Annonse

Annonse

04:00 - 02. april 2004

Angsten for fundamentalismen

“Det er ingen mangel på destruktive elementer i fundamentalistisk praksis og tankegang, men fundamentalismen peker uten omsvøp på det destruktive i det moderne hovmodet. Den representerer en taktløs kritikk av den ufordøyde tomheten i vår egen kultur, skriver Helge Iberg. “

Den 11. september 2001 fikk mange bekreftet sine bange anelser om at fundamentalismen er en destruktiv kraft som er uforenlig med grunnleggende humanistiske verdier. Massakrene i Madrid har bare understreket denne erkjennelsen. I den moderne verdens øyne er fundamentalismen irrasjonell, bakstreversk og voldelig. Vi kan, med en viss retthaversk skadefryd, forstå argumenter om rettferdig aggresjon mot Amerika, McDonald og vestens økopolitiske herredømme. Når vi snakker om fundamentalisme mener vi imidlertid den mørke demonkraften som vil sprenge det moderne sivilisasjonsprosjektet og innføre en ny, despotisk kulturterror.

Et dristigere perspektiv ville være følgende: Fundamentalismen tilbyr et revolusjonært potensial og en bred kulturell utfordring av moderne samfunn som råtner på grunn av et forkvaklet sammensurium av fornuft og fasjonabelt barbari. Den arabiske utfordringen kan leses som et reaktivt symptom på den grenseløse liberalismen i vest. Reaksjonen manifesterer seg i en klar religiøs-moralsk oppblomstring. Terrorgrupper som al-Qaida har klare politiske mål som avspeiler en krenket arabisk kultur og dens ekspansive vilje til fornyet dominans i verdenssamfunnet. Men den ideologiske symbiosen med islamsk jihad (hellig krig) aktiveres for alt den er verd gjennom den kulturelle friksjonen med vestens utagerende promiskuitet.

Vi kan nyansere det politiske aspektet: Det massive skyts som har vært rettet mot religionen gjennom begreper som fanatisme og fundamentalisme har ofte bidratt til å tilsløre andre forhold som mer direkte har bidratt til kriger og konflikter. Konflikten i Nord-Irland er et nærliggende eksempel. Vi er vant til å tenke at den destruktive konflikten skyldes en arkaisk hegemonikonkurranse mellom religioner, men sammenstøtene mellom katolikker og protestanter er opplagt stimulert av de sosiale forskjellene. Forfatteren Tariq Ali fremmer et lignende synspunkt for muslimer i diaspora: «Ord som kultur og religion brukes i dag for på en skånsom måte å dekke over sosiale og økonomiske ulikheter – som om det var mangfold og ikke hierarkisk ulikhet som kjennetegnet dagens nordamerikanske og europeiske samfunn.» Fundamentalistisk modernisering. Europas kulturhistorie gir oss paradoksalt nok et bilde av fundamentalismen som en viktig forutsetning for den vestlige moderniseringsprosessen. Hvis vi kaster et blikk på fremveksten av protestantismen og andre «fundamentalistiske» revolusjonskrefter på 1500- og 1600-tallet, finner vi sterke antiautoritære drag. De hyppige sektdannelsene avspeilte en bokstavtro, men opprørsk og anarkistisk kultur som prediket frihet for individet og brudd med de kirkelige makthierarkiene. Kalvinister i Sveits og Nederland, puritanere i England og pilegrimsfedrene i USA var utvilsomt sentrale pådrivere for demokratiet i disse landene. Vi finner altså «antimoderne» krefter som driver frem en gradvis «modernisering» parallelt med den voldelige opplysningsrevolusjonen i det katolske Frankrike. Via den demokratiske utviklingen i USA er menneskerettighetene indirekte påvirket av religiøse fundamentalisters kamp for tro og tankefrihet.

Annonse