Annonse
04:00 - 23. april 2004

Pasta i museum

Annonse

Fra Venezia reiste vi til Roma. Det var med et tiltagende historisk sus vi nærmet oss byen langs via Appia, og etter hvert passerte vi det antikke sentrum. Det slo meg at det er en ruinpark som gir rom for en særegen, herlig assosiasjon, nemlig til et forlatt festmåltid. Det uryddede festbord har sin egen estetikk: tomme glass og vinkarafler, kandelabre med stearinslys som har dryppet seg tykke nedover staken, halvtomme fruktfat, tilsmusset porselensservice og sølvbestikk, osteklokke med rester av roquefort, en stor parmesanbit, en utflytende brie, noen tøyservietter krøllet lett sammen, et fullt askebeger med en sigar som utsondrer en tynn, blå røyksøyle – alt sammen dandert utover et langbord med rødvinsflekket damask. Akkurat slik var Forum Romanum for meg denne aprildagen, med brukne og enslig ragende søyler, hvite marmorsteiner med siseleringer, brokker av grunnmurer, tempelrester, et par triumfbuer, og med Palatinerhøyden som anretningsbord og Colosseum som et voldsomt serveringsfat. Ingenting er først og fremst «opprinnelig» eller «ekte» i dette utendørsmuseet. Musene har ikke forduftet, snarere har de endret seg. Men enn tidløst er stedet nå forlatt, ferdig, på sitt vis stengt og lukket. Sorry, men nå er det ikke mer igjen. Scusi, tiden er ute. Gjestene har forlatt bordet.

Innsjekking og siesta på et av de bedre hotellene ved via Veneto hadde tatt relativ kort tid, selv om Nattens dronning har det med å forlenge ethvert intermesso med sin uimotståelige erotiske sjarme. Luksushotellet blir umiddelbart en hjemlig arena, den overdimensjonerte himmelsengen et velkjent leie, før vi omsider litt svimle av munter lykke finner oss selv spaserende rundt i byens pittoreske strøk. Det historiske suset blander seg med suset fra mopeder, scootere, en og annen Harley, masser av småbiler og usedvanlig skranglete busser. Gleden av å spasere i de trange gatene knuses jevnlig av egosterke latinere i små automobiler. Først når du selv sitter på med en innfødt kan du nyte turistenes skrekkslagne sprett ut av den brolagte veibanen, som nå med ett tilhører deg og din sjåfør. Individualisme på italiensk er rare greier. Den har gitt rom for et politisk monster som Berlusconi, og den har skapt over 300 ulike spaghettiformer. Det nasjonale pastamuseet er slik et naturlig mål, særlig etter å ha konsumert seg rimelig god og mett på mengder av antikk historie, estetisk religion og storslagen kunst.

Pastamuseet er et privat museum, så hva er vel mer naturlig enn å kalle det Muzeo Nationale delle Paste Alimentari? Et Rilke-sitat er satt i front: «En matrett kan være like vakker som poetens vers», og på en av veggene i museet henger likeledes Goethes pastabeskrivelser fra Italienische Reise. Solemnt står det å lese: «Om hvete er sølv, er durumhvete gull.» Gjennom flere rom og etasjer dokumenteres pastaens historie med gamle trykk, plansjer, redskaper og ikke minst: Maskinene! I tre, jern og stål viser de en utrolig maskinell fantasiutfoldelse. Den italienske individualismen tar fantasifulle former, og uttrykker seg i pasta, samt i de ulike maskinene for å fremstille den. Disse er store, dypt seriøse leketøy, gigantiske kjøkkenmaskiner i en blanding av motorer, presser, kverner, møller, treningsapparater, våpen, utskytningsramper. Men så er det også en lang vei fra kornmølle til eltemaskin, og derfra til pressing av svære pastadeiger til former som er lange, korte, tynne, tykke, spiralformede, hule, runde, konkave, konvekse, kuleformede, kvadratiske, rektangulære, trekantede, sløyfede, med flater som er brede, riflete, ruglete, glatte, grove. Men det er ikke bare den kulinariske fantasiens vakre overskuddsutfoldelse og i mild forstand perverse mangfold vi her er vitne til, selv om de fem basisfamilene av pastaformer (lang, kort, utstanset og foldet pasta, samt små former til suppe) konnoterer litterære så vel som plastiske kunstformer. Helt sentralt er naturligvis at de ulike formene agerer ulikt i kokefasen, og at de har forskjellige talenter og muligheter til å annamme spekteret av saus, kraft, tilsetninger. Maskinene er uten tvil det mest imponerende, som den fantasifulle forlengelse av den menneskelige kroppen de er. Ta for eksempel den antikke innretningen for kutting av ulike typer penne: Et vakkert, digert instrument i hardt tre. Eller de napolitanske eltemaskinene, konstruert slik at deigen får en myk behandling, noe som sikrer og ivaretar den gode glutenkvaliteten. Disse skiller seg fra de mer primitive liguriske eltemaskinene med roterende sten, kalt molazza. Et siste rom i pastamuseet inneholder kunstverk til ære for pastaen, det er underholdende, i og med at de på sitt vis avbilder og iscenesetter pastafantasiene, men de blir egentlig noe overflatiske i forhold til dokumentasjonen av durumhvetens fantasmagoriske og maskinelle transformasjoner. I all sin enkelhet og sekulære fremtoning er dette et museum hvor musene – disse vokterne av opphøyet betydning – igjen har satt seg til bords.Muzeo Nazionale delle Paste Alimentari, Piazza Scanderberg 117, Roma.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.