Annonse
04:00 - 05. november 2004

Når ganen haler

Annonse

Det er ikke spesielt overraskende at nordmenn flest spiser traust og vanlig mat, og ikke er så overvettet åpen for fremmed mat. Ikke så veldig interessant heller, selv om noen vil gjøre et stort nummer ut av det og slå oss stakkars gastronomer i hodet med en stor pølse av sosiologi og statistikk (idet realitetsorientering alltid er best på trøndersk): «Kom itj te mæ me’ kvitløken din, æ hate alj krydderia, bortsætt fra drøppa fra snusdåsan. Ha dæ vækk din fusskalj!»

Ja da, jeg tar den. Nesten. Sosiologien styrer også denne siden av den norske kulturen og mediebildet vi får av den til daglig, og vil sette meg på plass også her. Enda det er en ganske forslitt 70-tallstanke som utfolder et sinnrikt nett av påstander om distinksjon mellom hvem som liker hva, ender det hele gjerne opp i en nedvurdering ikke bare av folk flest, eller av middelklassen, om man vil, som altså spiser medisterpølser og ikke chorizo, men av oss alle. Det er ikke så overraskende. Det er heller ikke så overraskende at den jevne sicilianer, piemonteser eller provençaler har et noe mer fargerikt kjøkken, for å si det noe mildt. Vi burde kanskje være takknemlig for all denne sosiologien som så uslåelig sørger for å tydeliggjøre hvorfor drømmen om paradiset ofte inkarnerer seg i tanken om «Syden», om bugnende hager, asurblått hav, mildt klima, – og for noen også tanken om fargerik og nyansert mat med mye smak, fantasi og tradisjon. Det er som om ganen – og med det mener jeg det totale smaksapparatet – haler og drar i pølsesosiologien, forsøker å få den til å se en annen vei, mot drømmer og symbolske mønstre, simulakrer og fantasmagorier (Baudrillard, med andre ord, ikke Bourdieu). Eller analysere seg selv, og se hva slags formål som driver det sosiologiske blikket inn i en så traurig posisjon, hvor den som den eneste blant visdommens trær tror seg klasseløs og fri. Jeg trenger ingen sosiologisk analyse av forskjellen mellom norsk klubb (kompe) – som smaker nedstemmende, og siciliansk arancini – som smaker oppløftende. Kun en fantasmagorisk sosiologi ville interessert seg for hvordan åpenhet for fremmede smaksregistre korresponderer med andre former for gjestfrihet. På vestsiden av Sicilia er den sarrasenske – arabiske – innflytelsen større enn på østsiden av øya, som tradisjonelt er mer forsiktig i matveien. Det merkes i de store aromakontrastene i kjøkkenet. Arancini – fylte risboller formet som små appelsiner – kommer herfra, men lages i dag over hele Sicilia.

Nå tror jeg aldri arancini blir noen suksessrett på veikroa på Dombås – slik klubb antagelig ikke ville slå an i Palermo. Men det kan godt være at det er en og annen dombåsværing som synes det er kult å drømme om fargerik mat, før han eller hun setter seg til ved middagspølsene. Man skal aldri undervurdere drømmens betydning for det vanlige menneske, men det er nettopp dét: Drømmens sosiologi er antagelig sosiologiens mareritt. Du trenger, for et fat med gyldne arancini:

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.