Annonse
04:00 - 27. august 2004

Hånden i flasken

Annonse

Jeg fryser på ryggen når jeg stirrer inn i vinen foran meg. In vino veritas lyder som kjent et latinsk ordspråk: I vinen finnes sannheten. Sannheten om en selv? Sannheten om livet? Sannheten som sådan? Eller om vinen? Vinen har sin egen sannhet. Å kunne resonnere seg frem til opprinnelsesland, region, og kanskje også kommune, produsent, vinmark og årgang, er en beundringsverdig, nesten mystisk kunst. Det hele beror naturligvis mest på mengder med erfaring, jevnlig vinsmaking og ytterst god hukommelse, foruten en god porsjon kunnskaper og sansemessig talent til å kunne skille duft- og smaksaromaer. Kvinner har som kjent et bedre olfaktorisk talent enn menn, det vil si, de lukter bedre (på alle måter). Men vinens sannhet ligger et annet sted. Det er nærmest en vitenskapsteoretisk problemstilling knyttet til det store spennet mellom vinsmakerens presise, men ikke desto mindre ofte billedlige benevnelse og vinens faktiske vitenskapelig fastsatte, kjemiske sammensetning. En vinsmaking som foregikk i Paris for noen år siden, og som ble ledet av Jean Lenoir, minnet meg om dette. Lenoir er mannen bak Le nez du vin og har gjort seg rik på å selge disse store settene med duftflasker for opplæring av amatørenes neser. Språket, som ellers forekommer en så naturlig og enkelt, ble med ett ekstremt vanskelig. Selve primærfunksjonen, det å sette ord på noe, det å «semiotisere», blir i møtet med en vin ganske prekær. Men publikum var helt med, inntil en flaske beaujolais fra Georges Duboeuf forvirret de fleste. Inntil mesteren forkynte: «Banan, tenk på banan». Og alle tenkte på banan, og alle var enige om at denne vinen, merkelig nok, hadde et tydelig preg av banan «på nesen», som man sier, mens den «i munnen» var bløt og bare så vidt syrefrisk, dessuten «avrundet» (som «banan» det også!).

«Når noe er sagt,» skrev Roland Barthes i sin visdom, «er det i det minste for en kort stund også sant». Språket bidrar alltid til en virkelighetskonstruksjon. Men hva var det i vinen som utløste assosiasjonen til banan? Banan er da det siste man vil lage vin på («Men æ ha no bannanlikørn, min, da sjø»). Av alle de myriader av kjemiske forbindelser som en vin er bygd opp av, var det i denne beaujolais’en den samme kjemi som den man finner i den eksotiske frukten banan. Det lar seg jo antagelig forstå, i en viss (ganske uinteressant) realvitenskapelig forstand. For meg var det forholdet mellom ordene og tingene som ble erkjennelsesmessig opplevelse. Bananen ble virkelig, del av vinens «vesen», og vinen et reservoar av betydninger. Vinspråket, for vi må kalle det det, når en ideolekt blir så konsistent som det vinsmakerne opererer med, er ytterst fascinerende. Når en vin laget på chardonnay kan få preg av «hickory», et treslag jeg husker var et av lagene i sålen på de Splitkein langrennsskiene jeg hadde som barn, bringes jeg straks inn i dette store ontologiske mysteriet som språket utgjør. Betegnelsen «sigarkasse» tilhører en senere erfaringsramme (antagelig på vei ut). Fra den ontologiske til den eksistensielle refleksjon er veien kort. Vin er ifølge Baudelaire en kilde til både selvforståelse og flukt. Om det å gjenkjenne en vins opprinnelse er en glede, er gjenkjennelsen av ens egne preferanser en sann fryd. Min kropp har ofte andre planer enn meg, andre ideer, men i vinen finner vi sammen. Her er vi skjønt enige om at vi er ett. Det er en fryd å kjenne seg igjen i en vin.

Derfor er det ingen glede å se en alien sveve rundt i vinflasken. Prinsipielt kan det skje om konsumet blir litt for høyt. Da skiller sjel og legeme liksom lag igjen, og nytelsen trer tilbake for et noe ukontrollert og i en viss forstand innadrettet og lett voldelig behov. Konkret kan møtet med en alien være et vel så stort ubehag, naturligvis, men heldigvis få utenfor filmens verden forunt. Men det skjer meg her og nå, som en av mine favorittviner i den lavere prisklasse nettopp er bunkret inn og jeg har rigget meg til ved bordet. J.M. Brocards enkle hvite burgunder Domaine Sainte Claire, La Palotte 2002 har godt preg av kimmeridgekalk (gjenkjennelsesfaktoren er høy), og det er en syrefrisk og fin burgunder til prisen. Med beliggenhet kloss opptil Chablis er den en mineralrik vin, med duft av sitrus og epler. Jeg lar den gjerne ledsage skalldyr og fiskeretter, og særlig synes den å trives i selskap med hvit, lettgrillet fisk. I dag var den tiltenkt en noe asiatisk preget tilberedelse av villand. Noe soya, litt chili, fersk koriander.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.