Annonse
04:00 - 09. juli 2004

Sjelegranskning

Med blikk for idé- og litteraturhistorien utforsker A.S. Byatt forholdet mellom kropp og sinn og spør seg hvilken virkning tenkningen omkring denne tematikken har på dagens litteratur.

Annonse

Da jeg var student på femtitallet, tenkte vi mye – innenfor en litterær horisont – på spørsmålet om kropp og sinn. Vi var på en måte hypnotisert av T.S. Eliots forestilling om den spaltningen av følsomheten som hadde funnet sted på sekstenhundretallet, og som på en eller annen måte hadde revet språket, kroppen og den tenkende bevissthet løs fra hverandre. Brave viktorianere som Tennyson og Browning var diktere, erklærte Eliot, og de tenkte, men de «følte ikke sine tanker like umiddelbart som duften av en rose». De vendingene han uttrykker seg i, er imagistiske eller symbolistiske, men de dikterne som ifølge Eliot virkelig oppnådde en slik paradisisk, uspaltet følsomhet var sekstenhundretallets metafysiske skjønnånder, John Donne, George Herbert, Andrew Marvell. Jeg begynte å skrive en doktoravhandling om religiøs metaforikk på sekstenhundretallet delvis på grunn av dette paradisiske billedspråket. Men også fordi jeg innerst inne hadde mine tvil og anfektelser. Disse religiøse diktene var preget av et sett overbevisninger som foraktet kroppen, dens sanseapparat og dens begjær. Det er sant nok at de dramatiserte konflikten. De uttrykte rent åndelige gleder ved hjelp av vidunderlig sanselige metaforer. Men det var konflikt, ikke uspaltet harmoni, som gav dem deres kraft. Dette er tydelig i Marvells «A Dialogue between the Soul and Body», hvor sjelen beskriver kroppen som «bolter av ben» og «lenker» av hender, og roper ut at den er

Here blinded with an eye, and there

Deaf with the drumming of an ear,

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse