I dødens boliger

Å skrive dikt etter Auschwitz – en barbarisk gjerning?

Adornos uttalelse har fått en merkelig utbredelse. Man spør seg: Å skrive noveller etter Auschwitz, å skrive romaner …? Hans Magnus Enzensbergs essay «På jakt etter det tapte språk» (på norsk i antologien Gruppe 47 (1965, red. Janken Varden)) gir en pekepinn for forståelsen av Adorno, særlig innenfor det tyske lyrikk-revir:Mellom 1945 og 1950, altså i det halve decennium som opplevde Hiroshima og den kalde krigens begynnelse, rettssakene i Nürnberg og Tysklands deling, utga tyske skalder følgende diktsamlinger: «Under høye trær», «Nattsommerfugler», «Seljefløyte», «Løvmarken og rosen», «Vinens lov», «Vinbergshytten», «Middagsvin», «Lerke og spurvehøk», «Fuglehuset», «Granateplet», «Blå stormhatt».

Og han siterer Brecht: «Hva er det for tider, når/ en samtale om trær nesten er forbrytersk./ Fordi den innebærer taushet om så mang en udåd!»