Hagtvets valg

I sitt tilsvar 29. oktober til mitt innlegg «Den enfoldige Hagtvet», gjør professor Bernt Hagtvet rede for sitt syn på Vietnamkrigen (han var mot…) – samt, ytterst kortfattet, for hva han mener om «denne uhyggelige side ved amerikansk utenrikspolitikk». Der stopper også kritikken, en kritikk som også er, eller snarere kunne vært, en kritikk av den norske utenrikspolitikken gjennom flere tiår.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg tok i bruk sterk lut for i det hele tatt å få Hagtvet i tale i denne saken. Jeg er da også oppriktig glad for å bli tilrettevist om at Hagtvet faktisk tenker på andre ting enn hvordan straffe en gjeng avdankete vulgærmarxister.

Dessverre illustrerer likevel hans tilsvar det som var mitt hovedpoeng: At Hagtvets verdensbilde, slik han velger å fremføre det i offentligheten, ikke er helt … tight. Når Hagtvet bruker omfattende plass i media på å jakte på gamle ml-ere, er det jo dette folk ser og hører, forfattet av professoren i statsvitenskap, forfatteren og skribenten, Bernt Hagtvet. Det vi ikke leser, er Bernt Hagtvets angrep på de norske tilhengerne av Vietnamkrigen, eller, enda mer (u!-) aktuelt, den norske regjeringen og utenriksminister Jan Petersens krypende unnlatelse og i praksis støtte til den amerikanske administrasjonens pågående krigsforbrytelser i Irak. Og når det ikke er slike artikler allmennheten leser, er grunnen rett og slett at Hagtvet ikke skriver dem!