Annonse
04:00 - 26. mars 2004

Å beholde stilen

– Det handler om at jeg har levert når det kommer til krita. Det handler om at Sokrates ikke skalv på hånden da han tok giftbegeret. Om Fred Astaire. Om å beholde stilen når jeg gjør min siste sorti, sier maleren Pushwagner.

Eget budskap: – Jeg har lyktes med min tilmålte tid her på jorden, fått lov til å stå på skuldrene til andre store mennesker, og sende videre mitt eget budskap, sier maleren Pushwagner. Foto: Thomas Brun
Annonse

Terje Brofos, alias Hariton Pushwagner

Alder: Født 1940

Utdannelse: Kunst- og håndverksskolen (1959)

Statens Kunstakademi (1965)

Utstillinger: Henie Onstad Kunstsenter (1980)

Kunstnernes Hus (1997), med Sven Påhlsson

NB: Dette intervjuet er fra 2004.

Pushwagner er mager og elektrisk i vakker, men slitt dress. Han tar meg i hånden og sier:

– Mennesket er født med planetarisk bevissthet, husk det. Ordene begrenser oss og legger et teppe mellom deg og den dype virkeligheten.

Det er sant at ord blir fattige i møte med Pushwagner. Vil du forestille deg en samtale med Pushwagner, tenk på en indisk guru på LSD. Eller enda bedre; gå og se hans bilder fra 1980-tallet på Galleri K i Oslo. De viser raketter,bomber, tanks, fly, og mennesker, i uendelige rekker og variasjoner. «Det nærmeste jeg har sett en visuell serie tics, den type løpske tvangsuttrykk som ramler ut av folk med Tourettes syndrom,» skriver kunsthistoriker Åsmund Thorkildsen om dem. Og plasserer dem i den internasjonale avantgarden, noe som er få andre norske kunstnere forunt.

Les også: Da Pushwagner tegnet sin egen rettssak.


For å ta det fra begynnelsen. Terje Brofos ble født natt til 2. mai 1940, under tyskernes sisteangrep på Oslo. Familien bodde på Berg. Den første hendelsen Pushwagner vil fortelle om, er fra lille julaften 1944. Terje og en kamerat ble overkjørt av en buss. Kameraten klarte seg fint; men Terjes hode var kilt fast mellom en stein og bussens høyre hjul, og han ble sendt på sykehus med alvorlige hodeskader. Han våknet opp på sykehus etter tolv timer i koma. Når han kom hjem, måtte han være inne.

– Jeg var jo bare fire år, og måtte se de andre barna leke i gaten, og fuglene sitte på nedsnødde telefonledninger. Jeg holdt på å bli gal, og det var slik kunstnerskapet mitt begynte. Jeg fikk tegnesaker, tegnet brødrene Wrights flymaskiner. Min far, som var ingeniør, mente jeg allerede hadde fanget opp dette med perspektiv, forteller han.

– Faren min var også alkoholisert. Moren min hadde rømt fra den egoistiske katastrofen av en mann han var. En gang jeg hadde sendt ham av gårde til Ullevål sykehus, tok jeg en flaske Golden Cock som jeg visste han hadde i skapet. Jeg var ti-tolv år, og ingen la seg opp i hva jeg gjorde på kveldstid. Jeg rota rundt i Oslo på kveldene, var på sjøfartskafeen og Metropol i Akersgata, forteller han.
 

Pushwagner: Jobkill fra 1987.

Skjebnen i 1968. Pushwagner kom inn på Kunst- og håndverksskolen, men hadde «ikke funnet seg selv» da han ble uteksaminert som 19-åring. I stedet reiste han rundt; til Spania, Marokko, Italia, Jugoslavia, Israel, Libanon, og Syria.

I 1960 døde faren, og Pushwagner arvet penger. Da bar det til Amerika med båten «Stavangerfjord». Og videre derfra til Mexico og Canada. I 1963 begynte han igjen på Statens Kunstakademi, men fikk ikke kunstnerisk forløsning der heller.

– Jeg var frustrert, hadde ikke kontakt med meg selv. Kunne ikke opplevde kunsten som det kallet det egentlig er. Den sanne religiøsitet er at menneskene er født allmektige og guddommelige, dette som vi feilaktig har projisert ut på intetheten, sier han.

Så kom flower power og Terje ble til Hariton Pushwagner. Hariton står for Hare Krishna og Pushwagner for supermarkedenes trillevogner. Og i blomstringsåret 1968 møtte han Axel Jensen – mannen han kaller sin skjebne.

– Han var det første mennesket som ikke fikk meg til å føle meg som anormal, jeg som hadde en seksualitet som aldri ble snakket om. Han fikk meg til å gjøre depresjonen min fruktbar, til å forstå at kunsten er en like sterk trang, som den som gjør at man spyr.

Fra da av jobbet Pushwagner bevisst med sine malerier. Samarbeidet mellom Axel Jensen og Pushwagner ble til tegneserien «Doktor Fantastisk», som i hine dager ble sendt i Dagbladet, og i 1980 gav de ut En dag i familien Manns liv. Utover 1980-tallet maler Pushwagner flere av sine aller beste verker – hvorav flere av dem nå vises i Galleri K. Bildene er kanskje enda mer aktuelle i dag.

– Vi skjønner ikke hva som skjer. Vi ser tanksen rulle på tv-skjermen, de Nerdrumske fargene i ørkensanden, men egentlig er det vår egen dommedag vi ser på. I dette øyeblikk går den vestlige, monoteistiske sivilisasjonen under. Den har vært en eneste lang kronologi av mord. Mine bilder rapporterer fra slagmarken, sier Pushwagner.
 

Siste sorti. Stort og smått løper sammen når Pushwagner forteller fra livet sitt. Han har vært gift tre ganger, to ganger med samme kvinne. Har to barn. Han bodde flere år i London, hvor han sov på kirkegårder og solgte tegninger på gaten, og har gjort opp regning på Hotell Chelsea i New York med erotiske tegninger. Han har vært på nachspiel med Mette-Marit.

I 1995 var Pushwagner i Oslo igjen, havnet på gaten, og var uteligger i fem år.

– Jeg var helt utestengt. «Nobody loves you when you’re down and out». Men jeg fikk sett samfunnets sosiale strata nedenfra, og lærte mye av det, sier han.

I dag er Pushwagner i god form. Han danser flere ganger i uken på Oslos hippeste nattklubber, danseøkter som er beryktede i byens underverden. Han er hentet inn til Per Heimlys nye musikkvideo for Tungtvann, og drikker på Kunstnernes Hus.

Og han maler igjen. Ikke like detaljrikt som før, men han er fremdeles stødig på hånden. I midten av mai skal han delta med tre bilder på en biennale i Vilnius. Da han skal beskrive livet sitt sier han at det er en stor suksess å overleve. Nå er han opptatt av å forlate det med en viss eleganse.

– Jeg har lyktes med min tilmålte tid her på jorden, fått lov til å stå på skuldrene til andre store mennesker og sende videre mitt eget budskap. Det handler om at jeg har levert når det kommer til krita. Det handler om at Sokrates ikke skalv på hånden da han tok giftbegeret. Om Fred Astaire. Om å beholde stilen når jeg gjør min siste sorti. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.