Annonse
04:00 - 02. januar 2004

Vi har hver vår navle

“Hver av Georg Johannesens setninger begjærer å skjære i dumheten, skade den uopprettelig, peke på råskapen, ete den, spytte den ut. “

Annonse

Å lese Georg Johannesens Nytt om Ibsen og andre essays – der forfatteren behendig anslår, allerede i tittelen, at Ibsen er et essay (eller flere essays), hvilket jo ikke er noen dum oppsummering av Henrik Ibsen (eller av en norsk kultursituasjon, som vekselvis kalles «Operaen» og «Ibsen») og kanskje det eneste effektive innspill en norsk kritiker kan gjøre i kultursituasjonen (skulle man også være takknemlig for at noen fremdeles orker dette?). Spørsmålet «har det noe for seg å kritisere Ibsen i dagens norske litteratur?» kan besvares med spørsmålet «har det noe for seg å kritisere dagens norske litteratur?» Om dette er gyldige spørsmål, med krav på offentlig interesse, må konklusjonen bli den samme i begge tilfeller (enten ja, eller nei).Mosaikk. Å lese Georg Johannesens Nytt om Ibsen og andre essays kan minne om å gå barbent over en nylagt mosaikk, ikke satt sammen av glasserte keramiske fliser, men av knuste flasker, tallerkenskår og blikkorker, uten fugemasse i billedflaten. Disse skarpe bitene lager et mønster av riper i hornhuden, man får lære å lese med føttene, trent nervene der i et regulert system av kiling og akseptable smerter. Så lærer man kanskje noe om hvor lang, i det minste sammensatt, veien er fra fotkjøttet til den abstrakte billedevnen, fordi den (veien) går gjennom kroppens samlede billedmasse, hvor assosiasjonstilfanget er idiosynkratisk eller bestemt av den reelle dannelse enhver må gå rundt og dra på, dette man metaforisk og upresist kaller et indre liv.

Man ser vel saktens mosaikken med øynene også, eller skimter motivet, men kommer ikke opp på balkongen, der ville man fått oversikt; det finnes ingen trapp fra gårdsrommet, bare en grå port fra gaten. Arkitektonisk minner disse essayene, Johannesens stil overhodet, om arabiske hus. Utenpå er de karrige som landskapet omkring, kommer man inn er de bygget opp som smykker eller fargede glassbiter i kompliserte, halvt abstrakte mønstre.

Tross Johannesens stadige henvisninger til klassisk komposisjon (hypotaks; aristotelisk retorikk), skriver ingen annen norsk prosa-forfatter så nedhugd og konkluderende (epigrammatisk og parataktisk), fra setning til setning, som om punktum markerer et sort hull og setningen på begge sider er truet av dets gravitasjonsfelt. Rytmisk beveger essayene seg fra aforisme til paradoks, paradoks til aforisme, en kjede retoriske overdrivelser og faktiske underdrivelser, tohundreogfemti sider sakprosa eser ut i tusenvis selvrefleksive enkeltsetninger med hermetisk form. Johannesen er ikke så polemisk som injurierende, ikke så injurierende som forelsket i invektivet; han oppfører seg som soldat, dreper eller blir drept. Om Mesteren heter det redskapsmessig: «Alle som skriver offentlig kan fortsatt lære tre ting ved å lese Ludvig Holbergs prosa, hans levnetsbrev, epistler og historiske skrifter […] 2. ETHOS: Sannhet (= Sak eller Innhold) er viktigere enn Godhet (= Selvros og sminkekunst)».Det forhatte. Ethos er kanskje det mest påtagelige i Johannesens prosa og det netto utbytte leseren sitter igjen med, men hva Sak eller Innhold angår, lar de seg vanskelig parafrasere utover rene banaliteter, eller også i retoriske pendanter, hvilket kanskje gir Ethos sin presise bestemmelse her: Doxa = para-doxa. Uaktet Johannesen skriver innsiktsfullt om Jan Erik Vold&Henrik Ibsen, opplysende om Ludvig Holberg&Nordahl Grieg, bevegende om Gunvor Hofmo, norsk språks største forfatter, eller knusende om Hans Skjervheim, kjærlig om Einar Økland, ligger bokens utbytte i dens form, en mosaikk (å ja, da) satt av dens Ethos. Hver setning begjærer å skjære i dumheten, skade den uopprettelig, påpeke råskapen, ete den, spytte den ut. Dette arbeidet, utmattende får man tro, begynner på nytt med hver setning, hvilket hver gang også tinglyser nederlag for setningens begjær. Kanskje er det noe feil med denne mannen, blikket til denne forfatteren, at han ikke klarer å dra pupillen vekk, derfor stadig såres av det samme, bluferdig riktignok – ja, sky i plagsom grad. Som om dragningen mot det forhatte (eller manglende evne til å beskytte seg mot fakta) ikke var nok, hevder setningen skjønnheten, rett og slett, ennå med Holberg in mente. Også i dette er det snakk om hjelpeløshet hos en svært kompetent forfatter, kompetanse svarer her nøyaktig til hjelpeløshet, gjentatt som en Fibonacci-rekke.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.