennvitenskapelige forskningsråd.

Det er vel en del der ute som savner den gamle Per Lønning også.

 

Skal møte sin skaper. Det er på tide å gjøre opp bo.

– Er det noe spesielt du er stolt over å ha oppnådd?

– Jeg tror jeg ikke har noe å svare på det. Sannheten er at like lite som jeg er fiksert på omverdenens dom, like lite kan jeg slå meg til ro med min egen. Hvem jeg selv til sist er eller ikke er, får jeg først vite den dagen jeg står for min skaper. Det perspektivet fyller meg med håp – og med frykt. At jeg er jeg, vil vise seg mindre avgjørende enn at Gud er Gud.

I det vi skal gå, sier Lønning: – Jeg har gått ut ifra at det er en selvfølge at jeg får lese gjennom det du har skrevet.

– Greit, men da må du akseptere mine kommentarer om deg.

– Det skal du ikke være redd for, jeg har levd med offentlige kommentarer om Per Lønning i over femti år.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.