Annonse
04:00 - 09. juli 2004

Karakterstyrke

Annonse

Jeg er sensor. År ut og år inn tjener jeg penger på å dømme andre mennesker. Jeg kan selvfølgelig vaske mine hender og si «jeg er uskyldig,» for det er jeg. Sensur er jo en del av jobben. Så enkelt er det likevel ikke, for det går lett politikk i sensurering. Dette gjelder både blant fagfeller, som ikke er enige om normer for gode og dårlige arbeider, dessuten i det partipolitiske landskap, der man ofte ser den myke SV-kvinne stå imot den barske høyremann, som forutser Norges undergang hvis ikke våre barn får karakterbøker fra de er 6 år gamle. Høyresiden har alltid sverget til karakter. De tror det er noe fast og urokkelig, og de elsker kvasiklarheten som kommer til uttrykk i tallet 5 eller bokstaven B. På juss kan en hundredels forskjell i karakter avgjøre en karriere. Det gir skinn av en helt objektiv dom. «Ja til karakterer i skolen!» insisterte alltid Unge Høyre. De sloss for livet mot den grusomme AP-skolen, der som kjent alle er blitt helt like.  «Ja til karakterfritt institutt» sa raddis-studentene på 1980-tallet. De sloss for å slippe å stå til rette for noe som helst, men tidsånden var ikke helt med på det. I dag er det karakterer for alle penga. Lærerstudenter bør ha minst 3 eller 4 i norsk og matematikk fra videregående skole, sier statsråd Clemet, i en av sine mange høyttenkninger. «Vi må stille krav om at…» Det er tidens språk, karakterer er en nødvendig overtro.

Men det blir enda morsommere, for i takt med den stigende tro på objektive dommer, kommer pengesparerne og vil skrenke inn på bruk av eksterne sensorer. I en herlig saus av mappeevaluering og interne samtaler, lander man på karakterer som tidvis kan være svært så interne. For la det være klart: Det er mye penger å spare ved og holde sensuren intern. Derfor tror jeg det vil oppstå flere lokale karakterkulturer, der en C et sted tilsvarer en A et annet sted. Dette er i og for seg ikke noe nytt. En gang leste jeg en oppgave i sosiologi levert ved Høgskolen i Oppland som var så dårlig at enhver tilfeldig fyr fra Fredrikstad Øst kunne skrevet bedre i blinde. Jeg strøk selvfølgelig besvarelsen, men fikk senere høre at vedkommende klaget. Og vips, en noe mer intern kommisjon lot oppgaven stå. Og det kommer til å hende oftere fremtiden, for å stryke studenter er dyrt! Og hvis du tillater enda en Se og Hør-fortelling fra en sensors spennende liv: Jeg sensurerte for noen år tilbake på høyere nivå ved Universitetet i Tromsø. Det var et kurs som hadde et tilsvarende kurs i Oslo, der jeg også var sensor. Påfallende var dessverre at de få kandidatene fra Tromsø ikke ante forskjell på nøktern analyse og avskrift av Attacs program for sjølstyre. Min – for øvrig meget dyktige – medsensor bemerket at i Oslo fikk jo nesten alle disse kandidatene laud. Det var da jeg tenkte: «Det er jo fordi de er mye flinkere! De er ikke like! Heltidsstudenter i statsvitenskap i Oslo jobber mye bedre med faget enn tidligere fylkeskommunalt ansatte på arbeidsmarkedstiltak» tenkte jeg, men torde ikke si det. Før nå. Vi ble enige om en slags mellomting, en sosialdemokratisk løsning. Alle ble glade og illusjonen om karaktersetting forble intakt.

Morsomt er det selvfølgelig å sensurere hovedoppgaver. Å få betalt for å lese interessante bøker er intet dårlig yrke. Men disse skal jo også bedømmes. Ved min tidligere arbeidsplass var det nylig en liten kontrovers. Veileder antydet karakteren A, men kommisjonen kom til F. Det er jo en noe annen vurdering, får å si det slik. Ikke vet jeg hvordan de løser saken, kanskje ved å gi C?

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse